Svart mann løper

I tillegg til alle de svært omtalte tilfellene av politivold som har preget mediebildet så langt i år, kommer også alle de usynlige sakene.

11. april: Walter Scott begraves i Charleston
Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Så skjedde det igjen. Man blir lamslått, stum, for det er egentlig ikke til å tro at dette skjer i virkeligheten. Det er ikke film, dette er ikke Ville Vesten. Altså: Hvit politimann skyter ubevæpnet, svart mann i ryggen. Walter Scott. I North Charleston består nesten halvparten av befolkningen av svarte, og 23 prosent av innbyggerne lever under fattigdomsgrensen. Typisk nok er det vanskelig å finne statistikk over hvor stor andel av de som lever under fattigdomsgrensen som er svarte – men at de er overrepresentert i den gruppen, er ganske sikkert. Byens politistyrke består imidlertid overveiende av hvite menn. Nyhetsbildet i USA har det siste året vært preget av flere stygge saker. I Baltimore døde nylig en 25-åring rett etter at han ble satt i arresten. I Ferguson, Missouri førte en hvit politimanns 12 skudd mot en svart mistenkt til frifinnelse av politimannen, med påfølgende demonstrasjoner, opptøyer og mye sinne. I Brooklyn, New York ble en mistenkt kvalt under pågripelse. Dette er sakene det er mye medieblest om, og med god grunn. Men i tillegg finnes det så mange, mange flere tilfeller av politivold, av «arbeidsulykker», av brutal fremferd både under arrestasjon og under fengsling, historier som ikke blir førstesidestoff. I tidsskriftet The Atlantic skriver Conor Friedersdorf om noen av de mange usynlige hendelsene i Baltimore, den byen som mange – også nordmenn – kjenner godt fra serien The Wire. I de fire årene mellom 2010 og 2014 har rundt 100 fornærmede vunnet søksmål mot byen fordi de har vært ofre for politivold. Nesten seks millioner dollar er utbetalt i erstatninger til disse. En 87 år gammel bestemor og pensjonert lærer som hadde ringt etter ambulanse til barnebarnet sitt, ble lagt brutalt i bakken og fikk brukket skulderen. Hun fikk 97 000 dollar i erstatning. Som artikkelforfatteren påpeker: Når 100 fornærmede har vunnet, hvor mange har ikke tapt sine søksmål fordi saken deres ikke har stått like sterkt? Og hvor mange har svelget ydmykelsen, brutaliteten, overgrepene uten å gå til sak? Hvem tør å gjette? Baltimore er 62 prosent svart, 28 prosent hvit. Politistyrken er nå 48 prosent svart – et resultat av en bevisst politikk som har søkt å utjevne forskjellen mellom politistyrken og befolkningen for øvrig. Leser man beskrivelser av situasjonen under borgerrettighetsbevegelsen på 1960-tallet, er det skremmende likt det bildet vi får i dag: Raseopptøyer grunnet politivold skjedde over hele Amerika, og Baltimore ble utpekt som et urosenter etter at en rekke hvite politifolk mishandlet folk av andre raser (les: svarte). Byens politi ble den gang gransket av IACP, den høyeste sammenslutningen av politisjefer i USA, og granskningen viste at Baltimore-politiet var blant nasjonens mest korrupte og antikverte, og praktisk talt ikke hadde noen kontakt med Baltimores afroamerikanske befolkning. Det førte til både overdreven maktbruk fra politiets side og sanksjoner fra befolkningen dersom deres egne samarbeidet med politiet. Det var en dyp, grunnleggende mistillit fra begge sider, og man så den gangen at noe måtte gjøres. En ny politimester ble hyret inn, og han satte i gang med å innføre forandringer. Fortsatt belastet. Men hvor har det brakt styrken, 50 år etter? Ifølge Simon David i The Corner, boken som dannet utgangspunktet for tv-serien The Wire, er byens mest forhatte politifolk i dag svarte: «Not surprisingly, some of the most feared and most despised Western District officers along Fayette Street — Shields, Pitbull, Peanuthead, Collins — are black.» At raseforholdet mellom politistyrken og den øvrige befolkningen er blitt jevnere, har hatt liten effekt. Kriminaliteten i USA har fulgt en nedadgående trend lenge, men for Baltimore er tallene sprikende. De fleste former for kriminalitet er redusert til under det halve siden toppunktet, men draps- og voldtektsstatistikken er nesten uforandret. Baltimore er fortsatt en av USAs mest kriminelt belastede byer. Politivold er fremdeles utbredt. Og noen dør.

