Syngende søknad

Eurosong er kitsch i vest. I øst er det en søknad om å bli med i det europeiske kulturelle fellesskapet – og EU.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[musikk] Luiz Ejlli stirrer ensomt inn i peisen, omgitt av en gjeng gubber i tradisjonelle folkedrakter. Kameraet sveiper over store hoteller og innbydende strender, mens gubbene danser ved et svømmebasseng. Det er første gang Albania er med i Eurosong, som vi fortsatt kaller Melodi Grand Prix her i Norge. Videoen til sangen «Zjarre ftohtë» skal selge både Ejlli og hele Albania inn til resten av Europa.

– De fleste landene i Øst-Europa har samme oppfatning av Eurosong som Norge hadde fram til og med 1980-tallet. Det er et underholdningsprogram, men de tar det svært alvorlig. Det har med nasjonalt stolthet å gjøre, tror Melodi Grand Prix-ekspert Jostein Pedersen.

Inngangsbillett til EU

Etter at Estland vant finalen i 2001, har Eurosong i stadig større grad symbolisert inngangsporten til det nye Europa for statene i Øst-Europa. Jernteppet og den kalde krigen er borte, og i stedet handler det om popmusikk, markedsøkonomi, kulturkamp og glitrende gevanter. I år er 16 land som tidligere lå skjult bak jernteppet med i kampen om seieren i melodikonkurransen.

– I Øst-Europa har Eurosong stor politisk betydning, og anses som en av flere mulige inngangsbilletter til EU-medlemskap. Det er derfor Albania markedsfører seg som en turistnasjon. Konkurransen er et middel for å vise Europa at man er et sofistikert vestlig land, og når land som Estland og Ukraina vant og måtte arrangere den tv-sendte finalen, var det både en sterk opplevelse og viktig utfordring, mener Pedersen.

På tross av deltagelse fra Israel, Tyrkia og Jugoslavia har det først og fremst vært i Vest-Europa at Eurosong har vært en lekegrind for popmusikken. Selv om konkurransen fortsatt står sterkt i Sverige, Tyskland og BeNeLux-landene, har populariteten falmet i vest. Konkurransen har i større grad utviklet seg til et musikalsk freakshow. Parallelt med den dalende interessen i vest har showet fått ny giv etter at de kommunistiske regimene falt, og nye kringkastere søkte medlemsskap i den europeiske kringkastingsunionen EBU.

Vannskillet kom i 2001. Da vant Tanel Padar og Dave Benton finalen for Estland med låta «Everybody». Like etter seieren økte EU-

støtten kraftig i Estland, tidligere det mest unionsskeptiske av de nye søkerlandene.

«Estland sang seg ut av Sovjetunionen. Nå skal vi synge oss inn i Europa,» sa daværende statsminister Mart Laar. Da Estland året etter gjennomførte en prikkfri finale for 50 millioner kroner – mer enn det totale årsbudsjettet for estisk tv – sto det nye Øst-Europa fram som både selvsikkert og moderne.

– De vesteuropeiske landene har nok større behov for å vise at de anser konkurransen som en lek og et karneval, som Islands bidrag i år, eller de vil bryte totalt med det som blir oppfattet som typisk Eurosong-stil, som årets finske bidrag. Det er imidlertid viktig å huske at den ironiske tilnærmingen i bidragene ikke bare er forbeholdt artister fra såkalt gamle medlemsland, sier Hilde Arntsen, forsker ved Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen.

– Som tv-sending blir Eurosong imidlertid tatt svært seriøst i Øst-Europa. Statlige midler bidrar ofte for at finalen skal tilfredsstille EBUs krav til tv-produksjonen, for å vise fram landets ulike sider som turistnasjon, for å tiltrekke seg utenlandske investeringer og for å øke folks bevissthet om fordelene ved vertslandet. Eurosong kan dermed fungere som en medieformidlet arvtaker til de tidligere verdensutstillingene der ulike landene viste fram sine tekniske framskritt, sier medieforskeren.

Arntsen har sammenlignet finaleshowene i Oslo i 1996, Tallin i 2002 og Riga i 2003, for å si noe om etableringen av nasjonal identitet og europeisk felleskap.

– For mange land har deltagelse handlet om en tilnærming til det europeiske kulturelle fellesskapet, og om å bryte ned de gamle barrierene mellom øst og vest. Ved å delta tar landene avstand fra tida bak jernteppet, samtidig som vinnerne får vise at de kan håndtere et så stort tv-show, at de kan kodene i et større mediemarked – og dermed også vise at de kan håndtere andre utfordringer.

Poprevolusjon

Da Ukraina stakk av med seieren i 2004, så vi et nytt politisk aspekt ved Eurosong: Finalen på hjemmebane året etter ble et virkemiddel i den innenrikspolitiske maktkampen, og i finalen ble Ukraina representert av rap-trioen Greenjolly med låta «Razom nas bagato». Dette var en hyllest til president Viktor Justsjenko. Tidligere var den brukt som frihetshymne i Kievs gater under den oransje revolusjonen. Men siden EBUs regelverk forbyr politikk, religion og sterke meningsytringer i Eurosong, måtte trioen barbere bort tre ord fra låta – blant annet navnet til Justsjenko.

– Eurosongs politiske betydning har aldri vært like tydelig som under finalen i Kiev, bare seks måneder etter Oransjerevolusjonen. Finalen ble sendt på storskjerm på revolusjonsplassen foran 300.000 mennesker, og Ruslana som vant året før er i dag et nasjonalt ikon, forteller Jostein Pedersen.

Han mener også flere av de østlige bidragene utmerker seg med et større nasjonalt særpreg, og markant påvirkning fra folkemusikk. Hilde Arntsen ser også det paradoksale i at deltagerlandene må framheve sine nasjonale særtrekk for å bli en del av fellesskapet.

– Man kan spille på det nasjonale og det regionale for å bli lagt merke til, eller man kan forsøke å finne en Eurosong-stil i musikk og framførelse der fokus på artistens kropp ofte er framtredende. Det er litt av et paradoks at for å forsøke å synes i den europeiske sammen-hengen må man vise fram egenarten sin. Samtidig bør det ikke være for annerledes. Det er en hårfin balanse mellom å vise egenart og å høre til i fellesskapet.

Få nabostemmer i øst

[samkjørt] I forkant av folkeavstemningen om den nye Europagrunnloven i 2005 fikk nei-siden i Nederland et ekstra løft. Valgforskere mente årsaken til nei-stemningen var at østeuropeerne hadde stemt på hverandre i Grand Prix-finalen slik at Nederlands Glennis Grace røyk ut i semifinalen. Samtidig viste ny forskning at nabostemmer er langt mer utbredt i vest enn i øst.

Forskningsrapporten «How does Europe Make Its Mind Up? Connections, cliques, and compatibility between countries in the Eurovision Song Contest» kom ut rett før fjorårets finale, og viste at nabostemming er et utbredt fenomen i Grand Prix. Blant de beste naboene fant forskerne Sverige-

Danmark og Hellas-Kypros, mens Norden som helhet var den best samkjørte gruppa av flere enn to land. Det var langt færre vennskapsbånd mellom nabolandene i Øst-Europa, ifølge rapporten. Der fant ikke forskerne tilsvarende systemer i stemmegivningen.

---
DEL

Legg igjen et svar