Synes du ikke, finnes du ikke

Så mange som 60.000 mennesker har meldt seg på reality-konsepter på norske tv-kanaler det siste året.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[selveksponering] Se på meg, da, er jeg ikke fin, flink, flott? Unge bryster blottes på deiligst.no. Dette skal handle om å erobre offentlighet. Om behovet for å være synlig.

Tall Ny Tid har samlet sammen viser at hele 60.000 mennesker har meldt seg på ulike

reality-konsepter det siste året. 15.000 vil synge i Idol, tralala, mens 10.000 familier drømte om å få huset sitt pusset opp i Ekstrem oppussing. På tredje plass ligger Big Brother, mens de minst populære var Heia Tufte, Du er hva du spiser og Søppelkongen.

Tina B. Christensen er casting- og programlederansvarlig i TVNorge. Hun sier programmene er svært ulike, og det er også motivasjonen til de som melder seg på.

– På Sjarmørskolen melder man seg på for å få en kjæreste, mens på Big Brother vil deltakerne først og fremst bli kjent og komme på tv. Det som kanskje er en dreining er at folk i økende grad har en agenda klar på forhånd. Kanskje har de en singel liggende som de vil promotere. Tv blir ofte en hjelp til selvhjelp, og en måte å bli kjent med seg selv på, sier Christensen.

Smitteeffekt

Behovet for selveksponering smitter til andre sfærer. Medieviter Alex Iversen mener det er en kulturendring på gang, der iscenesettelse av seg selv i offentligheten blir stadig viktigere. Flere søker teaterhøgskolen og vil utdannes innenfor media. Stadig øker bildemengden av spaltister og journalister, og standup i tv-ruta. Se på meg, da!

– Selveksponeringen gjenspeiles også i kunsten. Mange bildekunstnere bruker det private og seg selv i kunstverkene. I tillegg har stadig flere bøker elementer av selvbiografi, sier Iversen, som har studert realitysjangeren i ti år.

På en kaffebar på Frogner i Oslo sitter artist Anne Grete Preus og tenker. Synes hun også at selveksponeringen sprer seg?

– Ja, absolutt. Det er en slags demokratiseringsprosess, der det ordinære mennesket opphøyes og avbildes. En del av den samme demokratiseringen er at det ikke lenger er lov å si at noe er dårligere enn noe annet. Men hvor demokratisk er det å fylle det offentlige rom med uvesentligheter? sier Preus.

På sin siste plate synger hun at det er vanskelig å bli sett. Det er derfor vi snakker med henne.

– Det virker som om dette med å være kjent er samfunnets frelse, syndenes forlatelse, at det skal ta bort gråheten.

Preus refererer fra en samtale en sein kveld langt nedi rødvinsglass.

– Da fikk jeg høre en av teoriene om hvorfor dinosaurene døde ut. Jo, det var fordi de kjedet seg i hjel. Så kanskje reality er en siste krampetrekning før vi trekker vårt siste sukk?

Preus trekker på sitt eget smilebånd, jo da, hun skjønner jo det, at hun sitter i glasshus, at det ikke er noe lekkert å sitte i glasshus, særlig ikke hvis man moraliserer, og hun er jo på tv selv, med jevne mellomrom.

Antall journalister stiger i takt med antallet reality-deltakere. Iversen mener det henger sammen – brystblotting, reality, denne enorme interessen for medieyrker, hele motivasjonen til å bli journalist, opptre eller å gjøre «noe med film».

Nå er det 8943 medlemmer i Norsk Journalistlag, nesten 200 flere enn året før. Noen journalister lider av spaltesjuken. Hvis de ikke har navnet sitt på trykk med jevne mellomrom, er det som om de ikke eksisterer. Spaltesjuken kan også ramme kjendiser som selv ringer ukeblader og tilbyr stunt i badedrakt. I fjor søkte 800 personer om å få en av Teaterhøgskolen i Oslos ti plasser. Innenfor film er det også en enorm strøm av nyutdannede, og nesten ingen jobber å få.

– Vi har en slags forestilling om at i vår tid skjer alt det viktige i mediene. De inngir en aura av spenning. Medienes målestokk for suksess er i ferd med å bli alle tings målestokk. Synes du ikke, finnes du ikke. Man tror at hvis man kommer på tv så blir livet transformert radikalt. Synlighet blir en slags kapital som veksles inn i goder som spennende opplevelser, nye venner, fester, penger, dame på byen. Ikke minst det siste, sier Iversen.

Han forteller om realitydeltakere han har snakket med som kunne ta godt for seg av skamløse tilbud på byen.

Iversen sier de færreste får et spektakulært nytt liv av å komme på tv.

– Mediene spiser kjendiser og spytter dem ut igjen. Det krever et svært spesielt talent for å holde på oppmerksomheten, sier Iversen.

Vedkjenn det vulgære

– Man må kjempe for å finne det verdifulle i det offentlige rommet, mens all dritten serveres på sølvfat, sier Anne Grete Preus.

– Ny populærkultur blir møtt med forakt fra eliten, men ender opp som viktige kulturelle uttrykksformer med statsstøtte. Jo da, det er mye vulgær-tv. Men en kultur som ikke vil vedkjenne seg sine karnevaleske og vulgære sider er ikke verd navnet sitt, sukker Iversen.

Preus tror egentlig ikke mennesket har mer behov for å bli sett, en del av greia er at samfunnet spikrer flere muligheter, flere scener å bli sett på. Men når det er så viktig å skille seg ut – når alle henger på veggen, snakker fra tv-ruta, har krone på hodet, når alle skal være prinser, prinsesser – det må jo være noen igjen. Noen må se på, noen må lese alle de nye magasinene, være publikum på forestillingene. Finnes det noen mennesker som ikke vil på tv? Jepp, vi vet om en, hun sitter på en kafé i Oslo akkurat nå. Hun drikker vann med isbiter, spiser suppe, har lyst hår og er revisor.

– Nei, på tv kunne jeg virkelig aldri tenkt meg, overhodet, sier Marit Nøkleberg, som likevel går med på å svare på et par spørsmål.

– Jeg er for privat, ville følt det ubekvemt hvis andre skulle titte på meg, sier hun.

Hun fordømmer ikke, alle får gjøre som de vil, selv går hun på kino, Capote, den var så bra – hun går på teater, elsker opera, går på konserter, ramser revisoren opp. Så må hun spurte tilbake til tallene igjen.

Antallet påmeldte er hentet fra tv-selskapene. NRK har hatt dokumentarserier som Hurtigruta, men vil ha seg frabedt å ha disse tallene med i en sak som skulle handle om reality og dokusåper.

---
DEL

Legg igjen et svar