Syrias tapte barndom

Arabiske filmdager: Samtalene med syriske barn på flukt blir en mosaikk av unge stemmer fremstår som et grumsete, hjerteskjærende speilbilde av de voksnes uforståelige bevegelser og utvekslinger.

This Is Exile
Regi og foto: Mani Yassir Benchelah

Drrrrr … drrr! Smågutter i Shatila i Libanon løper rundt i en halvferdig bygning og leker at de skyter på hverandre med plankemaskingevær. «Lad om!» roper den ene og imiterer et ladegrep. Drrrr … køsj, køsj! Fienden ligger livløs på sementgulvet. Den lystige lille seierherren Abdul-Sattar fortsetter å fyre av salver mot «liket», gir ribbena et par lette spark og tråkker forsiktig på hodet. Og «liket» spiller med, fortrekker seg i dødskramper, prøver ikke å smile. Det er bare en lek, men detaljene røper en sjokkerende fortrolighet med væpnet vold. Siden 2011 har Syrias barn fått begreper som ære, hevn, fornedrelse og summariske henrettelser inn med morsmelken. De stivnede blikkene og modne setningene tilhører vesener som har vokst opp altfor fort, som har sett og opplevd ting alle burde være spart for.
Flyktningsituasjonen i Syria har blitt erklært som verdens største humanitære krise. Rundt 4,8 millioner syrere er i dag på flukt fra voldsbølgene i hjemlandet, altså rundt 23 prosent av befolkningen, hvorav halvparten er barn. I tillegg er 6,5 millioner syrere på flukt innad i Syria, hvilket innebærer at nær to tredjedeler av befolkningen på rundt 17 millioner har mistet sine hjem siden 2011. Konfliktene i Syria er blant de største pådriverne for den aktuelle flyktningkatastrofen i Europa. En rask oversikt over konfliktbildet er nær umulig å tegne, men stridighetene skyldes i grove trekk sekterisme med røtter tilbake til kolonitiden, da Syria var delt opp i britisk og fransk sektor, etterfulgt av oppløsningen av det ottomanske riket etter første verdenskrig. I 2011 brøt store opptøyer løs blant splittede, bevæpnede grupper i opposisjon til president Bashar al-Assad, som overtok vervet fra sin far og i stor grad har opprettholdt et nepotistisk diktatur kamuflert som en pro-kapitalistisk republikk.

Møtene med barna. I This Is Exile følger dokumentarfilmskaper Mani Yassir Benchelah syriske barn i noen av de provisoriske flyktningleirene spredt over nabolandet Libanon. Overalt der regissøren går, blir han høytidelig tatt imot og servert kaffe mens han varsomt intervjuer barna om hva de rømte fra i Syria, hva de tror er grunnen til stridighetene, og hva de ønsker seg i fremtiden.
Den prisbelønte filmen veksler mellom leirene i raskt tempo, og hvert segment er delt opp og spredt over hele filmen – noe som tillater en viss dramaturgisk oppbygging av samtalene, men også forårsaker unødige vansker med å følge barnas historier. Rammene tilbyr i sparsommelig grad kontekst og fakta, men ut fra dialogen går det frem at barna i de forskjellige leirene har varierende lojalitet og tilhørighet til de mange syriske grupperingene som er i konflikt med hverandre, som president Assad og hans tilhengere blant alawittene, ISIS, og lokale opprørsstyrker.

Du har nå lest 4 frie artikler denne måned.

Logg inn (krever online abonnement, 69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.