Syrias tapte barndom

Arabiske filmdager: Samtalene med syriske barn på flukt blir en mosaikk av unge stemmer fremstår som et grumsete, hjerteskjærende speilbilde av de voksnes uforståelige bevegelser og utvekslinger.

Hilde Susan Jægtnes
Forfatter, og filmkritiker i Ny Tid.

This Is Exile
Regi og foto: Mani Yassir Benchelah

Drrrrr … drrr! Smågutter i Shatila i Libanon løper rundt i en halvferdig bygning og leker at de skyter på hverandre med plankemaskingevær. «Lad om!» roper den ene og imiterer et ladegrep. Drrrr … køsj, køsj! Fienden ligger livløs på sementgulvet. Den lystige lille seierherren Abdul-Sattar fortsetter å fyre av salver mot «liket», gir ribbena et par lette spark og tråkker forsiktig på hodet. Og «liket» spiller med, fortrekker seg i dødskramper, prøver ikke å smile. Det er bare en lek, men detaljene røper en sjokkerende fortrolighet med væpnet vold. Siden 2011 har Syrias barn fått begreper som ære, hevn, fornedrelse og summariske henrettelser inn med morsmelken. De stivnede blikkene og modne setningene tilhører vesener som har vokst opp altfor fort, som har sett og opplevd ting alle burde være spart for.
Flyktningsituasjonen i Syria har blitt erklært som verdens største humanitære krise. Rundt 4,8 millioner syrere er i dag på flukt fra voldsbølgene i hjemlandet, altså rundt 23 prosent av befolkningen, hvorav halvparten er barn. I tillegg er 6,5 millioner syrere på flukt innad i Syria, hvilket innebærer at nær to tredjedeler av befolkningen på rundt 17 millioner har mistet sine hjem siden 2011. Konfliktene i Syria er blant de største pådriverne for den aktuelle flyktningkatastrofen i Europa. En rask oversikt over konfliktbildet er nær umulig å tegne, men stridighetene skyldes i grove trekk sekterisme med røtter tilbake til kolonitiden, da Syria var delt opp i britisk og fransk sektor, etterfulgt av oppløsningen av det ottomanske riket etter første verdenskrig. I 2011 brøt store opptøyer løs blant splittede, bevæpnede grupper i opposisjon til president Bashar al-Assad, som overtok vervet fra sin far og i stor grad har opprettholdt et nepotistisk diktatur kamuflert som en pro-kapitalistisk republikk.

Møtene med barna. I This Is Exile følger dokumentarfilmskaper Mani Yassir Benchelah syriske barn i noen av de provisoriske flyktningleirene spredt over nabolandet Libanon. Overalt der regissøren går, blir han høytidelig tatt imot og servert kaffe mens han varsomt intervjuer barna om hva de rømte fra i Syria, hva de tror er grunnen til stridighetene, og hva de ønsker seg i fremtiden.
Den prisbelønte filmen veksler mellom leirene i raskt tempo, og hvert segment er delt opp og spredt over hele filmen – noe som tillater en viss dramaturgisk oppbygging av samtalene, men også forårsaker unødige vansker med å følge barnas historier. Rammene tilbyr i sparsommelig grad kontekst og fakta, men ut fra dialogen går det frem at barna i de forskjellige leirene har varierende lojalitet og tilhørighet til de mange syriske grupperingene som er i konflikt med hverandre, som president Assad og hans tilhengere blant alawittene, ISIS, og lokale opprørsstyrker.
Møtene med barna fortjener en detaljert gjengivelse. Unge Nouredine snakker med en markant talefeil. Han tror han ennå er i hjembyen Homs – har fortrengt flukten til Arsal som gikk via Yabroud. De andre ungene korrigerer ham forlegent. Når det går opp for ham at han ikke er i Homs, vil han hjem. Men når regissøren forsiktig påpeker at Assad kanskje ennå er der, medgir Nouredine at det ikke er lurt å dra hjem riktig ennå. Virringen mellom virkeligheter antyder en lett hjerneskade eller PTSD. Han refererer til president Bashar al-Assad som «hunden», beskriver stotrende hvordan en granat traff huset, et jetfly falt over huset, en stridsvogn kom og bombet huset.

Han tror han ennå er i hjembyen Homs – har fortrengt flukten. De andre ungene korrigerer ham forlegent.

