Kronikk: Sviket mot innvandrerkvinnene

Den norske kvinnebevegelsen har latt innvandrerkvinnene i stikken. Det er på høy tid at budskapet og kampen fornyes – denne gangen må minoritetskvinnene inkluderes.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det var med stor interesse jeg leste kronikken til Janicke Karin Solheim i Ny Tid 23. januar i år. Hun viste til min kritikk (Ny Tid 28. november) av manglende engasjement fra kvinnesaksforeninger for minoritetskvinnene i Norge. Det er flott å lese om paneldebatten som ble arrangert i regi av kvinnepolitisk utvalg i Buskerud SV i samarbeid med Drammens kvinnesaksforening. Det er nettopp denne type engasjement og interesse jeg har etterlyst.

Den siste tidens søkelys på norsk kvinnebevegelse har avdekket en skremmende likegyldighet til innvandrerkvinner, en likegyldighet jeg har påpekt i lang tid. Foregangskvinnene i kampen for likestilling og likeverd for kvinner i Norge, har utspilt sin rolle. Når en av samfunnets svakeste stemmer ikke er funnet verdig å kjempe på vegne av, har kvinnebevegelsen mistet sin troverdighet.

Fraværende engasjement

«Vi har mer gjennomslagskraft i det norske samfunnet enn i subkulturer på Grønland», uttalte talskvinne for 8. marskomiteen Ane Stø i Dagsavisen 4. mars. «Jeg er mer bekymra for statlig rasisme enn om unge piker blir tvunget til å gå med hijab eller ikke», sier hun videre. Dette er hårreisende kommentarer som viser kvinnebevegelsens totale mangel på nytenkning og prioriteringer, og sviket mot innvandrerkvinner som i 40 år har manglet en stemme i samfunnsdebatten.

Kvinnebevegelsens engasjement for innvandrerkvinner har vært bortimot totalt fraværende. Riktignok har det vært innvandrerkvinner som har jobbet utrøttelig, parallelt med den etablerte kvinnebevegelsen, slik som Fakhra Salimi, leder i MIRA-senteret. Hadde disse kvinnene fått innpass i etablerte fora, hadde man kunnet sett paroler som sa «Obligatorisk norskundervisning», «Motivasjon og Samhold» og «Nei til tvang» allerede på tidlig syttitall. Det kom hundrevis av unge kvinner til Norge helt i begynnelsen av syttitallet og som stilte langt dårligere enn min generasjon gjør. Språket ble den største barrieren. De ble dratt ut av sine trygge rammer i land som Pakistan og India, og ble kastet inn i et liv av total isolasjon. Mange ble satt til å jobbe i fabrikker og sykehjem uten å kunne ett ord norsk. Denne isolasjonen og det harde livet disse har levd, har satt spor. Mange førstegenerasjons innvandrerkvinner sliter med alvorlige helseproblemer. Depresjoner, diabetes og en rekke andre livsstilsykdommer har rammet dem i en forholdsvis ung alder. Det var først da deres barn ble eldre, at noen av kvinnene klarte å komme seg ut av isolasjonen og danne seg sine nettverk. I mange tilfeller har døtrene hjulpet sine mødre med å få seg et verdig liv igjen. Her føler jeg at kvinnekampen som på sytti- og åttitallet var i full blomst i Norge, burde ha tatt med seg sine nye medsøstre.

De som holdes utenfor

Utfordringene står i kø. Tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og undertrykking er noen av disse. Men det finnes problemer som er mer utbredt, men som det sjelden prates om. Det er fortsatt slik at det hvert år kommer dusinvis av «førstegenerasjons innvandrere» til Norge. Jenter som blir gift med nordmenn, og som blir hentet fra land som blant annet Pakistan, India og Tyrkia. Disse lever dessverre de samme livet som våre mødre gjorde. Dog er forholdene kanskje litt bedre for noen av disse, i og med at de gjerne har en svigerfamilie som nettverk.

Men også her har nye utfordringer dukket opp, som sjelden tas opp. Nemlig urimelige krav fra den norske svigerfamilien og begrensninger i muligheten til norskopplæring. Mange av jentene er i de fleste tilfeller prisgitt sine svigerfamilier. Noen av disse blir brukt mer eller mindre som hushjelper. De blir bevisst holdt utenfor det norske samfunnet, og de blir nektet norskopplæring av sine menn eller svigerfamilier. En obligatorisk norskopplæring eller andre statlige virkemidler er nødvendige. Disse kvinnene trenger oppfølging nå, slik at vi unngår en ny generasjon som vil eldes til å være der våre mødre er i dag.

