Forlag: Nasjonalbiblioteket, Oslo Layout og design: Superultraplus Designstudio AS
Helge Kaasin har med Snø og granskog gitt et kraftig bidrag til å forstå hvilke ingredienser svartmetallbevegelsen har lagt i den ideologiske heksegryten sin – og det er gjort i en bok som fremstår med tekstlig og boklig eleganse. Bakgrunnen for utgivelsen er Nasjonalbiblioteket i Oslos pågående utstilling om norsk black metal: Dårlig stemning (til 16.9.23). Selv om de fleste har en forutanelse om hvordan svartmetallen høres og sees, synliggjør denne utgivelsen visse trekk ved sjangeren. Et bærende element er utenforskapet til samfunnet, men til forskjell fra hippier og punkere lar svartmetallfolket samfunnsdebatten ligge – det er de store linjer det kjempes om: kampen mot konformiteten.
Skogen
Kaasin hevder at skogen er en ‘hovedkulisse’, som har vært det (nordiske) menneskets naturlige habitat innen moderniteten oppsto i form av kristningen av landet. At mennesker er dannet av det landskapet det har grodd opp av, er tanker som finnes i Herders idé om Volkgeist. Dette ble grunnleggende for romantikkens forståelse av nasjonal egenart, som i skogen har fått eksistere uten fiender. Samtidig er skogen – i ‘eventyrskatten’ over den ganske jordklode – selve stedet der samfunnets etablerte krav til det enkelte individ unngås. «Nattsiden av samfunnets ryddige lys», kaller Kaasin skogens mørke. Hos Dante begynner også Den guddommelige komedien i «tjukke, svarte skogen» og dermed så langt unna kristendommens himmelrike som det er mulig å komme. Den forkynnende religionen som etter hvert forskjøv forskjellige hedenske skikker, deriblant skogens hellige steder, og henviser til én allmektig gud (universalisme) som befinner seg i et abstrakt himmelrike, endret kraftig menneskets selvforståelse. Innenfor svartmetall blir dermed skogen et sted der man igjen kan utfolde seg i et naturlig habitat.
At et ord som hovedkulisse er tatt i bruk, gir også en påminnelse om iscenesettelsen som svartmetallen – eller kanskje enhver bevegelse – iverksetter. Sminket kritthvit blir man en annen. Musikkforskeren Woodrow Steinken har kalt dette for ‘transformasjon’, som Kaasin forstår som sentralt i grenseoverskridelsen: med eller uten instrumenter. Den ytterste grenseoverskridelsen er døden selv. Oppfatningen av hva som hender etter dødsøyeblikket, avhenger av tro, men fraværet av lengsel og smerte er muligheter, selv om uvissheten er det sterkeste. Det krever mot å se frem til det øyeblikket.
«En kommende gullalder»
«Av denne moderniteten ble vi syke – av den tiltaksløse fred, av det feige kompromiss, av hele den dydge urensligheten til det moderne Ja og Nei», skrev Friedrich Nietzsche i Antikrist (1895). Bokens gjennomgang av svartmetalltekster fra blant annet Mayhem, Solefald og Burzum – i samsvar med (deler av) Nietzsches filosofi – konkluderer med at en moderne verden uten samlende fortellinger, der myter og mystikk har veket for rasjonelle forklaringer. Politiske ideologier har spilt fallitt. Forfallet kan erstattes av «en kommende gullalder» (millenarisme), som kan komme etter en større rengjøring. Da vil Den nye tid få plass – der mennesket ikke lenger skal være underordnet, men fritt.
Welhaven og svartmetallen
Kaasin hevder at svartmetallen bygger videre på nasjonsbyggingsprosjektets idé om den norske fjellbonden, som levde av, og i pakt med naturen. Samtidig er det fornøyelig lesning å se hvordan den klassiske kampen mellom Wergeland og Welhaven i svartmetallens forståelse går i Welhavens favør. Og det er kanskje ikke så rart. Wergeland var et sosialt engasjert menneske som enhver 17. mai-taler ikke kan unnlate å nevne, mens Welhavens historiesyn oppleves som en pekepinn mot en nordisk virkelighet, fylt av vyer – og et uklart skillelinje mellom drøm og virkelighet. Den rent tekstlige relasjonen mellom Welhaven og svartmetallen finner Kaasin uttrykt hos den da 20 år gamle Varg Vikernes.
Theodor Kittelsen
Welhaven dukker også senere opp som forbilde for en sentralt kunstnerskikkelse for svartmetallmiljøet: Theodor Kittelsen (1857-1914).
Snø og granskog er en bok som rikholdig behandler litterære relasjoner til svartmetallbevegelsen, men som også i noen grad presenterer det estetiske uttrykket. En gjenganger er silhuetten av skog.
Theodor Kittelsen er den definitivt mest anvendte skaperen av motiver for musikkutgivelsene innenfor sjangeren. Særlig Kittelsens Svartedauen (1900) har hatt stor appell. I boken får man gjennom ord og bilde oppleve en gammel kulturs død i vår historie – som kan ha hatt sin parallell i den «åndelige pest» har vært et begrep innenfor svartmetallen. Også Kittelsens billedserie Tirilil-Tove, som løselig knytter seg til Welhavens dikt, har vært brukt og blitt ikoniske motiver forstått innenfor en norsk subkultur med nedslag over hele verden.
Betydelige kulturinstitusjoner som NRK med sin fire timer lange dokumentarserie Helvete, og Nasjonalbiblioteket, har nå med denne bokutgivelsen og utstillingen Dårlig stemning brakt denne iblant usmakelige kulturen opp til nærmere granskning og presentasjon. Det er et nødvendig bidrag på vektskålen i forhold til den heksejakt svartmetallen ble utsatt for da det sto på som verst i 1990-årene. Noen refleksjoner omkring det uforståelige kan aldri være å forakte.
Se www.nasjonalbiblioteket.no for utstillingen, som varer til 16. september.
