Taler Støre midt imot

Norge gjør krav på en tredel av havområdene i Europa. Ingen av utenriksminstrene i Svalbardtraktatens signaturland støtter Norges territoriale ambisjoner.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[svalbard] – Du fikk muligens med deg en liten hendelse med en fiskebåt forleden. Vi er ikke helt samkjørte med Norge i disse spørsmålene, svarer det russiske utenriksdepartementets pressetjeneste på telefon.

Stadige fiskerikonflikter og Kystvakjakt er bare begynnelsen på trøbbel i Barentshavet. For hva skjer den dagen noen vil bore etter olje rundt Svalbard? En haug av uløste spørsmål ligger klare til å eksplodere. Ny Tid har kontaktet de 39 landene som har underskrevet Svalbardtraktaten. Ingen av landene støtter norske ambisjoner og politikk i farvannene rundt Svalbard, men flere er forsiktige med å uttale seg. Den mest høylytte protesten kommer fra Island. De får langt på vei støtte fra både EU, USA, Russland og Færøyene.

Ingen støtte

Nordområdene er høyt på den politiske agenda, med stadige toppmøter, uavklarte grenselinjer og uoppdagede energiressurser. I sommer kommer en ny episode i thrilleren. Norge sender da sine krav til FN: At norsk kontinentalsokkel fortsetter forbi Svalbard, både vestover og østover – og så langt somtil 85 grader nord. En fjerdedel av verdens uoppdagede energiressurser kan finnes i Arktis. Regjeringen hevder også sin rett til å gjøre den nåværende vernesonen rundt Svalbard om til norsk økonomisk sone, noe som innebærer at Norge får suveren rett til å forvalte naturressursene. Fisk og olje er de viktigste stridstemaene. USA har tidligere ikke vist interesse for fiske ved Svalbard. Det første USAs utenriksdepartement svarer når Ny Tid spør, er:

– Svalbard? Spitsbergen?! Where is that?

Når departementet har fått litt tid og diskutert saken blant sine jurister, er tonen en ganske annen. Dersom det finnes olje eller annet verdifullt, vil USA kreve sin del: «USA gjør fullt krav på alle rettigheter landet har etter traktaten, inkludert alle mulige rettigheter med hensyn til å utnytte det som måtte være av mineralressurser på kontinentalsokkelen som hører til Svalbard,» skriver Amanda D. Rogers-Harper i USAs utenriksdepartement til Ny Tid.

Da Svalbardtraktaten trådte i kraft i 1925, ble Norge gitt overhøyhet over Svalbard. Alle landene som i tidsperioden fra 1921 til 1994 har skrevet under på traktaten, har imidlertid like rettigheter til å utnytte ressursene knyttet til øygruppa.

Ingen av disse støtter den norske tolkningen av traktaten uforbeholdent. Norge mottar også sterk internasjonal kritikk for å ha tatt seg til rette og opprettet en egen vernesone rundt øygruppa i 1977. Tidligere har Norge trukket fram både Canada og Finland som støttespillere i sin politikk i nordområdene, men i samtaler med Ny Tid støtter heller ikke disse landene Norge direkte.

Trekkes inn for Haag

Norge har lang tradisjon for erobring av land- og havområder. Aktiviteter i nord startet like etter skilsmissen med Sverige i 1905, og etter å ha sikret seg Svalbard, kapret Norge Jan Mayen i 1929. Ekspansjonen vestover fortsatte med krav om store deler av Øst-Grønland, men Norge måtte i 1933 trekke seg ut etter dom i Haag. Også i Antarktis har lysten på land og hav vært betydelig.

– Norge er en fundamentalistisk kyststat som ikke følger moderne havrett, sa den daværende islandske utenriksminister Jón Hannibalsson til VG i 1994, samme år som Island skrev under Svalbardtraktaten.

Island har kranglet med nordmennene siden da. Den islandske regjeringen mener at Norge en rekke ganger har brutt traktatens bestemmelser, og bevisst hindret andre tilgang til fiskevernsonen for å forbedre egen forhandlingsposisjon – ikke minst i forbindelse med sildefisket. Island protesterer kraftig på fiskevernsonen som ble opprettet i 1977. Den islandske regjeringen besluttet i august 2004 å begynne forberedelsene til en rettssak mot Norge i Den internasjonale domstolen i Haag. Islandske myndigheter har innhentet en juridisk redegjørelse fra en utenlandsk ekspert, og vært i kontakt med en rekke av traktatlandene. Det er planlagt flere slike diskusjoner, melder det islandske utenriksdepartementet.

