Systemsvikten

Etter ukas brann på et ventemottak sier justisministeren og de populære politikerne at det er asylsøkerne det er noe feil med. Mon det.

Dag

Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Opprør. «Vi som bor på Lier og Fagerli ventemottak er vitner til situasjonen: Vi ser ingen forskjell på torturen her eller i våre hjemland. Den eneste forskjellen er at våre land torturer sine egne borgere, mens Norge torturer utlendinger. Torturmetodene er helt like, mental og psykologisk tortur tar vel og merke lengre tid enn fysisk tortur for å ødelegge et liv. Det er en skam å snakke om slikt i et demokratisk land som Norge i det 21. århundre.»

Slik siteres en beboer i et ventemottak, i den rapporten som Antirasistisk Senter sendte til FNs rasediskrimineringskomité nå i juni. Flere forteller om et liv i limbo: De blir bedt om dra ut av Norge, men de har ikke noe land som vil ta imot dem.

Her kommer altså unge kvinner og menn til Norge, mange fullt utdannet og arbeidsføre, klare for å gjøre en innsats for landet vårt. De vil heller bo her i det kalde nord enn i sitt eget land. Ressurssterke leger, skribenter og håndverkere. De har risikert liv og lemmer. Brukt opp hele sin formue på å få komme til Norge. Men hva skjer så? De blir stemplet som «asylsøkere» som har brukt «menneskesmuglere» for å «jukse» seg til opphold i et av «verdens rikeste land».

Skryter av nedgang

Det var en tid da vi ville tatt imot slike langveisfarende med pauker og basuner. Da vi ville vært stolte over at noen heller vil bo her enn der. Det er slutt på den tiden.

Nå gjør Norges myndigheter det vanskeligst mulig å komme til landet. Justisministeren skryter av at det i år er kommet 40 prosent færre asylsøkere kommet til landet. Knut Storberget (Ap) gir Regjeringens eget skremmebilde av landet «æren» for nedgangen. En nedgang som gjør at Regjeringen sparer nærmere én milliard i utgifter til norskopplæring og mottak.

Som om det blir noen færre mennesker på flukt i verden av at færre kommer inn i Norge. Som om Taliban eller Al-Shabaabmilitsen forfølger og dreper færre afghanere eller somaliere av den grunn. Som om ikke Norges naboland da bare får flere å hjelpe, siden vi ikke vil gjøre det samme mot andre som andre gjorde mot oss på 1800-tallet og under 2. verdenskrig.

I Norge snakker man om fjorårets rekord på «hele» 17.000 asylsøknader. Men Sør-Afrika fikk til sammenligning 220.000 asylsøknader, og land som Kongo og Kenya hadde 90.000 hver. I et diktatur som Syria har 10 prosent av befolkningen nå flyktningbakgrunn. Det utgjør hele én million medmennesker fra land som Palestina og Irak.

Da FN markerte Verdens flyktningdag 21. juni, ble det syriske folkets inkluderende holdning trukket fram som et forbilde for andre land, slik FNs høykommissær for fl yktninger, Antonia Guterres, påpekte. Man kan gå gjennom land etter land: Norge vil ikke komme spesielt godt ut, spesielt ikke hvis vi tar hensyn til brutto nasjonalprodukt per innbygger – noe som jo ellers er så populært.

Lierbrannen

Det er i et slikt perspektiv vi kan forstå reaksjonene på brannen på Lier ventemottak natt til tirsdag. Voldelige hendelser som dette kan ikke forsvares, men de kan forstås. Økt forståelsen får man ved heller å lese en ny NTNU-rapport enn å høre på «ansvarlige» og valgorienterte politikere. Rapporten viser at den drastiske forverringen av boforholdene ikke har fått flere avviste asylsøkere til å returnere til hjemlandet. Snarere gjør mottakene dem for dårlige til å dra, som om det var et mål i seg selv. Det ville jo være billigere, på flere måter, å la flere bli.

Istedenfor nok en omdreining av skruen om å fengsle eller sulte ut avviste asylsøkere, burde man heller se nærmere på det enorme byråkratiet og de milliarder av kroner som nå hvert år brukes på å få intelligente og ressurssterke norgesvenner ut av landet. Er det en riktig eller fornuftig bruk av pengene, når landet samtidig mangler arbeidskraft?

Ikke overraskende

Det er hele det grunnleggende utestengingsfokuset, som kommer av et forhastet «innvandringsforbud»-vedtak på Stortinget i 1974, som er hovedproblemet. Mer ville vært tjent for Norge dersom man heller så mulighetene i de personene som kommer hit, mer enn problemene.

Da ville i det minste den norske offentlighet slutte å bli «sjokkert» eller «overrasket » over at også asylsøkere er som folk flest – og dermed reagerer på de torturlignende forhold de blir plassert i.

---
DEL