Sverige kan få fem venstrepartier

De interne stridighetene i Vänsterpartiet kan føre til at Sverige ender opp med fire eller fem knøttsmå partier på venstresiden.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det startet tilsynelatende – men bare tilsynelatende – med to innslag i programposten Uppdrag Granskning på Svensk TV i fjor høst. SVTs berømte og beryktede reporter Janne Josefsson avslørte at Vänsterpartiet Kommunisterna (VPK), som det den gang het, opprettholdt og styrket båndene til kommunistpartiene i øst på 1970- og 80-tallet, til tross for at den offisielle partihistorien forteller det motsatte, og til tross for at de nære kontaktene innebar et brudd på den offisielle partilinjen. Innslag nummer to, en uke senere, fokuserte på Vänsterpartiets leder og erklært kommunist Lars Ohly, og hans syn på demokrati, på de tidligere kommunistregimene og på Cuba.

Begge programmene handlet i hovedsak om historiske hendelser fra før Berlinmurens fall, og hadde neppe vakt slik oppsikt hadde det ikke vært for to faktum: For det første at programmet avslørte at Vänsterpartiet, med Lars Ohly som partisekretær, aldri ga noen unnskyldning Kiruna-kommunistene for den behandlingen de ble utsatt for, det være seg av Sveriges Kommunistiske Parti (SKP – forløperen til VPK og Vänsterpartiet) eller av SKPs sovjetiske søsterparti. Sentrale vänsterpartister ønsket tilsynelatende å sende en unnskyldning, og trodde at den var sendt – men brevet ble skrevet om til alt annet enn en unnskyldning et sted rundt Lars Ohlys kontor.

Men det andre faktumet er vel så viktig: Lars Ohly er ikke bare, som så mange andre i Vänsterpartiet, tidligere kommunist: Partilederen står fast på å bruke betegnelsen, og han har mange, ikke minst de unge i partiet, med seg. Det får liberale, moderate og høyreorienterte krefter i Sverige til å se rødt, men det skjærer også liberale sosialister som har tatt et oppgjør med Sovjettiden i hjertet. I spissen for dem står partiets tidligere nestleder Johan Lönnroth, nå leder for organisasjonen Vägval Vänster, og Riksdagsrepresentanten Karin Svensson Smith. Sist helg hadde organisasjonen kongress i en av Stockholms drabantbyer.

Feministparti?

Det var først etter Uppdrag Granskning på SVT at Vägval Vänster (VVV) for fullt kom i medias søkelys, men organisasjonen, fraksjonen, nettverket eller hva man egentlig skal kalle det, har eksistert siden mai 2003. I utgangspunktet er det en fraksjon innenfor Vänsterpartiet, ikke ulik det såkalte Nettverket mot høyredreining som eksisterte i SV fra 1999 til 2001. Men der det norske nettverket utfordret fra venstre, er det de moderate vänsterpartistene som utgjør VVV. Deres mål er så å si reversere det – i deres syn – feilsteget som ble tatt etter Gudrun Schymans avgang som partileder i 2003. Schymans avgang utløste en maktkamp i Vänsterpartiet, der frontene samlet seg bak kommunisten Ohly og den mer moderate Jonas Sjöstedt. Ohly og hans støttespillere gikk seirende ut, og Vägval Vänster ble dannet som en motvekt kort tid etterpå.

Når Uppdrag Granskning går på lufta høsten 2004 forvandles den interne dragkampen til et offentlig oppgjør. Vänsterpartiet raser nedover på meningsmålingene og sentrale partifolk melder seg ut. Og som om ikke den offentlige skittentøyvasken er nok, erklærer Vänsterpartiets tidligere leder Gudrun Schyman 7. desember i fjor at hun går ut av partiet fordi hun ønsker å konsentrere seg mer om feministiske spørsmål. Raskt oppstår spekulasjonene om et nytt parti er på vei: Et eget, feministisk parti med bare kvinner på listene.

Ennå har ikke Schyman erklært dannelsen av et nytt parti, men døra står på klemt og mye tyder på at det vil finnes en svensk kvinneliste ved valget i 2006. For tiden holder Schyman foredrag om feminisme flere ganger i uken over hele Sverige, og i hennes fotspor dukker det opp feministiske nettverk som kan komme til å utgjøre plattformen for et nytt parti.

Fem partier?

