Sykefraværet

Sykefraværet er foruroligende høyt. Det er påstanden som stadig vekk reises av Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) og av mange politikere. Også LO bekymrer seg over sykefraværet, og har gått inn i trepartssamarbeidet med arbeidsgiverne og staten – Inkluderende Arbeidsliv (IA). Det er all grunn til å ønske seg en utvikling der norske arbeidstakere er mindre syke, […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Sykefraværet er foruroligende høyt. Det er påstanden som stadig vekk reises av Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) og av mange politikere. Også LO bekymrer seg over sykefraværet, og har gått inn i trepartssamarbeidet med arbeidsgiverne og staten – Inkluderende Arbeidsliv (IA).

Det er all grunn til å ønske seg en utvikling der norske arbeidstakere er mindre syke, og arbeidsgiverne har et stort ansvar for å i det minste bidra til at de ikke blir syke av jobben. I forrige nummer av Ny Tid dokumenterer imidlertid Ebba Wergeland, spesialist i arbeidsmedisin, at statistikken som skal vise at sykefraværet øker lyver. Først og fremst fordi man må ta høyde for sammenhengen mellom sysselsetting og fravær: Når arbeidsløsheten synker, øker etterspørselen også etter arbeidskraft som ikke kan yte 100 prosent. Det er et inkluderende arbeidsliv, men det innebærer også at fraværet går opp. Man kan ikke av det slutte at det norske folk er mer syke, eller at det skal mindre til før de holder senga.

Kampen mot sykefraværet har blitt en av de største ideologiske offensivene i Norge, der NHO-direktører tillater seg å mer enn insinuere at norske arbeidstakere er unnasluntrere og sytepaver. Målet for kampanjen er å skaffe politisk flertall for å la arbeidstakerne selv betale en større del av kostnadene ved sykdom. Vi er redd for at de kommer til å lykkes.

Men politikerne bør akte seg for å gi signaler som kan oppmuntre bedriftslederne. De fleste av innstrammingene som antydes i debatten om sykefravær, også fra politisk hold, innebærer å velte deler av bedriftenes utgifter over på de ansatte. Noen besparelser for staten ser man altså ikke for seg. Blant forslagene som har dukket opp, synes innføringen av én eller flere karensdager å være det mest populære. Forslaget appellerer til ideen om at arbeidstakerne støtt og stadig «tar seg en dag», altså holder seg hjemme en mandag for å komme seg etter helgens festligheter. Det finnes ingen god statistikk for at så er tilfelle, selv om NHO-direktør Bergesen mener at han kjenner noen.

Dersom det innføres en karensdag eller to, innebærer det at bedriftene sparer store kostnader – mens de som er syke taper penger. Når politikerne antyder karensdager som en løsning, er det imidlertid et direkte insentiv til bedriftslederne for ikke å arbeide for å redusere sykdom blant de ansatte. Det beste – sett fra bedriftenes side – må jo nå være å la sykefraværet øke inntil politikerne strammer inn på ordningene. Så kan bedriftene innkassere sin gevinst.

Skal man skape et inkluderende arbeidsliv, er det avgjørende å sikre at også de som ikke kan yte 100 prosent hele tiden får en plass. Det gjøres først og fremst ved å sikre høy sysselsetting, et sterkt stillingsvern og sterke fagforeninger. Dernest er det avgjørende å sikre at de som tidvis er syke ikke straffes økonomisk. Endelig må det lønne seg for arbeidsgiverne å stille seg slik at de ansatte ikke blir syke av jobben.

---
DEL

Legg igjen et svar