Når Landsorganisasjonen denne helgen samles til kongress i Oslo, er det særlig tre saker som bør stå i sentrum: For det første regjeringens forslag til ny arbeidslivslov, for det andre kampen mot sosial dumping og for det tredje pensjonsreformen.
Vi har rimelig god tro på at de tre partiene som nå utfordrer Bondevik-regjeringen – SV, Ap og Sp – vil komme LO i møte når det gjelder arbeidslivsloven, forutsatt at de erobrer Stortinget til høsten. Regjeringen foreslår å fleksibilisere arbeidslivet på arbeidsgivernes premisser, blant annet ved å utvide adgangen til midlertidige ansettelser og overtidsarbeid. Den historiske arbeidsmiljøloven av 1977 var en historisk seier for å trygge arbeidstakernes kår – nå erstattes den av en lov som er uklar i sitt formål, og som gjør det verre å være arbeidstaker. LO må være soleklare på hva slags lov de krever av en ny regjering. Får vi et flertallsskifte til høsten, er døren åpen for å gå stikk motsatt vei av hva Bondevik-regjeringen ønsker med tanke på arbeidstakeres rettigheter. Da må LO ha klare krav.
Tilsvarende er det et åpenbart behov for å intensivere kampen mot sosial dumping. Verken vi eller LO er i utgangspunktet negative til å la svensker, polakker, baltere eller andre komme til Norge for å jobbe, men det er uakseptabelt om dette skal skje ut fra andre standarder eller lønninger enn hva norske arbeidere har krav på.
Den tredje, men kanskje viktigste, saken handler om å få på plass et pensjonssystem som er mer rettferdig enn hva regjeringen og flertallet i pensjonskommisjonen har foreslått. Arbeiderpartiet har beveget sitt standpunkt i retning av SV sitt, og LO har alle muligheter for å bidra til flertall for en solidarisk, trygg og offentlig pensjonsordning.
Det flertallsforslaget som ligger fra LO-sekretariatet er imidlertid ikke godt nok: Skal pensjonene opprettholdes og skape trygghet også for lavtlønte, må besteårsregelen beholdes, samtidig som pensjonene justeres i takt med lønnsveksten og at man avviser at forventet levealder skal være styrende for pensjonsutbetalingene. I tillegg til dette må man få et system der alle er garantert pensjon, og hvor alle får pensjonspoeng fra første krone tjent.
LOs samfunnsøkonomiske avdeling har selv vist hvordan skremselspropagandaen om folketrygdens bæreevne er overdrevet. Landsorganisasjonen bør ut fra dette ta opp kampen for et system som er mer solidarisk, og som faktisk lar seg finansiere gjennom økt folketrygdavgift eller tilsvarende tiltak. Pensjoner er i stor grad et spørsmål om fordeling, og dette landet har råd til å bære et stort antall pensjonister.
En uklar linje fra LO, slik sekretariatets flertall synes å legge opp til, øker faren for at høyrepartiene får diktere en pensjonsreform før valget. Derfor bør LO-kongressens krav være klare. Ett av disse kravene bør dessuten være at velgerne skal få si sitt om pensjonsreformen ved valget.