Hvem eier havet?

Norge har også ligget i konflikt med alle de landene som har rettigheter til å drive fiske ved Svalbard. Færøyene legger hvert år ved en note til fiskeriavtalen med Norge, der de blant annet påpeker at de ikke godtar at Norge ensidig innførte reguleringer i vernesonen uten først å ha tatt opp saken med de landene dette rammer. Påstått ulovlig fiske avdekker bare toppen av uenighetene mellom Norge og EU, Russland, Island, Færøyene og andre nasjoner som er aktive i sonen. Nå stiger temperaturen enda et hakk. Olje- og gassvirksomhet i Barentshavet er i ferd med å bli en mye hetere potet. Da Svalbardtraktaten ble skrevet under, visste man ikke at det over 80 år senere kunne være enorme ressurser å hente på sokkelen rundt Svalbard.

Det diplomatiske klimaet blir ikke bedre av at Norge hevder de nå har full rett til å omgjøre sonen fra vernesone til norsk økonomisk sone. Denne omgjøringen innebærer at Norge alene kan høste fruktene av områdets rike naturressurser og i prinsippet kan stenge andre land ute. De fleste land mener Svalbardtraktatens bestemmelser skal gjelde i dette området.

Helt i tråd med det offisielle norske synet mener førsteamanuensis ved Universitetet i Tromsø, Alf Håkon Hoel, at det ikke er riktig i forhold til folkeretten at dette området er internasjonalt farvann.

– Om dette området styres av Svalbardtraktaten eller norsk økonomisk sone er det uansett norske myndigheters ansvar å forvalte ressursene, sier Hoel.

Hoel mener Norge opprettet vernesone og ikke økonomisk sone i 1977 for å unngå alvorlige konflikter i et sikkerhetspolitisk følsomt område.

– Å opprette økonomisk sone rundt kyststater er mye mer robust folkerett i dag, sier han.

Etter Islands oppfatning er derimot Svalbardtraktaten det eneste grunnlaget for rettigheter som Norge måtte ha i havområdene rundt Svalbard, både når det gjelder kravet på økonomisk sone og kontinentalsokkelen.

– Norges rettigheter utenfor Svalbard kan ikke være mer omfattende enn Norges rettigheter på Svalbard, heter det i tilbakemeldingen fra den islandske regjeringen.

Selv om UD mener dette er en sak mellom Norge og FN, ser Island annerledes også på dette:

– Kontinentalsokkelen rundt Svalbard hører til Svalbard og ikke til Norges fastland, slik norske myndigheter hevder. Utnyttelse av olje- og gassforekomster på kontinentalsokkelen rundt Svalbard er avhengig av Svalbardtraktatens bestemmelser, inklusive likestillingsprinsippet, mener Island. Norge mener Svalbardtraktaten gjelder for ressurser i havet, ikke på sokkelen.

Massiv motbør

EU har ikke tiltrådt Svalbardtraktaten. Bevaring og administrering av fiskeriressurser ligger likevel under EUs ansvarsområde. Det gjelder også spørsmålet om en kyststats råderett over ressurser i et gitt område. EU har ikke tatt opp spørsmålet om rettighetene til sokkelen, men har vært ganske klare i sin kritikk av fiskevernsonen.

EUs prinsipielle juridiske holdning er å bestride Norges rett til å opprette en fiskevernsone rundt Svalbard.

– Vi tolererer i praksis Norges forvaltning – uten at dette påvirker vår grunnleggende juridiske holdning, sier EU-kommisjonen.

Også Sverige er skeptisk til den norske politikken i vernesonen.

– Sverige har aldri uttrykkelig anerkjent Norges tolkning av fiskerivernsonen. Samtidig finnes det vektige og komplekse folkerettslige grunner som gjør at vi ikke tar stilling verken for eller mot. Vi jobber for fullt med dette spørsmålet nå, det kommer opp i mange sammenhenger og berører viktige spørsmål mellom oss som nordiske naboer, sier Erik Lindberg i folkerettsenheten i det svenske utenriksdepartementet.

Den tyske regjering er i konsultasjoner med andre land nå, inkludert Norge, om disse spørsmålene, som ifølge tysk UD inneholder mange komplekse juridiske og økonomiske saker knyttet til Svalbardtraktaten og Havrettskonvensjonen.

