Systemfeil: boligkrise

Det liberaliserte boligmarkedet skaper kriser. Det er på høy tid å ta kontroll over boligsektoren.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

12.000 norske studenter står uten bolig ved studiestart, 100.000 står i boligkø i København, og George Bush nasjonaliserer banker for å redde dem ut av boligkrisa, er det konturene av markedsliberalismens fallitt vi ser. Hva med å tenke nytt?

Norge har et av Europas mest liberaliserte boligmarkeder og her kommer klasseskillene grelt til uttrykk. Mens noen har penger nok til å lage kjøpefest og drive boligprisene til stadig nye høyder, er det flertallet som må lide for stigende priser, økt usikkerhet, og faren for at den raskt voksende bobla skal sprekke. Regninga lempes over på dem med så lave inntekter at de nektes lån til å kjøpe noe til de skyhøye prisene, og til unge etablerere som sliter med økt rente, og kanskje blir tvunget til å selge med tap og gjøre seg til gjeldsslaver. Liberaliseringa har gjort boligmarkedet til en fordelingsmekanisme som årlig overfører milliarder fra arbeiderklassen til dem som har kunnet investere i flere leiligheter enn de selv trenger.

Når markedsløsningene ikke fungerer, og tvert i mot skaper kriser, usikkerhet og fanger folk i et leiemarked hvor store deler av deres inntekter går rett i lomma på hushaier, da er det på tide å lansere andre løsninger.

Mange tiltak kan settes inn. En start er å bygge flere studentboliger. Sammen med studentorganisasjonene Norsk Studentunion og Studentens Landsforbund har Sosialistisk Ungdom i høst krevd 1000 nye studentboliger inn i neste års statsbudsjett. På sikt ønsker vi en storsatsning på studentboliger, hvor 10.000 nye boliger kan gi studentsamskipnadene markedsmakt til å drive prisene i leiemarkedet nedover. Det tjener alle som leier bolig på. Å styrke studentsamskipnadene innebærer at studentene selv får være med å bestemme over sin egen bosituasjon, ettersom samskipnadene er underlagt studentdemokratisk styring. Men en demokratisering av leiemarkedet krever flere tiltak. Kommunene bør i langt større grad enn i dag også eie boliger som leies ut til grupper uten særskilte behov. En økt offentlig eierandel kan oppnås både gjennom bygging, ordinære kjøp og ekspropriasjon.

Det er grunnleggende urettferdig at det er de rikeste, som kan spekulere i boligmarkedet, som skal sitte igjen med overskuddet når markedsprisen kommer stadig mer i utakt med de faktiske kostnadene ved å leie ut en bolig. En vill, men riktig tanke, ville være å overføre alle utleieboliger til kommunene eller andre former for ikke-kommersielt eie, underlagt demokratisk kontroll. Unntak kunne gjelde for utleie av sokkeleiligheter, loft, eller andre deler av egen bolig. Man kan faktisk sette en stopper for at noen eier flere boliger enn de selv kan befolke og utnytter de som ikke har muligheten til å eie egen bolig. Det vil dessuten løse problemene knyttet til boligspekulasjonen, bobler som sprekker og banker som går på ryggen. Det lyder nok skremmende i liberalistiske ører, men krise, bostedsløshet og gjeldsslaveri lyder vel ikke stort bedre.

Vi trenger politikere som tar folks problemer på alvor. Som viser handlekraft, og som viser at politikk ikke handler om navnebytte på offentlige selskaper. Politikk handler om de store spørsmålene. Om å tilfredsstille grunnleggende behov, som behovet for et sted å bo, om omfordeling og om klassekamp.

I Norge er alt lagt til rette for at det skal skapes vinnere og tapere på boligmarkedet. Vinnere skapes når det ikke finnes grenser for hvor mange bygninger en og samme person kan legge beslag på. Liberalisering betyr at Olav Thon skal kunne kjøpe opp en så stor andel av kontorbygg i Oslo sentrum at han kan sette prisen selv. Det er høyresidas frihet. Det tjener Olav Thon på. Mens alle andre som er ute etter et kontorlokale i Oslo sentrum, taper.

For meg er frihet å få dekket sine grunnleggende behov, som behovet for et sted å bo. Likhet handler om at alle skal få dekket det behovet. Uavhengig av om man er enslig eller samboer, har barn eller ikke, har jobb, er under utdanning eller er ufør. Sosialisme handler om å gjøre noe med det.

---
DEL