Svikter Vest-Sahara

FNs fredsbevarende styrker kommer fortsatt ikke til å overvåke brudd på menneskerettighetene i Vest-Sahara. «Verdenssamfunnet svikter oss,» mener studentleder og poet Hamza Lakhal.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Politivold, tortur, forfølgelse av menneskerettighetsaktivister og tilfeldige varetektsfengslinger. Det er virkemidlene marokkanske myndigheter benytter seg av for å hindre selvstendighetskamp i Vest-Sahara, ifølge en ny rapport fra Studentenes og akademikernes internasjonale hjelpefond (SAIH). Til tross for at FN er til stede i det okkuperte landet, skjer det ingen systematisk rapportering av menneskerettighetsbrudd i det som omtales som «Afrikas siste koloni». Nå krever både saharawiske aktivister og SAIH at norske myndigheter og det internasjonale samfunnet må legge press på FN og Marokko for å få bevegelse i den fastlåste konflikten. Store mørketall. «Det er som om vi ikke tilhører verden,» sier den saharawiske poeten og studentlederen Hamza Lakhal til Ny Tid. Det siste året har han reist rundt i hjemlandet Vest-Sahara og forsøkt å samle informasjon om menneskerettighetsbrudd begått av Marokko, som okkuperer store deler av landet. Sammen med den britiske forskeren Joanna Allan ved University of Leeds har han skrevet rapporten «Acting with impunity» på oppdrag fra SAIH. Rapporten, som ble lansert mandag 13. april, gir en dyster situasjonsbeskrivelse: Lakhal og Allan har registrert over 250 grove menneskerettighetsbrudd, som blant annet inkluderer over 50 tilfeller av politivold og flere tilfeller av tortur og vilkårlig fengsling av aktivister. De verste eksemplene har fått fatale konsekvenser. 30. januar i år ble 20 år gamle Mohammed Lamin Haidala stukket i nakken med en saks av marokkanske bosettere i El Aaiún, Vest-Saharas største by. Deretter ble han arrestert av marokkanske myndigheter, og satt fengslet uten tilstrekkelig behandling i flere dager. Åtte dager etter knivstikkingen døde Haidala. Hamza Lakhal mener at menneskerettighetsbruddene dokumentert i rapporten kun er toppen av isfjellet. «Dette er bare eksempler fra det siste året vi har kunnet dokumentere. Sannsynligvis er omfanget mye større enn det rapporten gir inntrykk av,» mener han, og legger til at okkupasjonens natur i seg selv bryter med menneskerettighetene. «Vi har ikke tilgang til egne universiteter, og saharawisk kultur blir systematisk undertrykket av Marokko.» Selv ble Lakhal utestengt fra utdanning i ti år etter å ha deltatt i studentprotester tidlig på 2000-tallet. Først i fjor fikk han fullføre videregående skole.

«Vestlige land beklager okkupasjonen, med vil verken fordømme eller presse Marokko.» Hamza Lakhal

Paradokset. 30. april skal FNs sikkerhetsråd behandle mandatet til FN-styrken MINURSO, som har vært stasjonert i landet siden 1991. MINURSO er den eneste FN-styrken av sitt slag som ikke også har ansvar for menneskerettighetsovervåking i området det opererer i. Marokkansk diplomati har til nå satt en effektiv stopper for et slikt utvidet mandat. Ifølge det saharawiske nyhetsbyrået SPS vil de klare det i år også. Frankrike, som har et fast sete i sikkerhetsrådet og er en alliert av Marokko, blir av saharawiske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjoner beskyldt for å være landet som hindrer at FN skal overvåke menneskerettighetssituasjonen i landet. «På grunn av dette kan Marokko begå menneskerettighetsbrudd ustraffet,» skriver Lakhal og Allen i rapporten. «Det er en paradoksal situasjon,» sier Jørn Wichne Pedersen, leder i SAIH til Ny Tid. «En av FNs hovedoppgaver er å overvåke og hindre menneskerettsbrudd, men her hindres FN-styrken i landet i å gjøre nettopp det.» I forbindelse med lanseringen av rapporten startet SAIH forrige uke en nasjonal kampanje for få saharawienes kamp på dagsordenen. «Norge må ta en lederrolle for å sette menneskerettighetsbruddene på dagsordenen, og anerkjenne retten som det saharawiske folket har til selvbestemmelse,» mener Pedersen. Det tålmodige folket. Saharawiene markerer i år et dystert jubileum: Det er 40 år siden en okkupant ble erstattet av en annen. I 1975 trakk den tidligere kolonimakten Spania seg ut av det nordvestafrikanske landet. Samme år rykket Marokko og Mauritania inn fra hver sin side, og delte landet imellom seg. Den saharawiske frigjøringsbevegelsen Polisario drev ut Mauritania i 1979, men fortsatte kampen mot Marokko, som den dag i dag okkuperer tre fjerdedeler av Vest-Saharas territorium. I 1991 ble partene enige om en våpenhvile, og året etter det skulle holdes en folkeavstemning i områdene for å bestemme hvilken status områdene skulle ha. 24 år senere har ingen folkeavstemning blitt avholdt. «Det er som om vi ikke tilhører verden.» Hamza Lakhal «Det er en tragisk situasjon,» mener Hamza Lakhal. «MINURSO ble egentlig stasjonert i Vest-Sahara for å overvåke folkeavstemningen. Nå har det gått 24 år, og verdenssamfunnet har latt okkupasjonen fortsette nærmest uten protest.» Marokkanske myndigheter fastholder at folkeavstemningen kun skal kunne gi befolkningen i Vest-Sahara større autonomi, mens Polisario krever at full løsrivelse skal være et alternativ. Samtidig har Marokko blitt anklaget for å bruke sin egen befolkning og eget næringsliv til å gjøre okkupasjonen permanent, stikk i strid med internasjonal lovgivning. Siden 1975 har over 100 000 marokkanere ansatt i militæret og et ukjent antall ansatte i private bedrifter slått seg ned i de okkuperte områdene, ifølge Al Jazeera. Både marokkanske og internasjonale selskaper er involvert i mineral- og fiskeindustrien i landet, trass i at dette også regnes som folkerettsstridig. Den siste tiden har Marokko også startet oljeleting utenfor Vest-Saharas kyst. 1. april fortalte Ny Tid at det norske selskapet Seabird Exploration var involvert i seismikkskyting i områdene. Norske myndigheter fraråder, men forbyr ikke næringsliv å drive virksomhet i Vest-Sahara.  Det er også holdningen blant de fleste andre vestlige stater.  «Det er hyklersk,» mener Hamza Lakhal. «Vestlige land beklager okkupasjonen, med vil verken fordømme eller presse Marokko. Det er et språk som hjelper okkupantene, og det er det vi som betaler prisen for.» Østebø er journalist i Ny Tid.

---
DEL