– Vårt felles mål er å finne en løsning som kombinerer en moderne tolkning av Svalbardtraktaten med de legitime økonomiske interesser de interesserte parter har i saken, heter det fra Stefan Bredohl i det tyske utenriksdepartementet.

Disse signaturlandene valgte å besvare Ny Tids henvendelse: Australia, Belgia, Canada, Danmark (Grønland, Færøyene), Estland, Finland, Island, Nederland, New Zealand, Norge, Polen, Romania, Russland, Sverige, Sør-Afrika, Tyskland, USA, Østerrike og EU.

– På trygg grunn

Av SIGRI SANDBERG M. sigri@nytid.no

[folkerett] Statssekretær Kjetil Skogrand sier UD ikke bryr seg så mye med hva andre land mener i denne saken.

– Jeg ønsker ikke å kommentere andre lands posisjoner. Det er opp til andre land hva de måtte mene. Vi har en grundig gjennomtenkt holdning, og står på meget, meget trygg grunn folkerettslig, sier Skogrand til Ny Tid.

Han sier Norge derfor er beredt til å møte Island i Haag, og tar en eventuell rettssak med stor ro.

– En ting er jusen, en annen ting er politikken?

– Det er store ressurser i dette området, og selvfølgelig også mange som har store interesser i å utnytte dette, men vi kan ikke annet enn å forholde oss til internasjonal rett, sier han.

Han sier spørsmålet om vernesone og spørsmålet om sokkelen er helt atskilte spørsmål.

– Vernesonen dekker ressursene i havet, men ikke på havbunnen. Sokkelen er regulert av norsk sokkellovgivning. Den pågående kartleggingen av sokkelen er en rent vitenskapelig øvelse. Vi skal kartlegge hvor dyphavet begynner. Det er opp til oss hvilken dokumentasjon vi leverer til FN. Hvis det blir overlappinger får vi løse dette med aktuelle land seinere.

– Men Island mener sokkelen tilhører Svalbard og ikke Norge?

– Her er Svalbardtraktaten entydig, den gjelder for øygruppen, men over havnivå, sier Skogrand.

– Men hvilken lov skal gjelde på sokkelen da, hvis den ikke tilhører Norge, og Svalbardtraktaten ikke gjelder?

– Vi har uansett forvaltningsmyndigheten.

– Og hvis noen vil begynne å bore etter olje?

– Det vil være uakseptabelt og vil måtte stanses. Men dette er en ren teoretisk problemstilling.

Vil gi inntekter til FN

AV SIGRI SANDBERG M. sigri@nytid.no

[risikabelt] Direktør for Norsk Utenrikspolitisk Institutt (Nupi), Sverre Lodgaard, vil dele godene rundt Svalbard og minner om at fallhøyden for Norge er stor.

– Norge sier seg overbevist om at vi har folkeretten på vår side, men i maktsfæren står vi alene, sier Lodgaard, som mener vi bør diskutere måter å konsolidere våre posisjoner på.

Havrettstraktatens paragraf 82 sier at opp mot syv prosent av inntektene fra ressursutnyttelse i internasjonale farvann, på store havdyp, skal gå til menneskets felles beste, i praksis gjennom FN.

– Hva om vi foreslo det samme for den omstridte sonen rundt Svalbard? I stedet for å legge opp til hard skattelegging kunne vi foreslå å gi fra oss noe av inntektene fra eventuell olje- og gassutvinning i disse områdene, sier Lodgaard, som mener et slikt forslag vil gjøre det vanskeligere å angripe Norges posisjon.

Han sier at på tross av at de fleste folkerettsjuristene i Norge mener vi har folkeretten på vår side, er det likevel ulike oppfatninger om vi kommer til å vinne en eventuell rettssak i Haag.

– Folkeretten fungerer ikke i noe politisk vakuum, og vi har nesten alle mot oss, sier Lodgaard.

– Er det rimelig å kreve så mye hav som vi gjør?

– Når vi gjør krav på suverenitet og rettigheter i bortimot 30 prosent av Europas samlede land- og sjøterritorium, og store deler av dette området kan vise seg å være ressursrikt, vil ikke andre land gråte om ikke alt blir liggende i våre hender. Det er ikke akkurat synd på oss, sier Lodgaard.

Av Sigri Sandberg M., Jógvan H. Gardar og Tarjei Leer-Salvesen

---
DEL

Legg igjen et svar