Ta-Nehisi Coates: Between the World and Me

Ta-Nehisi Coates fillerister den amerikanske drømmen, og viser at individuelt ansvar hjelper lite i møte med strukturell rasisme. 

Birgitte Gustava Røthe Bjørnøy
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost bbjornoy@gmail.com

Jordskjelvet kan ikke stilles for retten

I kjølvannet av Ferguson og de mange brutale politidrapene, viser Ta-Nehisi Coates frem et kjernepunkt i den amerikanske rasekonflikten: kampen om narrativet. Den prisbelønte journalisten og forfatterens nyeste bidrag i denne kampen er et 151 siders brev til hans sønn Samori, som er oppkalt etter kolonialismemotstanderen Samori Ture. Han vil at sønnen skal forstå landet han vokser opp i, og lære ham å gjennomskue luftige løfter og historieforfalskning. Og han vil ikke pynte på sin egen versjon av historien: «The entire narrative of this country argues against the truth of who you really are,» skriver han til 15 år gamle Samori.

Radikalisering og smerte. Coates har kommet en lang vei fra sin barndoms Baltimore, og vant nylig det pengesterke MacArthur Foundations’ «genistipend». Han ble født i 1975, men merket sørgelig lite av borgerrettighetsforkjempernes seirer: Coates ble ikke kjent med en eneste hvit person før han begynte å studere, og hans oppvekstmiljø var preget av fattigdom og vold, slik mange av oss kjenner det fra tv-seriene The Wire og Show Me a Hero. Å lære seg gatespråket og de sosiale kodene var essensielt for å beskytte sin egen kropp – og Coates lærte tidlig at den svarte kroppen er mer utsatt for fare enn den hvite: «[…] the crews, the young men who’d transmuted their fear into rage, were the greatest danger. The crews walked the blocks of the neighborhood, loud and rude, because it was only through their loud rudeness that they might feel any sense of security and power.» Disse avsnittene fikk meg til å tenke på dokumentarfilmskaperen Deeyah Khan og hennes film Jihad: A Story of the Others, hvor hun understreker at radikalisering handler om smerte. Slik jeg ser det er parallellen mellom disse to miljøene at hensynsløs oppførsel oppleves som den eneste måten å ta hensyn til seg selv på.

Drømmens bedrageri. Å lese og skrive ble en utvei for unge Coates i 90-tallets Baltimore, men han opplevde ingen støtte fra skolesystemet. Skolen virket mer meningsløs enn gata, fordi «schools did not reveal the truths, it concealed them». Coates anser skolen som en institusjonalisering av den amerikanske drømmen, og denne Drømmen er ifølge ham det aller største bedrageriet de afroamerikanske barna blir utsatt for. Ideen om at alle er sin egen lykkes smed og kan bo i komfortable forstadsvillaer med gressplen og to frysere, er bygget på afroamerikanernes blod, svette og tårer, fra de ble fraktet over som slaver fra starten av 1600-tallet og til i dag. Inngravert i den amerikanske folkesjelen ligger ikke ideen om at «all men are created equal», men, med Coates’ ord: «black life is cheap».

Skolen virket mer meningsløs enn gata, fordi «schools did not reveal the truths, it concealed them».

Tilgivelsens passivitet. Forfatteren finner ingen løsninger i religionen, og legger seg tett opp mot Marx’ påstand om at den er som opium for folket. I begravelsen til sin studiekamerat fra Howard, Prince Jones, føler han seg fremmedgjort når det snakkes om å tilgi politimannen som drepte ham, og forfatteren antyder at kristendommens tilgivelsesprinsipp kan holde folk tilbake fra aktivisme og sannhetssøken. Å tilgi er en innoverskuende handling, å være «twice as good», men forfatteren tror ikke på dette velbrukte mantraet, og det slår ham at «perhaps the defining feature of being drafted into the black race was the inescepable robbery of time, because the moment we spent readying the mask, or readying ourselves to accept half as much, could not be recovered». I The Atlantic (avisen forfatteren selv skriver for) følger anmelderen opp dette poenget med en interessant diskusjon, hvor han setter Coates’ refleksjoner opp mot Barack Obamas.

