SVs skolepolitikk

Hallvard Hegna går i siste nummer av Ny Tid hardt ut mot SVs skolepolitikk. Det er ikke helt enkelt å parere slaget, fordi det er vanskelig å se hvor det treffer. Hegna siterer en rekke skoleforskere i sin kritikk av den progressive pedagogikken. Men om det er denne han vil til livs, eller SVs skolepolitikk, […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Hallvard Hegna går i siste nummer av Ny Tid hardt ut mot SVs skolepolitikk. Det er ikke helt enkelt å parere slaget, fordi det er vanskelig å se hvor det treffer. Hegna siterer en rekke skoleforskere i sin kritikk av den progressive pedagogikken. Men om det er denne han vil til livs, eller SVs skolepolitikk, er ikke helt lett å forstå. Jeg velger å tro at det er førstnevnte han søker et oppgjør med.

La meg derfor gjøre det helt klart: SVs skolepolitikk og 70- tallets progressive pedagogikk er ikke to sider av samme sak. SV er ikke mål- eller fanebærer for noen pedagogisk retning. Vår oppgave er å drive politikk, ikke pedagogikk.

Den siste tidens skoledebatt har vært svært polarisert, med sterke skyts fra gamle ideologiske skyttergraver. De som forsvarer den tradisjonelle, eller restaurative pedagogikken, kritiserer skolen for å legge for liten vekt på kunnskap og krever faglige ferdigheter først på timeplanen. De som forsvarer den såkalte progressive pedagogikken frykter at dette vil innsnevre skolens oppdrag, som er å utvikle elevene til trygge, kompetente og selvstendige samfunns- medlemmer. Det krever mer enn faglige ferdigheter.

Denne polariserte debatten tildekker en skolevirkelighet som er langt mer sammensatt enn som så. Derfor er SV verken helt enig eller helt uenig med noen av de ideologiske pedagogiske retningene. Det må kunne gå an å bygge kunnskap hos elevene, samtidig som de utvikler sosial kompetanse. Det må kunne gå an å vise dem mysteriene fra fysikkens verden og også lære dem gleden ved fysisk fostring. Det er vanskelig å se at det må være noen motsetning mellom kunnskapskrav og forventninger om sosial utvikling. Begge deler er viktig og begge deler er mulig. Problemstillingen omhandler måten man gjør det på.

Skolen i dag må ta hensyn til at det ikke sitter en homogen elevmasse på skolebenken. Siden ingen elever er like, lærer de heller ikke helt likt. Skolens oppgave er likevel å gi samtlige av dem et godt læringsutbytte. Det fordrer at opplæringen må tilpasses hver enkelt elev, og at det er elevenes evner, interesser og forutsetninger som skal være retningsgivende.

Tilpasset opplæring er mer enn et politisk slagord. Det er en metodisk tilnærming tar hensyn til at elever er hele mennesker og at læring er en sammensatt prosess. Skal elevene vokse og lære må de gjøre det gjennom læreprosesser som gjenspeiler variasjonene deres. Det betyr at læringsmålene skal være like ambisiøse for alle, men at de arbeids- og evalueringsmåter og læremidler som tas i bruk, tilpasser seg elevenes ulike behov for dem.

En slik skole krever mer ressurser, flere lærere og større frihet enn dagens skole. Vi kan ikke øke kvaliteten på opplæringen til hver enkelt elev, dersom slunkne kommunekasser og strenge sentrale krav om tester og kontroll skal få styre. Det skjer dessverre i Clemet-skolen. SVs oppgave er å sørge for gode rammevilkår for en tilrettelagt opplæring, det er politikk. Lærere og fagpersoners oppgave er å treffe samtlige av elevene, det er pedagogikk.

SV vil ikke diktere pedagogene, men lytter gjerne til det pedagogene har å fortelle oss. Likeledes hva foreldre, elevene selv og alle andre med engasjement for skolen måtte mene. Vi går inn i valgkampen med slagordet: Ulike mennesker, like muligheter. Det er den ideologiske veiviseren for oss. I skolepolitikken, som i all annen politikk.

Rolf Reikvam (SV) er leder av Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomité.

---
DEL

Legg igjen et svar