Synlighetens valuta

FOTOGRAFI: Hannah Starkeys retrospektive fotobok viser en modningsreise i kvinneblikk.

Ellen Lande
Lande er filmskribent og regissør og fast skribent for Ny Tid.
Email: ellen@landefilm.com
Publisert: 03.06.2019
           Hannah Starkey
Forfatter: Photography 1997-2017
Mack,

Til avgangsutstillingen ved Royal College of Art i London i 1997 leide nordirske Hannah Starkey inn kvinnelige skuespillere for å skape fotografiske rekonstruksjoner av observert virkelighet. Med sine sju monumentale verk tok hun den britiske kunstscenen med storm.

Starkey fikk raskt egen agent og bleinnkjøpt av både Tate Modern og Saatchi Gallery. Men å insistere på fullstendigfokus på kvinneblikk var ikke en opplagt suksessformel for kunstnerkarrieren.Like fullt har Starkey i over tjue år kun fotografert kvinner. Denneretrospektive fotoboken vitner om hennes gradvise bevisstgjøringsprosess.

Karikering

Den feminine visuelle representasjonen har lenge vært svært begrenset. Fotokunstnere som amerikanske Cindy Sherman og norske Vibeke Tandberg leker med en sjablongmessig framstilling av kvinnen, særlig med referanser til filmens arketypiske framstilling. Starkey bruker naturalismen via det observerte – som gjenskapes i lett korrigert versjon – som fundament for sine fotografiske verk. Sherman har med sine fordreide portretter, som nå er tilgjengelig på hennes åpne Instagram-konto, bevisst karikert utseendefikseringen ved å utforske den groteske grensen for hva kosmetisk kirurgi kan frambringe av ekstremiteter. Starkey går motsatt vei og lar det flyktige, det spontant poetiske eller maleriske fremme kvinnemangfoldet i det visuelle rommet.

BILDE 1 «UNTITLED AUGUST 1999». HANNAH STARKEY © MACK

Shermans iøynefallende (selv)portretter fungerer som krasse kommentarer i samfunnsdebatten. Hannah Starkeys tilnærming er mer sublim, og hun er selv sjelden i bildet. Som Tandberg har Starkey en forkjærlighet for det dagligdagse og ikke det dramatiske. Der Tandbergs verk – som i serien Living Together – kommuniserer konseptuell kraft og autentisk nerve også i det iscenesatte hvor hun selv deltar, oppleves Starkeys sans for sval eleganse som distanseskapende. Man kan undres over hvorvidt Starkey selv er offer for indoktrineringen av visuell kvinnelig stereotypi hun samtidig vil til livs. Men med sine fotografier har Starkey langt fra en kjølig agenda. I samtalen med Liz Jobey mot slutten av boken snakker hun lidenskapelig om visuell makt og påvirkningen vi berøres av:


… OBS. teksten fortsetter …
Kjære leser. NY TID trenger din støtte for å lage avisen. Derfor ber vi deg vennligst abonnere. Om du allerede gjør det, logg inn eller bare registrer deg som leser (inkluderer nyhetsbrev) for å lese mer gratis. (Du har allerede lest et par gratis artikler.)

Gratis prøve