Man må jo spørre seg hva som har gått så galt, og svarene er selvfølgelig mange.

Det er så lett å være på offerets side når saken er så krystallklar som den var i North Charleston – politimannen avfyrte åtte skudd mot ryggen til en mann som var i ferd med å løpe vekk fra ham –  og det finnes knapt en eneste stemme i offentligheten som tar politimannens side i den saken. Og Ferguson-saken i Missouri, hvor det er avdekket en så systematisk diskriminering av svarte, korrupsjon og direkte utpressing, og hvor politimannen som skjøt Michael Brown hadde støtte fra politietaten og slapp tiltale, har vært en tydelig vekker for mange som tidligere har vært raske med å forsvare politiets metoder uansett. Men også politiet fortjener et edruelig blikk og en distansert analyse av hva som gikk galt når noe kommer helt ut av kontroll. Det er de facto farlig å være politi i kriminelt belastede områder. Bare i Baltimore mistet 136 tjenestemenn livet på jobb i år 2014 – hittil i år er 38 døde. De har grunn til å være i høy beredskap i kriminelt belastede strøk. De kan være noen brutale råtasser, men de har også grunn til å være redde. I høyesterettssaken Illinois vs. Wardlow ble det stadfestet at politiet har rett til å forfølge noen som løper fra dem i et kriminelt belastet område. Løpingen i seg selv er grunn nok til mistanke. Og dette skjønner jeg i grunnen. Sett nedenfra: Tenk at du befinner deg i et kriminelt belastet område, for eksempel står du kanskje under en gatelykt og tar deg en røyk, eller kanskje du bare venter på noen, og så kommer politiet forbi, stopper og kommer bort for å snakke med deg – hva gjør du da? Er du for eksempel norsk og hvit og en alminnelig lovlydig borger, er det temmelig sannsynlig at du blir stående. Du svarer på det de spør om, for du har ikke noe å skjule, og hvis de ber deg om å gå et annet sted, vil du sannsynligvis gjøre det uten å mukke. Det er greiest sånn. Men om du ikke er norsk og du ikke er hvit, og du kanskje har noen dårlige erfaringer med politiet i bagasjen, eller kanskje du har venner som har dårlige erfaringer også, – det er ikke usannsynlig – hva da? Kanskje du i et tilfelle av dårlig dømmekraft tenker at: Nei faen, dette tør jeg ikke, det er bedre at jeg kommer meg vekk, de gutta der er ikke til å spøke med. Og så løper du. Skillelinjer. Og er du ekstra uheldig, har du truffet på en politimann som er en brutal råtass, eller som er redd, som bryter alle retningslinjer for hvordan politiet skal arbeide, og så havner du i statistikken over «svart mann som løper, skutt i ryggen», en betraktelig mer alvorlig kategori enn «svart mann som kjører bil». Dette skal jo selvfølgelig ikke skje. Selvfølgelig skal det ikke det. Men det gjør det. Man må jo spørre seg hva som har gått så galt, og svarene er selvfølgelig mange. Det er ganske opplagt at det er en sterk sammenheng mellom fattigdom/manglende muligheter og kriminalitet, og svarte er overrepresentert i denne gruppen. Historien forteller tydelig hvordan dette begynte, men de politiske valgene som er gjort de siste 50 årene, må også bære en stor del av skylden. Lovene om segregering er kanskje opphevet, men samfunnet er fortsatt delt med skarpe skillelinjer. Vi er alle individer, men vi er også medlemmer av ulike grupper. Noen av dem har vi ikke valgt selv. Statistikk er en kunst som hviler på gruppetenkning, og individet forsvinner i statistikken. Har du hatt uflaks nok til å havne i en utsatt gruppe, en gruppe som lettere blitt mistenkt enn andre grupper, må du faktisk forholde deg til det. Samfunnsendringene kommer, men de kommer langsomt, og ikke alle trekker vinnerloddet. Imens har vi forståelse for fredelige markeringer i North Charleston, hvor det tross alt skjedde en slags rettferdighet, og vi forstår opprøret i Baltimore, i New York, i Ferguson. Folk er sinte, og med god grunn. Og vi sørger over Freddie Gray. Walter Scott. Michael Brown. Eric Garner. Trayvon Martin. Og alle de andre som vi ikke kjenner navnet til, men som også var til.


  Klinge er oversetter og skribent. Bor i USA.

---
DEL