Tankekors

Denne våren presenterer regjeringen sin stortingsmelding om stat og kirke. Men et skille kommer ikke før i 2014.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[debatt] Idet vi – langsomt – nærmer oss 200-årsjubileet for Grunnloven, er vi henvist til å holde debatten om statens offisielle religionsvesen gående i enda noen år.

Så store spørsmål times alltid med historisk bevissthet når begivenhetene kan styres, og dette er definitivt en begivenhet som bærer alle tegn på å bli styrt. Det er ikke bare Eidsvollsbygningen som skal pusses opp til jubileet, det vil Grunnloven også bli, og man trenger ikke å være Nostradamus for å skjønne at det er i 2014 at paragrafene som binder Kirken til staten omsider kan revideres.

Det betyr samtidig at Kirkens teologiske tilsynsmenn i regjeringen har ytterligere seks år på seg på å gi kirken et bispekollegium som jubileumsregjeringen kan være bekjent av.

Jeg skal ikke utlede konsekvensene nå, men såpass kan jeg si: Tampen brenner ikke i Dagbladets lederartikkel påskeaften, foranlediget av Giskes bebudede stortingsmelding om stat og kirke: «Et flerkulturelt samfunn kan bare lykkes hvis alle tros- og livssyn har lik status og like rettigheter.»

Det lyder flott og prinsippfast, men impliserer at statskirkens eksistens er til hinder for utviklingen av et flerkulturelt samfunn. Er dét sant? La meg by på noen motforestillinger:

Kirken er selv et flerkulturelt samfunn, anslagsvis verdens største om vi nå ser litt stort på den dogmatiske pluralismen blant Kristi etterfølgere. Troens fellesskap er en integrerende kraft man skal være temmelig svaksynt for ikke å få øye på. Det er ikke fordi Den norske kirke er norsk at den føler en forpliktelse til å åpne sine dører for flyktninger som banker på kirkeporten. Det er fordi den er kirke. Det faktum at den i tillegg er statskirke har ikke hindret den, men snarere bidratt til å gi kritikken av staten tyngde.

Statskirken er ikke til hinder for at staten øker sin støtte til andre trossamfunn. Et ferskt eksempel er Den katolske kirke i Norge, som tilbyr et velfungerende sivilt fellesskap for arbeidsinnvandrere fra Polen. Det at Den katolske kirke ikke har «lik status og like rettigheter» har ikke hindret troende fra alle verdenshjørner i å finne sammen i nattverdmåltidets fellesskap.

Det er kanskje ikke den formen for flerkulturelt fellesskap Dagbladet ønsker å gå i bresjen for, men slik er det med flerkulturelle fellesskap, de er flerkulturelle, men det er temmelig avgjørende at de også er fellesskap.

Det flerkulturelle samfunnet Dagbladet skyver foran seg i sitt ønske om å oppløse statskirken, er langt på vei et flerreligiøst fellesskap. For tiden står det nok bedre til med gudstroen enn med Dagbladet. Som fellesskap betraktet er det imidlertid skjørt, og her kan Den norske kirke spille en ikke helt ubetydelig rolle. Kirken er ikke et flerreligiøst samfunn, men det betyr ikke at det skorter på vilje til dialog.

Jøder, kristne og muslimer har mye å snakke om som ikke interesserer Dagbladets lederskribenter. Å kalle det seminarfellesskapet som oppstår på tvers av de religiøse sannhetsmonopolene for et sterkt fellesskap, vil nok være en tilsnikelse. Det er klare grenser for slike dialogfellesskap, men samtidig er nok landets imamer fullstendig klar over at det finnes større utfordringer der ute enn kvinnelige prester med skruknotter. Og i kampen for et flerkulturelt samfunn de kan leve med, anses nok Kirkens prelater som mer naturlige samtalepartnere enn Dagbladets kommentatorer, med eller uten staten som kirkefyrste.

Den evangelisk-lutherske religion fikk sin privilegerte plass i Grunnloven i en tid da det nasjonale limet knapt var til å skille fra det religiøse. Slik er det ikke lenger. Men statens avhending av Kirken er ikke et spørsmål om minoriteters rettigheter og det flerkulturelle samfunns betingelser for å lykkes, det er et spørsmål om Kirkens frihet.

Når båndene mellom kirke og stat løsnes i 2014 har vi først vært gjennom en årelang anskuelighetsundervisning i det tyngste argumentet for å avvikle ordningen: Ikke Kirkens makt, men dens avmakt – i eget hus.

---
DEL