Ta-Nehisi Coates: Between the World and Me


Ta-Nehisi Coates fillerister den amerikanske drømmen, og viser at individuelt ansvar hjelper lite i møte med strukturell rasisme. 

Email: bbjornoy@gmail.com
Publisert: 2016-01-14

Jordskjelvet kan ikke stilles for retten

I kjølvannet av Ferguson og de mange brutale politidrapene, viser Ta-Nehisi Coates frem et kjernepunkt i den amerikanske rasekonflikten: kampen om narrativet. Den prisbelønte journalisten og forfatterens nyeste bidrag i denne kampen er et 151 siders brev til hans sønn Samori, som er oppkalt etter kolonialismemotstanderen Samori Ture. Han vil at sønnen skal forstå landet han vokser opp i, og lære ham å gjennomskue luftige løfter og historieforfalskning. Og han vil ikke pynte på sin egen versjon av historien: «The entire narrative of this country argues against the truth of who you really are,» skriver han til 15 år gamle Samori.

Radikalisering og smerte. Coates har kommet en lang vei fra sin barndoms Baltimore, og vant nylig det pengesterke MacArthur Foundations’ «genistipend». Han ble født i 1975, men merket sørgelig lite av borgerrettighetsforkjempernes seirer: Coates ble ikke kjent med en eneste hvit person før han begynte å studere, og hans oppvekstmiljø var preget av fattigdom og vold, slik mange av oss kjenner det fra tv-seriene The Wire og Show Me a Hero. Å lære seg gatespråket og de sosiale kodene var essensielt for å beskytte sin egen kropp – og Coates lærte tidlig at den svarte kroppen er mer utsatt for fare enn den hvite: «[…] the crews, the young men who’d transmuted their fear into rage, were the greatest danger. The crews walked the blocks of the neighborhood, loud and rude, because it was only through their loud rudeness that they might feel any sense of security and power.» Disse avsnittene fikk meg til å tenke på dokumentarfilmskaperen Deeyah Khan og hennes film Jihad: A Story of the Others, hvor hun understreker at radikalisering handler om smerte. Slik jeg ser det er parallellen mellom disse to miljøene at hensynsløs oppførsel oppleves som den eneste måten å ta hensyn til seg selv på.

Drømmens bedrageri. Å lese og skrive ble en utvei for unge Coates i 90-tallets Baltimore, men han opplevde ingen støtte fra skolesystemet. Skolen virket mer meningsløs enn gata, fordi «schools did not reveal the truths, it concealed them». Coates anser skolen som en institusjonalisering av den amerikanske drømmen, og denne Drømmen er ifølge ham det aller største bedrageriet de afroamerikanske barna blir utsatt for. Ideen om at alle er sin egen lykkes smed og kan bo i komfortable forstadsvillaer med gressplen og to …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?

Abonnement halvår kr 450

Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)