Innvandrerkvinnene markerer seg

En dyptgripende kvinnekamp må først og fremst komme fra innsiden. Med den fremadstormende andregenerasjonen, er en bevegelse allerede i gang. Det er døtrene som nå begynner å markere seg i flere av samfunnets arenaer. Det er disse som vil føre denne kampen. Dette så vi senest under 8. marsmarkeringen i Oslo. Flere titalls muslimske kvinner hadde funnet veien til Youngstorget for å protestere mot Sarah Azmeh Rasmussens hijab-brenning. Det positive som har kommet frem i kjølvannet av hijab-debatten, er at minoritetskvinner har engasjert seg. De har selv tatt til orde for hva de vil.

Mange unge muslimske kvinner har gått i bresjen for å kjempe for sin rett til å bruke hijab. Dette er en viktig kamp for minoritetskvinnenes selvbestemmelsesrett. Det er første gangen så mange av dem har klart å samle seg bak en sak. Det at de kjempet mot majoritetssamfunnet, gjorde det enkelt å delta. Den konsensus som eksisterer for bruken av hijab i muslimske miljøer, gjorde dette til en nobel sak. Det var ingenting kontroversielt rundt kampen, og det åpnet dørene for muslimske kvinner. Utfordringen for de muslimske feministene nå vil være å kjempe for de av sine medsøstre som ikke selv velger å bruke hijab. Dilemmaet her er hvordan man ser forskjell på en jente som bruker hijab frivillig og en som er blitt presset til å gjøre det. Om det er press fra familien, omgivelsene eller gruppepress fra venninnegjengen. Det trengs langt større mot til å kjempe mot ukultur i egne miljøer. Det er derfor man ikke har sett mange av minoritetskvinnene aktivt delta i kampen mot tvang og undertrykking. Det er her vi hadde trengt støtten fra den norske kvinnebevegelsen.

Inviterer til samarbeid

Radikale og ytterliggående feminister har stort sett ledet kvinnebevegelsen i Norge. En tilnærming som ikke har virket innbydende på minoritetskvinner. Det er på høy tid at budskapet og kampen fornyes, denne gangen må minoritetskvinnene inkluderes. Feminister fra minoritetsmiljøer og muslimske feminister kjemper ikke en kamp først og fremst mot menn. Dette er en kamp like mye om selvverd, som likeverd. X-plosiv har gjennom Kvinnefestivalen tatt initiativet til å engasjere innvandrerkvinner, med respekt, forståelse og frihet til å tale som bakteppe. Den viktigste jobben er å vise kvinnene de mulighetene og alternativene som finnes. Motivasjon og inspirasjon er verktøyet som må brukes for at innvandrerkvinner skal få styrken til å oppnå sitt potensial. X-plosiv ville gjennom Kvinnefestivalen skape den arenaen vi har savnet i så mange år.

I retrospektiv kan vi trygt si at innvandrerorganisasjonene skulle vært flinkere. Men det våre mødre ikke klarte, eller ikke hadde forutsetninger for å klare, skal deres døtre få til. Det burde ikke være mangel på stemmer. Språket er ikke lenger noen barriere. Kampen skal ikke kjempes med radikalisme eller aggresjon. Kampen skal føres med respekt, forståelse og verdighet. Sviket fra kvinnebevegelsen vil dog henge ved oss i lang tid fremover.

Janicke Karin Solheim har avslutningsvis i sitt innlegg etterlyst «gode rollemodeller, nettverkene og organisasjonene». Rollemodeller finnes rundt oss overalt. Det finnes hundrevis av etniske minoritetskvinner som gjøre det strålende i alle samfunnsarenaer. Vi trenger bare å fange opp disse. Vi har ikke vært flinke nok til å finne hverandre. Jeg vil herved, på vegne av x-plosiv, invitere Solheim til samarbeid for minoritetskvinnene. For selv om innvandrerkvinner må kjempe sin egen kamp på sine egne premisser, så er det viktig og riktig med samarbeid og støtte fra våre etnisk norske medsøstre. Vi har mye å lære fra hverandre og mye å bidra med. Jo flere stemmer som samler seg bak en sak, jo lettere er det for den å bli hørt.

---
DEL