Tango for tre

Er antirasisme det samme som multikulturalisme, og er antirasismen farlig for kvinner?

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[kronikk] «Er multikulturalisme farlig for kvinner?» spurte den amerikanske filosofen og feministen Susan Moller Okin i 1997. Dermed innledet hun en debatt som har fått klassikerstatus innen politisk normativ teori. I Norge og Norden ble denne debatten særlig aktuell etter drapet på svenske Fadime i 2002. Professor Unni Wikan er blant dem som har engasjert seg sterkest i debatten, og hennes svar er ja, uten tvil: Multikulturalisme er farlig for kvinner, og særlig unge kvinner – som blir ofret på kulturens alter. I iveren etter å respektere «fremmede kulturer» spiller myndighetene på lag med de som har makt til å definere hva som er kultur og hva som er bra i kulturen. De tar ikke hensyn til at det også innen undertrykte minoriteter finnes undertrykte minoriteter, mente Wikan.

Det er først og fremst staten som står på tiltalebenken i Wikans bok Generous Betrayal fra 2002, men også de mange multikulturalistene og – sier Wikan – de antirasistene som har ivret for denne politikken og kneblet dens kritikere. I hennes tekster synes altså antirasisme og multikulturalisme å gå ut på ett, og dermed blir også antirasisme farlig for kvinner.

Antirasisme.

Spør man Hannana Siddiqui, leder for organisasjonen Southall Black Sisters i London, vil svaret være at ja, multikulturalisme er svært farlig for kvinner. Det er multikulturalisme som har skylda når en britisk-asiatisk jente som søker beskyttelse fra en voldelig far får høre at hun bør prøve å holde ut fordi familien er så viktig i hennes kultur, eller når myndighetene konsulterer religiøse ledere og ikke kvinneorganisasjoner i sitt arbeid mot tvangsekteskap.

Kvinner blir altså forskjellsbehandlet når det gjelder helt grunnleggende rettigheter. På denne måten er ikke bare multikulturalisme farlig – den er rasistisk, sier Southall Black Sisters, som er en feministisk og antirasistisk kvinnerettsorganisasjon.

Hvordan kan det da ha seg at Wikan setter likhetstegn mellom antirasisme og multikulturalisme, og er det virkelig sånn at antirasisme er farlig for kvinner?

Forskjellen.

Multikulturalisme og antirasisme er to tilnærminger til det flerkulturelle samfunn. Mens multikulturalisme oftest assosieres med liberal tenkning, hører antirasisme hjemme på den politiske venstresiden. Sentralt i multikulturalismen står anerkjennelse av forskjeller og gruppers rettigheter, mens antirasisme handler om å oppheve undertrykkelse. Litt forenklet kan man si at:

Der multikulturalisme er opptatt av kultur, er antirasisme opptatt av makt. Der multikulturalisme vil anerkjenne kulturforskjeller, vil antirasisme bekjempe politiske og økonomiske maktforskjeller – eller dominans. Der multikulturalisme vil at etniske minoritetsgrupper skal få anerkjennelse og leve i fred, vil antirasisme avskaffe majoritetens ekskludering og diskriminering av minoritetspersoner. Der multikulturalisme fokuserer på grupper, er antirasisme opptatt av relasjoner og posisjoner. Posisjonen som «svart» er ikke en gitt posisjon, men historisk skapt i relasjon til posisjonen «hvit».

Der «respekt for kultur» ofte handler om respekt for religion, har antirasisme tradisjonelt bekjent seg til en sekulær posisjon.

Farlig sammenblanding?

Forskjellene er altså mange, både i substans og fokus. Tar da Wikan feil, eller har vi i Norge hatt et samrøre mellom multikulturalister og antirasister?

Det skurrer når Wikan og andre snakker som om Norge på 1970- og 80-tallet opplevde en slags antirasistisk gullalder. Snarere var det vel snakk om en ganske dvask og overfladisk multikulturalisme på noen avgrensede felter – hvem husker ikke den offentlige kampanjen «Ja til et fargerikt fellesskap» – mens storsamfunnet ikke var særlig interessert i «disse innvandrerne».

Uansett hva man kaller det – denne politikken har fått noen konkrete resultater som feminister bør bekymre seg for i dag. Et eksempel er barnevernets manglende kompetanse rundt oppdragelse til lydighet og dydighet i autoritære minoritetsfamilier – en form for omsorgssvikt som skiller seg fra den gjengse norske, med stikkord som alkohol, rus og fraværende voksne. Eller økonomiske støtteordninger som har stimulert til organisering rundt religion og etnisitet og som kan ha vært med å styrke gruppetenkningen.

Antirasistiske organisasjoner som Mira-senteret har da alltid lagt vekt på å organisere på tvers av etnisitet og religion, rundt den felles posisjonen som ikke er ønsket, men som er en realitet – nemlig minoritetsposisjonen.

Problemet for en antirasist er at angrepene på minoriteter gjerne får en kulturalisert form. Når minoritetskvinner ensidig framstilles som passive ofre, og mennene som kulturdeterminerte overgripere, blir det vanskeligere å kritisere kvinnefiendtlige praksiser uten å bidra til rasistisk stigmatisering.

På den andre side har antirasismens språk vist seg nyttig for dem som ikke ønsker statens innblanding i minoritetsgruppers «indre» forhold. De som innrømmer at tvangsekteskap er et problem i noen få familier, men som nekter å diskutere hvorfor ingen imamer i Oslo vil vie et par som ikke har foreldrenes velsignelse. De som mener at skilsmissemekling best ivaretas av «egne» institusjoner, og at islamkritikk er det samme som islamhets – noe de dessverre for ofte har rett i.

Men hvis antirasisme slik har blitt det samme som «respekt for kultur og religion» – ja, da har Wikan rett – da er antirasisme farlig for kvinner.

Mot kulturalismen.

Framfor alt har det vært populært å beskylde motparten for etnosentrisme eller – motsatt – kulturrelativisme. Enten aksepterer man for lite – eller for mye – i kulturens navn. I denne kryssilden kan noen og enhver bli paralysert.

Derfor er det befriende når den canadiske filosofen Uma Narayan viser oss at etnosentrisme og kulturrelativisme er to sider av samme kulturalisme. Begge bygger på forståelsesmåter som konstruerer «kulturelle grupper» som homogene, autentiske og statiske – om enn med motsatt normativt fortegn.

Kultur skal i stedet ses som historisk og kontekstuelt skapt gjennom kamp mellom ulike hensyn og aktører, mener Narayan. Derfor blir det og skal det være vanskelig å finne ut hvem som representerer for eksempel Den tyrkiske kulturen. Det blir også vanskeligere for noen å gjøre seg til talsmenn for andre – uten kamp.

For feminister kan antirasisme – med sitt fokus på individers økonomiske og politiske rettigheter – være en brekkstang i kampen mot en slik kulturalisme, men da må den løsrive seg fra multikulturalismens favntak.

Av Anja Bredal

Forsker Senter for kvinne- og kjønnsforskning, UiO

Teksten er skrevet i forbindelse med 20-årsjubileet for Senter for kvinne- og kjønnsforskning ved Universitetet i Oslo.

---
DEL

Legg igjen et svar