Takhøyde for ja-folk?

«SV må skaffe seg noen EU-tilhengere i sentrale posisjoner,» sier Kristin Halvorsen. Søndag velger SV et sentralstyre med bare nei-folk.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

For de som ønsker at SV skal slippe både ja- og nei-folk, må gapet mellom ord og handling virke nærmest lattervekkende når partiet velger sentralstyre på landsmøtet søndag. SV-leder Kristin Halvorsen har gitt klar beskjed om at «SV må skaffe seg noen EU-tilhengere i sentrale posisjoner». Like fullt velger landsmøtet et sentralstyre av nei-folk.

I praksis betyr det at det ikke finnes en eneste uttalt EU-tilhenger blant de omlag et halvt hundre fremste tillitsvalgte i SV. Riktignok finnes det en og annen EU-tviler – stortingsrepresentantene Heidi Grande Røys (Sogn og Fjordane) og Geir Kjetil Hansen (Nordland) er to som har uttrykt tvil – men det er neppe nok til å signalisere noen stor takhøyde.

Spørsmålet er rett og slett om ikke Kristin Halvorsen har forlovet seg, når hun varsler slik takhøyde. For hvor skal SV ta EU-tilhengerne fra?

Realiteten er nemlig at SV synes nærmest etnisk renset for aktive EU-tilhengere allerede. De som er kjent, er så få at de kan telles på en hånd.

Mens nesten halvparten av de SV-velgerne som har tatt stilling til EU-medlemskap sier ja, tyder mye på at partiets tillitsvalgte nesten unisont slutter opp om et nei. Dersom det skulle vært et rimelig forhold mellom velgernes og SV-sentralstyrets synspunkter, burde de valgt fire EU-tilhengere blant åtte sentralstyremedlemmer. Men dersom det skal være et rimelig forhold mellom aktive ja-medlemmer i SV og sentralstyret, ville én ja-mann eller -kvinne vært i meste laget.

Det er med andre ord lett å se at SV vanskelig kan gå på jakt etter EU-tilhengere for å putte dem inn i sentrale posisjoner. Selv de få EU-tilhengerne og -tvilerne som finnes i SV, ser nok det. Men da er det ekstra merkverdig at Kristin Halvorsen uttrykker ønske om å få ja-folk i sentrale verv.

SV-landsmøtet denne helgen skal blant mange saker behandle en uttalelse om EU-saken. Forslaget som er lagt fram er prisverdig åpent med tanke på konklusjonen som skal trekkes på landsmøtet i 2005. Uttalelsen slår fast at SV fram til 2005 står fast på EU-vedtaket fra to år tilbake, fram til et nytt vedtak eventuelt fattes om to år.

Uttalelsen peker samtidig på de betydelige endringene som har skjedd i EU og europeisk politikk i årene etter 1994: Den økonomiske og monetære unionen har funnet sin form, og i et drøyt år omfattet 11 av EUs 15 medlemsland. Amsterdam-traktaten ble vedtatt sommeren 1997, og Nice-traktaten ble vedtatt for drøye to år siden. Alt tyder på at EU vil få 25 nye medlemsland neste år – det er vel aller helst befolkningen i disse landene som ved valg eller folkeavstemning som kan sette en stopper for utvidelsen. Og endelig har vi de siste åtte og et halvt årene siden forrige folkeavstemning sett at norske myndigheter har akseptert en rekke EU-direktiver gjennom EØS, samt sluttet Norge til Schengen-samarbeidet.

Dersom SVs landsmøtedelegater vedtar uttalelsesforslaget, aksepterer de også at det har skjedd betydelige endringer som kan rokke ved den konklusjonen SV trakk foran 1994-avstemningen, og som de trakk under landsmøtet i 2001. Uttalelsen åpner utvetydig for at konklusjonen like gjerne kan bli ja som nei, og at et ja-argument er like legitimt som et nei-argument.

Men det er i fantasiland.

For i praksis har SVerne allerede bestemt seg.

Det er ikke min hensikt å være blant dem som på prinsipielt grunnlag mener at det er mer radikalt, moderne eller framtidsrettet å skifte standpunkt enn å mene det man mente sist. Ei heller å mene at det er mer radikalt, moderne eller framtidsrettet å si ja til EU.

Men det er unektelig underlig når SVerne på den ene siden skal gå inn i en åpen og fordomsfri debatt om EU, og på den andre siden har bestemt seg i flokk. SV-leder Kristin Halvorsen er en av dem som har konkludert. Det kan synes fornuftig, ettersom SVs vedtatte politikk i dag innebærer et nei til norsk medlemskap i EU – og SV-lederen legger stor vekt på å mene det som er partiets vedtatte politikk.

Men samtidig må det jo være prinsipielt uheldig: For hva om SV-landsmøtet i 2005 – mot formodning – skulle komme til at Norge bør bli medlem av EU? Selv om det er lite trolig at så skulle skje, antar jeg at det er dette man åpner for når man i uttalelsesforslaget skriver at «denne debatten skal dreie seg om de store utfordringene Europa står overfor, men må selvsagt også inneholde en diskusjon om vi bør bli medlemmer – eller stå utenfor.» Vel, skulle SV-landsmøtet om to år slå fast at Norge bør bli medlem av EU, har partiet et kinkig problem: Da har man en partileder som helt nylig har argumentert tvilløst mot EU-medlemskap. Mens partiet er for.

Det er lett å avfeie disse betraktningene med at det er mindre sjanse for at SV sier ja til EU enn at KrF bifaller homofilt partnerskap. Men det innebærer også at SV tar munnen for full når de lover en spennende, åpen og fordomsfri debatt om EU.

For på det punktet har SV allerede konkludert. Kristin Halvorsen har i hvert fall gjort det.

---
DEL

Legg igjen et svar