Synes du ikke, finnes du ikke


Så mange som 60.000 mennesker har meldt seg på reality-konsepter på norske tv-kanaler det siste året.

Email: redaksjon@nytid.no
Publisert: 2006-05-04
[selveksponering] Se på meg, da, er jeg ikke fin, flink, flott? Unge bryster blottes på deiligst.no. Dette skal handle om å erobre offentlighet. Om behovet for å være synlig.

Tall Ny Tid har samlet sammen viser at hele 60.000 mennesker har meldt seg på ulike

reality-konsepter det siste året. 15.000 vil synge i Idol, tralala, mens 10.000 familier drømte om å få huset sitt pusset opp i Ekstrem oppussing. På tredje plass ligger Big Brother, mens de minst populære var Heia Tufte, Du er hva du spiser og Søppelkongen.

Tina B. Christensen er casting- og programlederansvarlig i TVNorge. Hun sier programmene er svært ulike, og det er også motivasjonen til de som melder seg på.

– På Sjarmørskolen melder man seg på for å få en kjæreste, mens på Big Brother vil deltakerne først og fremst bli kjent og komme på tv. Det som kanskje er en dreining er at folk i økende grad har en agenda klar på forhånd. Kanskje har de en singel liggende som de vil promotere. Tv blir ofte en hjelp til selvhjelp, og en måte å bli kjent med seg selv på, sier Christensen.

Smitteeffekt

Abonnement halvår kr 450

Behovet for selveksponering smitter til andre sfærer. Medieviter Alex Iversen mener det er en kulturendring på gang, der iscenesettelse av seg selv i offentligheten blir stadig viktigere. Flere søker teaterhøgskolen og vil utdannes innenfor media. Stadig øker bildemengden av spaltister og journalister, og standup i tv-ruta. Se på meg, da!

– Selveksponeringen gjenspeiles også i kunsten. Mange bildekunstnere bruker det private og seg selv i kunstverkene. I tillegg har stadig flere bøker elementer av selvbiografi, sier Iversen, som har studert realitysjangeren i ti år.

På en kaffebar på Frogner i Oslo sitter artist Anne Grete Preus og tenker. Synes hun også at selveksponeringen sprer seg?

– Ja, absolutt. Det er en slags demokratiseringsprosess, der det ordinære mennesket opphøyes og avbildes. En del av den samme demokratiseringen er at det ikke lenger er lov å si at noe er dårligere enn noe annet. Men hvor demokratisk er det å fylle det offentlige rom med uvesentligheter? sier Preus.

På sin siste plate synger hun at det er vanskelig å bli sett. Det er derfor vi snakker med henne.

– Det virker som om dette med å være kjent er samfunnets frelse, syndenes forlatelse, at det skal ta bort gråheten.

Preus refererer fra en samtale en sein kveld langt nedi rødvinsglass.

– Da …


Kjære leser. Du har allerede lest månedens 4 frie artikler. Hva med å støtte NY TID ved å tegne et løpende online abonnement for fri tilgang til alle artiklene?


Legg igjen et innlegg

(Vi bruker Akismet for å redusere spam.)