Talende toner fra Arne Nordheim

Få komponister har brukt litterære forelegg i så stor grad som Arne Nordheim.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Yisrael Daliot er en israelsk musikkforsker, -anmelder og programredaktør som har bodd i Norge i femten år. I løpet av si tid her i landet har han holdt gjesteforelesninger og laget programmer for NRK. Han har skrevet artikler om, og organisert konserter med, norsk musikk.

For sitt arbeid for norsk musikk mottok han i 1994 St. Olav-medaljen. I 1990 ble han kjent med Arne Nordheim i forbindelse med et intervju. Dette vennskapet har nå resultert i ei bok der Daliot samtaler med Nordheim om dennes bruk av litterære forelegg i sin musikk.

Ord – musikk – mening

Nordheim står i ei særstilling med sin omfattende bruk av litteratur som utgangspunkt for komponistgjerningen. Bare i denne boka presenteres og diskuteres hele sytten verk med litterært forelegg. I boka forteller Nordheim om sitt forhold til musikk og litteratur og om hvorfor han valgte de verkene han gjorde. Det kan virke som om Nordheim nesten er like opptatt av litteratur som av musikk. Teksten er for Nordheim ofte utslagsgivende for valg av musikalske uttrykksmidler.

Musikk er språk, ifølge Nordheim. Ordene legger en dimensjon til forståelsen av musikken – og omvendt. «Jeg kan gjøre Jobs bok mer Job enn Job,» som han sier. Samtidig er Nordheim opptatt av det klanglige ved språket. Han bruker ofte språkets minstedeler, fonemene, som musikalsk materiale. Slik kan man si at språk og musikk for Nordheim er ett – språket, fonemene, er musikalsk grunnmateriale uten semantikk, og musikken er mening, språk uten ord.

Nordheim har funnet ut at han er «en komponist som ikke i første rekke skriver musikk for komponistgjerningens skyld», men fordi han har et «rent menneskelig uttrykk». Dette er oppsiktsvekkende ord. Det er synd at han ikke utdyper hva han mener med begrepet «menneskelig uttrykk», for denne sjøloppfatningen er neppe vanlig hos dagens komponister – den virker tvert om gammelmodig, og den er langt fra modernismen.

Mange av de tekstene Nordheim velger, er preget av en religiøs romantisk-nostalgisk, litt sentimental holdning. Som Gustav Mahler, er han ikke først og fremst opptatt av tekstenes litterære kvaliteter, men heller av om de har noe å si til – og for – ham. Noen av diktene er da også ganske dårlige.

Nordheim har også skrevet instrumentalmusikk, det vil si musikk uten tekst, som er inspirert av litteratur, som cellokonserten Tenebrae. Denne er inspirert av en dobbel fiksjon, kunne man si: Den tar som utgangspunkt beskrivelsen av hovedpersonen Adrian Leverkühns Faust-kantate i Thomas Manns roman Doktor Faustus.

Historiens intervaller

Oratoriet Nidaros er skrevet til tekst av lyrikeren Paal-Helge Haugen, og handler om de vanlige menneskene som har levd i byen og som nå er der som en del av byggverk og gater. Dette kan sies å være en metafor for Nordheims musikk generelt; musikken hans handler etter hans eget utsagn om historiens og kulturens avleiringer, og han bruker «de intervallene historien har gitt,» som han sier, til å uttrykke dem. Han er en eklektiker, han har brukt det som er kommet hans vei.

Nordheim har en ambisjon om å kommunisere over avstander, geografiske som historiske. Denne «transhistorisiteten» stemmer også overens med Nordheims opptatthet av det arketypiske, det «evig gyldige», det som alltid er tilstede som en mulighet. Musikken hans kan slik sies å tematisere et minne om noe som aldri har hendt.

«Jeg forandret fasit!»