Dersom Schyman stabler et nytt parti på beina, betyr det at svenske, mer eller mindre venstreorienterte velgere har tre eller fire partier å velge mellom: For det første Vänsterpartiet og Miljöpartiet, som begge sitter i Riksdagen og EU-parlamentet, og som har inngått som støttepartier for Göran Perssons sosialdemokratiske regjering. Dernest Junilisten, som først og fremst har EU-motstand på dagsordenen, og som fikk representasjon i EU-parlamentet ved sist valg – en representasjon de ikke har tenkt å benytte seg av, ettersom parlamentsmedlemmene ikke kommer til å stemme. Hvorvidt Junilisten etablerer seg som et vanlig svensk parti, som stiller til valg til Riksdagen, er ennå uklart, men de kan altså være et alternativ til Vänsterpartiet og Miljöpartiet. Det fjerde valget for svenske venstreorienterte kan altså bli Gudrun Schymans feministparti.

Og så er spørsmålet om det kommer et femte «tilbud», nemlig fra Vägval Vänster etter en eventuell partisplittelse i Vänsterpartiet. Om det strides ikke minst de som er tilsluttet organisasjonen, og under kongressen i Årsta sist helg var tidligere VPK-leder Lars Werner blant dem som advarte mot å bryte med Vänstern. Også partiets grand old man, tidligere SKP-leder C.H. Hermansson, var til stede, og ga uttrykk for at VVV-fraksjonen ble dårlig behandlet av Vänsterpartiets ledelse.

Om ikke VVV bryter ut og danner sitt eget parti, tar organisasjonen nye skritt i en retning som av majoriteten og ledelsen i Vänstern raskt vil oppleve som splittende og undergravende. Blant forslagene som dukket opp på kongressen var et valgteknisk samarbeid med Miljöpartiet, et forslag Miljöpartiets talsmann avviste – samtidig som han åpnet for at partiets lister kunne åpnes for tidligere Vänsterparti-folk. Den foreløpige konklusjonen er at det skal opprettes et utvalg som utreder venstresidens framtid, med deltakere fra både Vänsterpartiet/Vägval Vänster, Miljöpartiet og Socialdemokraterna.

Uten flertall

Så langt ikke noe nytt parti altså, men spørsmålet gjenstår om de moderate kreftene i Vänsterpartiet på sikt vil bryte ut – eller i praksis bli kastet ut – og dermed står uten alternativer. Og selv om en del av kritikken mot Lars Ohly og tradisjonalistene handler om et manglende miljøengasjement, spørs det om mange VVV-folk vil finne seg til rette i Miljöpartiet.

Det som synes rimelig klart, er at Vägval Vänster ikke representerer noen majoritetskraft i Vänsterpartiet, i hvert fall ikke i den forstand at noe regimeskifte er nært forestående. VVV kan nok stå mange av Vänsterpartiets potensielle velgere nær, men Lars Ohly synes å ha partiorganisasjonen bak seg. Det skyldes ikke minst at ungdomsorganisasjonen Ung Vänster gjennom de siste 10-15 årene har levert kommunistisk orienterte partiaktivister over en lav sko, aktivister som aldri ble assimilert inn i Gudrun Schymans moderate Vänsterparti, men som fikk en ny vår da kommunisten Ohly ble valgt til leder.

De som står igjen som Vänsterpartiets moderate kraft, og som på 1990-tallet under Schymans ledelse som de mest moderne, etterlater seg nå i større grad inntrykk av å være umoderne: Hovedtyngden utgjøres av folk som har vært med den gang Vänsterpartiet var et kommunistisk parti, men som tok et ærlig oppgjør med kommunismen en gang rundt 1989. Så lenge den yngre garde ikke slutter seg til dem, spørs det om en eventuell ny partidannelse vil klare å samle noe særlig oppslutning i Sverige.

Da er det kanskje større grunn til å levne et feministisk parti under ledelse av Gudrun Schyman større sjanser. Den tidligere Vänsterlederen har en stor personlig tilhengerskare, samtidig som debatten rundt feministiske spørsmål har gått høyere i Sverige enn i Norge. Et feministisk parti kan av mange oppleves som noe helt nytt – det er det mer usikkert om et småparti klemt mellom Vänsterpartiet og Socialdemokraterna kan gjøre.

Men det verst tenkelige scenarioet er dette: Fem små partier som slåss om godt under 20 prosent av svenske velgere, og som alle havner under sperregrensa på fire prosent. Det kan bli konsekvensen, dersom venstresidens folk spiller sine kort dårlig i Sverige i månedene framover.

---
DEL

Legg igjen et svar