Inkarnert rasisme. Mens Between the World and Me rangerer Drømmen som en av sine hovedfiender, inneholder flere av presidentens verker nettopp dette symboltunge ordet. Jeg har ikke selv lest Obamas bøker, men ifølge The Atlantic vektlegges store visjoner, og en av hans ledende ideer er at empati kan transcendere raseskillene. Ta-Nehisi Coates nevner aldri Obama eksplisitt, men boken hans peker i en annen retning, som er mindre opptatt av både visjoner og individets muligheter. Ikke fordi individer ikke kan gjøre en forskjell, men fordi mange ikke har de mulighetene det amerikanske samfunnet liker å forespeile dem. Han gir uttrykk for at rasismen er strukturell og så historisk og ideologisk inkarnert at det hjelper lite å snakke om enkeltmenneskets moral. For ham blir uttrykk som «black-on-black-crime» en giftig sjargong som plasserer skylden på feil sted – slik diskusjoner om hvem som er rasisten i rommet blir en tilsløring av det dypere problemet: at den amerikanske drømmen hviler på et blendahvitt ideal med den svarte kroppen som en del av dens «down payment». Hvem som dreper hvem er ikke så relevant, men hva som gjør følgende fakta mulige: at det hver 28. time drepes en svart person av lovens håndhevere i USA; at seks ganger så mange svarte som hvite kvinner fengsles; at arbeidsledigheten blant svarte funksjonshemmede ligger på 74,1 prosent.
Listen er både lengre og vondere enn dette, og det ligger ingen store visjoner i oppfordringen til sønnen om å kjempe mot urettferdighet. Han sier Samori må gjøre det, men «not because it assures you victory but because it assures you an honourable and sane life». Det spede håpet gjenspeiles i jordskjelvmetaforen han bruker om amerikansk rasetenking: Fordi hele landets historie er bygget på den, selve Drømmen, er den nærmest like urokkelig som en naturkraft. Og nettopp derfor må man også se forbi den enkeltes skyld og ansvar for å bekjempe denne destruktive kraften: «The earthquake cannot be subpoenaed.»

Den amerikanske drømmen er ifølge ham det aller største bedrageriet de afroamerikanske barna blir utsatt for.

Humanisme. Jeg er enig i at politiske løsninger er bedre enn selvhjelp, men det er ikke vanskelig å finne innvendinger mot Between the World and Me. I et av møtene mellom forfatteren og president Obama, skal Obama ha avsluttet med et vennlig råd: «Don’t despair.» Det er lett å sympatisere med presidentens gode intensjoner, og hvis det er slik at raseproblemet er som en naturlov – må vi ikke da klamre oss fast i håpet om at det likevel finnes en løsning? Og er ikke det faktum at USA har en svart president et tegn på at det tross alt går fremover? Det kan dessuten virke lettvint å legge frem problemene uten å skissere en løsning på dem.
På tross av disse ankepunktene er dette en av de sterkeste og beste bøkene jeg har lest på lenge, og en grunn til at de ikke veier tyngre, er at dette er et humanistisk mer enn et politisk verk. Den humanistiske impulsen er å åpne opp det politiske språket og stille spørsmål der det brenner, få individet opp fra statistikkens farlige nøytralitet og ikke la andres narrativ definere hvem du er. Det klarer utvilsomt Between the World and Me.

Merknad: Faktaopplysningene er hentet fra #BlackLivesMatters hjemmeside. #BlackLivesMatter er en aktivistgruppe som etter Ferguson gikk fra å være en emneknagg til å bli en folkebevegelse som sammenliknes med Occupy Wall Street, og her ligger kanskje også kimen til en politisk løsning. Se også Ny Tids artikkel om bevegelsen: «En radikal folkebevegelse». 

 

Ta-Nehisi Coates: Between the World and Me. Spiegel & Grau, 2015

---
DEL