På en måte er det rart at Nordheim er blitt stående som legemliggjøringa av samtidsmusikken og – ved assosiasjon – av det som er nytt og moderne. For han er uten tvil en romantiker, og kunstsynet hans er ganske umoderne og ikke særlig «estetisk korrekt». Dette er en grunn til at han har øvd liten innflytelse på dagens generasjon av unge komponister.

Daliot påpeker at Nordheim ofte er en stemningskomponist som ikke er slave av «kunstige» teoretiske dogmer. «Jeg vil ikke være slave av noe,» sier Nordheim. I stedet for formelle regler og estetiske moteretninger, har det vært idéer og følelser som har styrt Nordheims musikalske utvikling. Som en kommentar til sitt udogmatiske forhold til teorier, sier han at han forandret fasit, han tilpasset reglene etter de svarene han sjøl fant.

Boka inneholder også noen spark til musikkinstitusjonene og stjernesolistene som av bekvemmelighets- og pengehensyn kun oppfører standardrepertoaret.

Hegeliansk

Forordet til boka er skrevet av komponisten Cecilie Ore. Hun legger vekt på at hun får en fornemmelse av at Nordheims musikk alltid har vært her og alltid vil fortsette å være her. Hun mener at Nordheims musikk åpner for noe annet og mer enn seg sjøl, og at den røde tråden hele tida er litteraturen: «Musikkens forhold til ordet og ordets forhold til musikken nedfeller seg i et uttrykk som søker bortenfor seg selv, (…) inn i områder hvor ikke bare hørselen, men også tanken og verden er involvert,» skriver hun.

Man kunne si at det er en slags hegeliansk syntese i musikken til Nordheim, der alt henger sammen og deler forsvinner til fordel for helheten.

Nordheims kunstsyn ser ut til å preges av det man kunne kalle en «pan-semantisme», en tanke om at all kunst «egentlig» handler om det samme. Dette er et reduktivt syn på kunsten som stemmer overens med det kristenhumanistiske grunnsynet som kommer fram gjennom Nordheims uttalelser.

Inkluderende

Denne boka er alt i alt et verdifullt bidrag til forståelsen av Nordheims musikk. I tillegg stimulerer den til refleksjon over forholdet mellom musikk og litteratur. Den har en del gjentakelser, noe som blir begrunnet i introduksjonen med at intervjuene ble foretatt på forskjellige tidspunkt. Det er forståelig, men jeg synes man burde ha vært flinkere til å redigere bort det overflødige, som av og til gjør at det går litt treigt. Boka unngår bevisst vitenskapelige analyser av musikken, noe som gjør den egnet for et bredere publikum enn mennesker med musikkfaglig bakgrunn.

Boka inneholder tekstene (både original og norsk oversettelse) til de verkene som blir omtalt. I tillegg er det opplysninger om verkene (hvem de er skrevet til og når) og en omfattende diskografi.

Størsteparten av boka består av samtaler mellom Daliot og Nordheim. I tillegg finnes det to små essays på slutten, Hallgjerd Aksnes» «Nedstigningen og det moderne samtidsmuseet» og Kjell Skyllstads «Ordet må klinge», som begge har vært publisert tidligere.

Aksnes er opptatt av at Nordheim binder sammen fortid og nåtid. Dette knytter hun til historisitet, intertekstualitet og evighetslengsel. Hun påpeker at det er en intendert intertekstualitet hos Nordheim, og at den er en viktig del av komponistens estetiske fundament. Nordheim bruker blant annet sjølsitater og ledemotiver; det siste er ifølge Aksnes en del av Nordheims nyromantiske holdning og brudd med serialismen. Hun påpeker at Nordheim velger dikt i samsvar med sin kompositoriske visjon.

Skyllstads artikkel er kortere og mindre interessant. Han legger særlig vekt på det jeg kaller det hegelianske hos Nordheim, at han tolker virkeligheten som helhet gjennom musikken.

---
DEL

Legg igjen et svar