Takk, Trump

Call Them by Their True Names rister frem den stygge sannheten om virkeligheten vi lever i etter at Trump ble president. Solnit oppfordrer til umiddelbar handling – før planeten brenner opp.
Pinar Ciftci
Ciftci er skribent og skuespiller.
Email: info@ciftcipinar.com
Publisert: 03.12.2018
Call Them by Their True Names: American Crisis (And Essays)
Forfatter: Rebecca Solnit
Haymarket Books, USA

I den politiske essaysamlingen Call Them by Their True Names (2018) skriver den amerikanske forfatteren, historikeren, aktivisten og feministen Rebecca Solnit (f. 1961) tankevekkende og ufiltrert om USAs – og verdens – krisetilstand, i retrospekt av Donald Trumps valgseier. Solnit mener vi kan forandre vår dystopiske verden ved å forandre historien og språket vi beskriver den med – ved å «call them by their true names».

Donald Trump, «the most mocked man in the world», er hovedpersonen i Call Them by Their True Names. For hvert essay jeg leser, blir koblingen mellom Trump og The Women’s March 21. januar 2017, #metoobevegelsen i USA høsten 2017, og tildelingen av årets Nobels fredsprisvinner 5. oktober, til Nadia Murad og Denis Mukwege for deres kamp mot seksualisert vold mot kvinner, tydeligere.

Trump – som med sin hvithet, rikdom, makt og kvinneundertrykkende holdninger er den fremste representanten for patriarkatet – har startet denne kraftfulle, verdensomspennende og ustoppelige kvinnebevegelsen. Takk, Trump, for at du har gjort verden mer bevisst på hvor farlige menn som deg er for kvinner – og for naturen: Etter at du ble president, har både kvinnebevegelsen og klimabevegelsen fått større oppslutning og kraft.

Vold mot planeten

Da Trump kom til makten, sa han klart at «klimaforandringer er ikke menneskeskapte og kan derfor ikke forhindres». Solnit, derimot, mener det motsatte. Hun beskriver hvordan alt henger sammen: «What comes out of your tailpipe or your smokestack or your leaky fracking site contributes to the changing mix of atmosphere, where increasing quantities of carbon dioxide and other greenhouse gases cause the earth to retain more of the heat that comes from the sun, which doesn’t just result in what we used to call global warming but will lead to climate chaos.»

Jeg er redd hun har helt rett i at klimakaoset nærmer seg – særlig etter årets sommer, med en rekordvarm hetebølge i både Norge og resten av verden. I Øst-Europa, der jeg befinner meg, var sommerværet veldig skiftende – i en årstid da det vanligvis pleier å være stabilt og varmt, kunne det plutselig lyne og tordne med haglregn. Sommerværet virket tungt på humøret, og til tider ville jeg bare ligge i sengen hele dagen. Etter det schizofrene sommerværet i Wien, virker Solnists dommedagsprofeti om at «klimakaoset vil brenne opp planeten», urovekkende nær.

Hun skriver om at klimaforandringer og internasjonale konflikter henger sammen, med utgangspunkt i en pressemelding fra en klimagruppe som annonserer: «Scientists say there is a direct link between changing climate and an increase in violence.» Som følge av klimakaoset vil overlevelses-instinktet hos mennesker føre til konflikter, og etter hvert til sult. Hun konkluderer: «Climate change is global-scale violence, against places and living species as well as against human beings. […] the revolt against brutality begins with a revolt against the language that hides that brutality.»

Vi har makten

Boken fremstår som et politisk opprop der hun oppfordrer folket – velgerne – til å velge riktig kurs. I essayet Twenty Million Missing Storytellers (2018) skriver hun: «We can start by telling a story that millions of missing voters matter and by working to get those voters back in the game.»

Vi kan forandrverden ved å forandre beskrivelsen av den.

Senest 8. oktober 2018 kommer jeg over artikkelen «We have 12 years to limit climate change catastrophe, warns UN», skrevet av Jonathan Watts i The Guardian, på Facebook. Jeg deler den raskt videre, til lyden av min egen hjertebank, og tenker på den ni måneder gamle datteren min. Tiden vi lever i, er avgjørende for fremtiden hennes. Jeg vil ikke at hun skal vokse opp i en verden med en herjende og livsfarlig klimakatastrofe. Det er akkurat som om realiteten slår meg i ansiktet. Årets sommer prøvde å fortelle oss noe:  Vi må våkne opp fra denne dvalen og handle – umiddelbart.

Som Solnit skriver, har journalister et stort ansvar for formidlingen av og bevisstgjøringen om den faretruende klimakrisen. Jeg påtar meg litt av dette ansvaret med denne teksten. Hun skriver videre at det er vi, folket, som sammen sitter med den største makten til å forandre fremtiden. Vi må begynne nå – før det er for sent.

Les også: Betimelig wakeup-call om Fahrenheit 11/9

Kommentarer