Svenske sinnstilstander

Johannes Anyuru: De kommer att drunkna i sine mödrars tårar. Norsteds

Johannes Anyurus virtuose roman stiller dypt ubehagelige spørsmål om terrorbekjempelsens virkninger.

I Norge har vi i år fått en mye omtalt roman av Demian Vitanza, basert på forfatterens møter med en fengslet mann som har vært fremmedkriger i Syria. Mottakelsen av boken tilsier at selve det dokumentariske ved romanen oppleves som vesentlig, i tråd med en tydelig tendens: Romaner som er basert på sanne historier, later i stadig større grad til å fortrenge romaner med diktning. I møte med virkelighetslitteraturen er det noe befriende i at svensk-ugandiske Johannes Anyuru tror på det fiktive ved romansjangeren – på kreativ fabulering og sammenstilling av ulike perspektiver.

Psykisk terror. Og likevel dreier store deler av hans nye roman De kommer att drunkna i sine mödrars tårar seg om en jeg-forteller som tilsynelatende minner om bokens forfatter, og som oppsøker en ung jente som har vært delaktig i en terroraksjon mot en bokhandel i Göteborg. Nå er hun er innlagt på en rettspsykiatrisk klinikk, diagnostisert med en uspesifisert form for schizofreni. De kommer att drunkna innbefatter også en rekke tekster hun skal ha skrevet, henvendt til den mannlige jeg-personen. Her forsøker altså Anyuru å gi uttrykk for et schizofrent menneskes forestillingsverden. Disse delene av romanen er komplekse, vanskelige å tyde, og akkurat slik må de være ment.

Gjenkjennelig. Jenta hadde to menn som medsammensvorne i terroraksjonen mot bokhandelen. Målet var en tegner som hadde drevet satire med islam. Vi kjenner igjen sakene som ligger til grunn her: Mohammed-karikaturene som ble trykket i Jyllands-Posten i 2005, av blant andre Kurt Westergaard, samt Lars Vilks’ Muhammed-karikatur trykket i den svenske lokalavisen Nerikes Allehanda i 2007. I et intervju med Dagens Nyheter forklarer Anyuru, som selv er muslim, at han hadde skrevet deler av romanen før attentatene mot Charlie Hebdo i januar 2015 og mot kulturhuset Krudttønnen i Köbenhavn i februar samme år.

Uansett spiller ofrene for aksjonen en underordnet rolle i Anyurus roman. Oppmerksomheten er på terroristene. De tre sverger lojalitet til IS, og heiser IS-flagget opp foran den unge jentas mobil, som hun livestreamer terroraksjonen med. Men underveis i aksjonen, som beskrives på bokens første sider, begynner jenta brått å tvile på det hun er med på. Hva skjer med henne? Og hva har skjedd?

Tilbake til fremtiden. Disse spørsmålene er bokens gjennomgående tema. Svarene nøstes opp som var det en kriminalroman, vel og merke med språklige særegenheter og en fortellerteknisk kompleksitet man svært sjelden finner i kriminallitteratur. Terroristjenta kommer opprinnelig fra Belgia og heter Annika Isagel, men nekter selv for at det er slik. Familien hennes kan fortelle at hun konverterte til islam 14 år gammel for å kunne være sammen med sin daværende marokkanske kjæreste. På et tidspunkt skal hun så ha blitt pågrepet av den belgiske sikkerhetstjenesten og i hemmelighet ført til fengslet al-Mima i Jordan. Når moren og broren hennes kommer for å besøke henne på den svenske klinikken, kjenner hun dem ikke igjen. Hun husker noe annet. Hun tror moren er blitt drept av svensker. Hun hevder dertil at hun faktisk kommer fra fremtiden, og da med en svært spesiell rolle når det kommer til å forhindre terroraksjonen hun deltok i.

Behandler vårt samfunn enkeltindividers psykiske sykdommer som var de symptomer på en konflikt mellom sivilisasjoner?

Men jentas historie er enda mer mystisk enn som så. Hvordan har det seg at hun har lært seg svensk? Ingen har noe godt svar på spørsmålet. De delene av boken som liksom skal være skrevet av jenta, gjør ikke nødvendigvis leseren så mye klokere. Først når den mannlige fortelleren kommer på sporet av aktiviteten i al-Mima-fengslet, begynner sammenhengene å bli klarere – ubehagelige sammenhenger.

Sverige på vranga. De kommer att drunkna i sine mödrars tårar er imponerende romankunst med stor stilistisk variasjon. Fortellingen er medrivende. Samtidig gir verket et uhyggelig inntrykk. Særlig den schizofrene jentas forestillinger er foruroligende. Den eneste rimelige tolkningen er at hun har forvirrede tanker grunnet sin psykiske sykdom. Samtidig gir hennes vrangforestillinger forfatteren mulighet til å vise oss et mulig Fremtids-Sverige – et vrengebilde av landet vi kjenner, som på samme tid er en advarsel. I denne utgaven av vårt naboland som den unge jenta tror seg å ha opplevd, har eksempelvis Göteborg-forstaden kalt «Kaningården» blitt en interneringsleir, der alminnelige muslimer blir plassert.

Det noe befriende i at forfatteren tror på det fiktive ved romansjangeren – på kreativ fabulering og sammenstilling av ulike perspektiver.

Overbevisende. Som alltid i litteraturen er det den sinnssyke som får oss til å stille fornuftige spørsmål. Fungerer det egentlig slik i det virkelige liv? I alt virvaret hun uttrykker – er ikke den forvirrede jenta litt for velartikulert? Jentas selvfremstilling er vanskelig å bli klok på, noe som selvsagt også er poenget. Alt i alt blir jeg overbevist. Og nettopp i den totale sinnsforvirringen med hensyn til tid, sted og tilhørighet åpnes det et litterært rom der det stilles virkelig vesentlige spørsmål, ikke minst om midlene de vestlige samfunnene bruker i kampen mot salafistisk terrorisme.

Kan det være at midlene som skal bekjempe terrorismen, i realiteten legger grobunn for psykisk sykdom og vrangforestillinger hos mistenkte enkeltindivider? Og ikke minst: Kan det være at vårt samfunn behandler enkeltindividers sykdommer som var de symptomer på en konflikt mellom sivilisasjoner? Anyurus roman får oss til å stille disse spørsmålene, og viser hvor akutte de er. Dét er ingen liten prestasjon.

---