Jonathan Littell: Syrian Notebooks

Littell skriver for dem som vil kjenne den syriske virkeligheten på kroppen.

Henning Næss
Litteraturkritiker i Ny Tid. epost henning.ness@getmail.no

Jonathan Littell:
Syrian Notebooks. Inside the Homs Uprising.
Oversatt fra fransk til engelsk av Charlotte Mandell. Verso Books, 2015

 

Opprøret i Syria begynte 15. mars 2011, og utviklet seg til borgerkrig fra mars 2012. Det som startet som fredelige demonstrasjoner mot Baath-regimet til Bashar al-Assad i mars 2011, ble raskt til voldelige opprør og revolusjon. Bakgrunnen for de vanskelige forholdene i Syria var et militært kupp i 1963. Opprøret mot det nåværende regimet skyldtes korrupsjon, inflasjon og arbeidsledighet, samt mangel på en effektiv grunnlov.
Mot denne bakgrunnen reiste Jonathan Littell, forfatteren av den internasjonale romansuksessen De velvillige, til Syria i 2012, og han har nå publisert sine dagbøker derfra.

Vell av opprørsgrupper. Bashar al-Assad har sittet i presidentstolen siden år 2000, og hans styre ble etter hvert et diktatur. Opprøret mot regimet begynte i form av demonstrasjoner i gatene i den sørlige byen Homs. Men siden starten har krigen bare økt i styrke og omfang, og inkluderer nå alle de største landene i Europa, samt USA og Russland. Det finnes per i dag hundrevis av sterke opprørsgrupper i Syria – to av de mest kjente er ISIS og «spinoff-produktet» Jabhat al-Nusra. På motsatt side har man Den frie syriske armé (FSA), en allianse av mange forskjellige opprørsgrupper, og som blir støttet av flere arabiske land.

Fra drøm til mareritt. Littell skriver om revolusjonen noe som kan gjelde for revolusjoner generelt: «It starts, as always, with a dream, a dream of youth, liberty and collective joy; and it ends, as all to often, in a nightmare.» Beskrivelsen passer på de fleste opprør: Det begynner med demonstrasjoner mot urettferdighet og makt, men ender til slutt i blod, krig og kaos.
Da Littell og hans fotograf Mani ankom Homs i midten av januar 2012, hadde revolusjonen allerede pågått i litt over et år. FSA var, slik forfatteren skildrer det, fremdeles preget av å være en forsvarsgruppe mot det syriske diktaturet, ikke en angrepsgruppe. Men det var i begynnelsen.

Et dokument. «I have already described, in the epilogue I wrote a few months after my stay in Homs, the events that followed: The armies’ total destruction and occupation of the ’Free neighbourhood’ of Baba’Amr, and the beginning of the bitter siege of the opposition neighbourhoods in the center.» Vi får ta forfatteren på ordet når han skriver: «This is not a work of literature, but a document.»
Som mange vil huske, ble den franske reporteren og journalisten Gilles Jaquier drept i 2011, høyst sannsynlig av Assad-styret. Tanken bak var trolig å skremme utenlandske journalister fra å ta seg inn i landet. Mens Assad-styret, på sin side, skylder på Den frie syriske armé.
Man opererer med begrepet shaid for mennesker som Gilles Jaquier, det vil si ofre for Assad-regimets brutalitet. Hvert år feires «The day of loyalty to Gilles Jaquier» på Facebook. Hans død er blitt stående som et lysende eksempel på martyrdød for det syriske folket.

Nært på. Littell og hans kompanjong kommer i nærkontakt med både militært personell, sykehuspersonell og vanlige sivile. Boken gir et nærblikk på hva Bashar al-Assad faktisk har stelt i stand av elendighet i landet. Når vi kommer inn i teksten, befinner de to krigsjournalistene seg i byen Al-Qusayr på grensen mellom Libanon og Syria, ikke mange mil fra Damaskus. For å komme til Homs må de passere gjennom Baba’Amr, et område sørvest i Syria som er fullstendig kontrollert av FSA, med andre ord et sentralt konfliktpunkt. Dette innebærer livsfare for utenlandske journalister – og derfor vil smugleren plukke dem opp ved motorveien på grensen til Syria og føre dem direkte til Al-Bayada.

Dagbok. Onsdag 18. januar er Littell og Mani i bydelen Al-Qusayr, klare til å legge seg i den kalde natten. De ser militære grupper som er del av opposisjonen danse på høydene utenfor byen med sine kalasjnikover. Dagen etter befinner de seg på grensen mellom Al-Qusayr og Baba’Amr. De ser motorveien mellom Damaskus og Homs foran seg, og begir seg til fots over grensen. De ankommer en militær grensepost med fare for å bli skutt, og holder seg derfor utenfor hovedveien. Midt på dagen ankommer de den delen av Baba’Amr som kalles Haquara,. De fleste innbyggerne har forlatt byen, på flukt fra militære grupper styrt av Assads regime; bare 10 000 av 120 000 innbyggere er igjen. Fredag 20. januar er Littell og hans fotograf i sentrum av Baba’Amr. De ser demonstrasjoner i gatene, blant folkegrupper som er beskyttet av FSA. Foran en moské iakttar de militært og sivilt personell utstyrt med flagg og trommer, og deres synging og dansing oppleves som vakker og gledelig. Folk beveger seg i lange, bølgende linjer, skulder mot skulder.

Foran en moské iakttar de militært og sivilt personell, utstyrt med flagg og trommer, og deres synging og dansing oppleves som vakker og gledelig. Folk danser i lange, bølgende linjer, skulder mot skulder.

Vitne til grusomheter. Littell klatrer opp på taket og slår seg sammen med en mann som filmer revolusjonen og siden legger alt ut på YouTube. Poenget er selvsagt å påkalle Vestens interesse, med håp om å bringe NATO inn i konflikten. Demonstrasjonene omtales som «en myk seremoni». Littell får se videoer av ødelagte tanks, og en film av en konvoi med militære kjøretøy som brenner. Han ser sårede soldater fra nattens angrep dagen etter, hemmelige fengsler, døde mennesker i gatene. Samme dag ankommer Littell og Mani en undergrunnsklinikk etter en rekke skyteepisoder. Den militære regjeringen har forbudt journalister å være på stedet – men gjennom de riktige kontaktene klarer de likevel å komme seg inn. Overlegen ved sykehuset, Abu Abda, forteller at å være medisiner i Baba’Amr er meget farlig. Det er heller ikke ufarlig for utenlandske journalister å besøke slike offentlige steder: Man kan bli arrestert for seks måneder, få forbudt mot å arbeide, bli bøtelagt. Eller drept, slik en lege ble nylig.
Dagen etter at Littell og hans fotograf forlater området, faller mange bomber over bydelen de nettopp har oppholdt seg i.

På pulsen. Man kan lure på hva som er poenget med å publisere dagbøker fra et område hvor den politiske og militære utviklingen har gått så fort at året 2012 virker som en evighet siden. De fremstår nokså fragmentariske; til gjengjeld er boken utstyrt med et forord som gir en god forklaring på hva forfatteren har ment, nemlig at Vesten ikke bør samarbeide med den syriske regjeringen.
Syrian Notebooks er et verdifullt dokument. Det er ulitterært i beste forstand: nært innpå, sannferdig, velskrevet – og egner seg derfor for alle som er interessert i å lese noe annet enn sakprosa skapt langt fra de aktuelle begivenhetene. De som heller vil kjenne virkeligheten på kroppen.


henning.ness@getmail.no

---
DEL