Svensk løsning

Sverige er i vinden: Sverigedemokratene. Wikileaks-kontroverser. Assange-anmeldelser. Selvmordsbomber. Men også håpet er svensk.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Send din reaksjon til debatt@nytid.no

Irshad Manji ble født i Uganda med egyptisk-indiske foreldre, de flyktet fra Idi Amins regime og dro til Canada da hun var fire år. Manji har profilert seg som lesbisk feminist og er nå leder av Moral Courage Project på New York University. Hun skriver eksklusivt for Ny Tid.

Hver fredag skriver noen av verdens ledende ytringsfrihetsforkjempere eksklusivt for ukemagasinet Ny Tid. Våre Uten grenser-spaltister: Parvin Ardalan (Iran), Irshad Manji (Canada), Nawal El-Saadawi (Egypt), Elena Milashina (Russland), Orzala Nemat (Afghanistan), Martha Roque (Cuba), Blessing Musariri (Zimbabwe), Tsering Woeser (Tibet), Malahat Nasibova (Aserbajdsjan) og Nyein San (Burma).

New York, USA. Denne høsten har stått i de høyrepopulistiske politikernes navn. De har feid med seg stemmer og vunnet stort hele året – ikke bare i Toronto, men også i USA, i Europa, selv hos dere i Skandinavia, i Norges naboland.

Og høyrepopulistene kan få mer vann på mølla framover. Den 11. desember tok Skandinavias første selvmordsbomber livet av seg i Stockholms gater. Men som min ettertenksomme, svenske skribentvenn Håkan Lindberg påpeker i en mail til meg:

«Jeg er ikke redd, men jeg er heller ikke overrasket, og det tror jeg ingen andre er heller. Vi visste at dette kunne skje her, akkurat som i London og andre byer.»

Fordi Lindberg ser håp, tross alt:

«Den første nyhetssaken om eksplosjonen ble skrevet før folk visste hva som hadde skjedd. Den fortalte at det var enn bil full av fyrverkeri som hadde eksplodert. Kanskje det er et sunnhetstegn at en avis som hører om en eksploderende bil ikke finner det for godt å gå rett ut med overskriften «Herregud, terrorister!» Jeg håper det fortsetter på den måten.»

I Europa har høyrepopulistene stormet fram i valg etter valg de siste månedene: Geert Wilders, den påståtte frihetsforkjempende hollenderen som likevel vil forby Koranen, ble en nøkkelperson i den nye nederlandske mindretallsregjeringen. Angela Merkel, Tysklands kansler, sa til det tyske folk at oppbyggingen av et flerkulturelt samfunn «har vært mislykket, fullstendig mislykket».

YouTube-klippet

Den største overraskelsen kom imidlertid fra Sverige, et land som tradisjonelt har et godt rykte på seg for sin politiske liberalisme. Sverigedemokratene, et parti med uttalte holdninger mot innvandring, fikk en rekke mandater i parlamentet, de første noen gang. I den retning Sverige går, hevder noen, følger det liberale demokratiet etter.

I boka Politikk og følelser (norsk utgave Pax Forlag, 2010) bemerker den franske analytikeren Dominique Moïsi at både USA og Europa er på vei inn i såkalte «fryktkulturer». Etter å ha reist mye i disse områdene, må jeg medgi at han har rett. Men jeg fattet ikke før nylig hvor kompleks denne frykten kan være, og derfor hvorfor det er enfoldig å kritisere de som er redde for å være enfoldige.

La meg få illustrere dette gjennom et YouTube-klipp som min svenske skribentkollega Håkan sendte meg. Videoen viser en distriktsrepresentant for Sverigedemokratene (SD) bli intervjuet om hvilke elementer av den svenske kulturen som må beskyttes. Han blir stille i flere sekunder – så svarer han «Fortidsminner, julaften og…midtsommeraften» (klippet finnes på YouTube under tittelen «SD-ledare med huvudet på skaft», red. anm.)

«Det var meningen at folk skulle le av denne SD-fjotten når de så klippet», forteller Håkan Lindgren, men: «Det gjorde ikke jeg.»