13-årige Layim anklager president Bashar al-Assad for å hindre familien i å dra hjem. Ifølge den skoleflinke gutten trodde Bashar at Layims familie var terrorister. Et voksent familiemedlem forklarer at de unnslapp gjennom «åpningen» mellom to regimestyrte checkpoints. Vakter fra begge postene løsnet skudd mot familien. Layim snakker om hevn, om å torturere dem som har torturert hans familie. Når regissør Benchelah følger opp temaet, modererer 13-åringen seg: Han ønsker ikke å torturere noen, bare drepe. «Er det lett å drepe?» spør regissøren. «Nei, det er det ikke. Noen menn klarer ikke engang å drepe en maur.» Layim forklarer at den libanesiske hæren angrep dem i sitt forsøk på å bekjempe det han omtaler som Daesh. Layims mor irettesetter ham: Han må ikke bruke et slikt ord om ISIS, det er nedsettende. På regissørens spørsmål om hva de har hørt om ISIS, sier Layim at han sant å si har hørt at ISIS er religiøse menn, og at mange kaller dem ekstremister. «Men vi vet jo ikke om de er ekstremister,» avslutter han. Her som  flere andre steder i filmen kutter regissøren til en ny scene nettopp når interessante vendinger oppstår, og etterlater dermed flere spørsmål enn svar. Imidlertid er det klart at barna ikke har sugd sine oppfatninger av eget bryst. Regissøren lar oss ane at barnas ord langt på vei speiler de voksnes konflikter som ligger til grunn for kollapsen i Syria.

Tapt generasjon. I Shatila møter vi Abdul-Sattar, en verdensvant besserwisser i miniatyr med håndbevegelser stjålet fra hiphop-miljøet, eventuelt mafiafilmer. Han inviterer regissøren hjem til seg, der vi møter guttens sindige storebror Mustafa. «Jeg vil bare at det syriske folk skal være trygge!» roper Abdul-Sattar ut, mens de andre guttene i rommet ler av den unges patriotiske lidenskap. Abdul-Sattar liker ikke den syriske hær, som han mener er ansvarlig for så mange landsmenns død og fordrivelse. «Alt kommer av sekterisme, ikke sant?» skyter Mustafa inn. «Jeg vet alt om politikk!» erklærer Abdul-Sattar. «Er du for regimet, eller for motstanderne?» spør Mustafa. «Jeg er for regimet,» forsikrer den lille statsviteren. «Hvis jeg hadde forbannet presidenten, ville du skutt meg da?» spør Mustafa. «Selvfølgelig,» konkluderer Abdul-Sattar. Selv jobber tenåringen Mustafa med husbygging for å holde liv i familien. Den samvittighetsfulle gutten klager ikke, men det skinner gjennom at han helst ville ha studert. «Skjebnen utsletter alltid drømmene mine,» sukker han.
For å oppveie for en viss mangel på fakta som kunne ha bidratt til å se barnas uttalelser i en større sammenheng, kunne regissøren ha gått dypere inn på barnas liv og personlige drømmer. I stedet er filmens største svakhet at den Hverken gir tilstrekkelig opplysning om Syria-krisen eller kommer tett nok innpå barna som representanter for Syrias tapte generasjon. Allikevel er dette en viktig film – en mosaikk av unge stemmer som under regissørens varsomme veiledning prøver å formulere en oppfatning av sine tragiske skjebner. Og filmens gull ligger nettopp i detaljene i barnas fortellinger, et grumsete speilbilde av de voksnes uforståelige bevegelser og utvekslinger, sammen med innblikket i flyktningenes forsøk på å finne hverdagsrutiner i de kummerlige leirene.

Lite håp. Mot slutten av filmen babler Nouredine usammenhengende om Bashar som om presidenten var et monster under sengen: «Han er her! Han er på tv!» Den handicappede gutten strever for å sette ord på sin verste frykt: «Hæren forfulgte dem … bombing … stridsvognene kommer snart … de væpnede mennene … de slutter ikke … de slutter ikke å drepe oss … drepe oss …» Utmattet puster han ut: «Jeg vil ta en pause nå.»
De fleste av barna ønsker å dra hjem til Syria, men anser det ikke for å være sannsynlig. Ifølge FNs flyktningkommisjon tilbringer flyktninger i gjennomsnitt 17 år i eksil. Det er dermed lite håp for barna om å kunne vende tilbake til hjemlandet før de er godt voksne. Prisen Syria må betale for å ha spolert en hel generasjons barndom, er det ingen som kan forestille seg. «Utilgivelig» er et fristende ord å påkalle – men uten tilgivelse svinner håpet om å bryte den voldelige sirkelen, noe regissør Benchelah antakeligvis ville ha skrevet under på.

---
DEL