Skjult smerte

Lindgren tror at svensker nå lider under den «skjulte, bedøvede smerten» av å leve i et land uten særlig tilknytning til sine tradisjoner. Denne smerten forblir skjult fordi «vi har lært oss ikke å klage».

Men det var ikke innvandring som førte oss inn i denne identitetskrisen, understreker han: Det var snarere moderniseringsprosessen med alle sine irrganger.

Som han sier: «Vi ble fortalt – og vi aksepterte – at våre tradisjoner var verdiløse sammenlignet med alle fordelene av modernisering.» Ulempen er en fullstendig mangel på selvtillit, både individuelt og sosialt.

Men denne krisen forsterkes nok av vår æra med masse-emigrasjon, tror Lindgren, fordi vi er nødt til på et tidspunkt å møte «noen med stor selvtillit angående sin kultur eller religion. Den konfrontasjonen får ut alle våre latente følelser, og vi føler oss sårede, sinte, mindreverdige, skamfulle og sjalu».

Denne analysen var en vekker for meg. Jeg har alltid sett det som en utagering av usikkerhet når muslimske innvandrere velger selvsegregering og konservative tradisjoner. Men andre ser altså dette som et tegn på for mye sikkerhet.

YouTube-klippet gir grunn til en annen tilnærming. På tross av sin frykt for trusler mot den svenske kulturen, bærer den svenske SD-representanten en amerikansk baseballcaps – som i tillegg er prydet med Sørstatsflagget, et åpenlyst symbol for slavestatene i 1800-tallets USA. Vet han hva dette flagget står for? Er dét også et budskap han ønsker å sende? Eller har han bare en slags vag idé om å være en rebell? (Selv skulle jeg gjerne ha promotert bildet av Pippi Langstrømpe, den svenske eventyrheltinnen med fletter som stakk seg ut like mye som personligheten hennes. Temperamentsfulle Pippi lager sine egne regler, hun er en heltinne for rebeller overalt. Men nå er jo jeg feminist…)

Uærlige debatter

Håkan Lindgren sier at han ikke har peiling på hva som skal til for å drive dette landet framover. Likevel har han gitt et verdifullt tips i en av våre samtaler: «Når noen sier at de vil diskutere innvandringsproblemet, kommer svaret umiddelbart», sukker han: «Jasså, du vil hjelpe de jævlene i SD?»

Dett får meg til å konkludere med at en fryktkultur ikke bare er en kultur der de innfødte frykter innvandrerne. Det er en kultur hvor mennesker fra alle bakgrunner er redde for å bli stigmatisert for sine bekymringer om hvorvidt enhet kan trekkes ut av variasjon. Det er jo vanskelig å vite hvordan man skal be nykomlinger om å oppføre seg, når man ikke vet selv hvem man er!

Når de sentrale politiske lederne rømmer fra spørsmålet på grunn av sin egen frykt, er det mange velgere som vil bygge opp sinne, og få sinnet ventilert gjennom ekstreme politiske syn.

«Det verste som kan skje i et land er ikke konflikt – det er jo uunngåelig – men at man mislykkes i å diskutere disse konfliktene på en ærlig og konstruktiv måte,» forteller Lindgren meg. «Populistene diskuterer konfliktene åpent, men ikke ærlig eller konstruktivt.»

Nettstedet Wikileaks har fått fram konfliktene de siste ukene, og nettstedet beskyttes i Sverige. Når det gjelder Julian Assange, er det grunn til å tro at han har slått an en streng i de kollektive følelsene hos verdiens befolkning.

Snu frykten!

Kanskje denne geriljakrigeren for transparens greier å overbevise politikerne om å gi oss det samme som Håkan ber om: Ærlige og konstruktive samtaler om konfliktene vi opplever i våre samfunn. I det minste har Assange bekreftet at begrepet privatliv tilhører fortiden, samt at monopolisering av informasjon ikke vil beskytte elitene.

Heller enn å reagere på åpenhet med frykt, bør politikerne snu denne fryktsomme trenden til en fordel, ved å styrke folkets evne til å håndtere kunnskap. ■

Oversatt fra engelsk av Kristian Krohg-Sørensen

---
DEL