To bøker om Ukraina

For å forstå den kompliserte og alvorlige situasjonen som foregår midt i hjertet av Europa, bør Richard Sakwas Frontlinje Ukraina være et foretrukket valg.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Morten Strand: Ukraina: grenselandet mellom øst og vest
Cappellen Damm, 2015

Richard Sakwa: Frontlinje Ukraina
Karneval förlag, 2015

Ukraina – StrandFrontlinje UkrainaDagbladet-journalisten Morten Strands bok Ukraina – grenselandet mellom øst og vest er preget av stor fortellerglede og solid historisk bakgrunnskunnskap. Kapittel for kapittel gjør den på spennende vis rede for utviklingen av landet helt fra vikingtiden og frem til i dag. Strands bakgrunn som journalist skinner igjennom ved at han har en god formidlingsevne og et poetisk språk. Det gjør stort inntrykk å lese om hungersnøden utløst av Stalins tvangskollektivisering av jordbruket i begynnelsen av 30-årene og nazistenes utryddelse av jøder, kommunister og sigøynere ti år senere. Men det er også interessant å få rede på hvordan Sovjetunionen før og etter Stalin oppmuntret til bruk av ukrainsk språk, og at fire av generalsekretærene i det sovjetiske kommunistpartiet – Khrustsjov, Bresjnev, Andropov og Tsjernenko – alle hadde ukrainsk bakgrunn.

Ensidig forståelse. På tross av sin solide historiske kunnskap, viser Strand likevel en ganske ensidig forståelse av at dagens konflikt skyldes motsetninger mellom et «prorussisk» Øst-Ukraina og et «europeisk» og «moderne» Vest-Ukraina, i tillegg til «aggresjon» fra Russland. Sammenliknet med den nye svenske oversettelsen av den britiske russlandsviteren Richard Sakwas bok Frontlinje Ukraina har han et lemfeldig forhold til fakta om den kompliserte situasjonen i grenselandet mellom Russland og EU.
Richard Sakwas bok viser en forfatter med en langt grundigere og mer nyansert forståelse av Ukraina. Mens både Strand og Sakwa bruker mye plass på å fordømme brutaliteten og de udemokratiske trekkene til Janukovitsj-regimet, unnlater Strand i motsetning til Sakwa å nevne det nye, «proeuropeiske» regimets gjentatte forsøk på å forby det ukrainske kommunistpartiet, og unnlater å fordømme det nye regimets vedtak om å møte opprøret i Øst-Ukraina med stridsvogner og bombefly i stedet for diplomati og forhandlinger. Mens Strand inntar en apologetisk holdning til de høyreekstremes innflytelse på det nye regimet, under henvisning til at de bare fikk 6,5 prosent av stemmene ved parlamentsvalget, fremhever Sakwa at fascister inntok 8 av 21 plasser i den nye regjeringen, i tillegg til den viktige posten som leder for det nasjonale sikkerhetsrådet.

Pluralisme mot nasjonalisme. Sakwa skriver at den politiske bakgrunnen for boken hans er at Ukraina-krisen er «den verste krisen i Europa siden 1930-tallet, der oppblåste dumskaller gjentar velsmurte fraser mens media er fylt av krigsrop» og at dette kan føre til at «vi går i søvne inn i en ny krig». Sakwa hevder at den nåværende krisen skyldes tre motstridende visjoner. I Ukraina står de «oransje» vestukrainerne, som ser på Ukraina som en enhetlig nasjon der ukrainsk skal være det eneste offisielle språket, mot de «blå» østukrainerne som ser på Ukraina som en pluralistisk stat og ønsker at russisk og andre minoritetsspråk også skal få offisiell status. På europeisk nivå går motsetningen mellom et EU som ønsker å utvide sine grenser stadig lenger øst samtidig som de holder fast på sin militære allianse med USA, og et Russland som ønsker et likeverdig sikkerhets- og handelspolitisk samarbeid med EU fra Vladivostok i øst til Lisboa i vest, uten amerikansk innblanding. På globalt nivå går motsetningen mellom et USA som hevder retten til å spre sitt politiske system over hele verden, og et konservativt Russland som mener at alle stater er pliktige til å følge prinsippene om ikke-innblanding i andre staters indre anliggender.

Sakwa skriver […] at Ukraina-krisen er «den verste krisen i Europa siden 1930-tallet, der oppblåste dumskaller gjentar velsmurte fraser mens media er fylt av krigsrop».

Ingen ny Hitler. Sakwa omtaler Putin som «den mest proeuropeiske lederen Russland noen gang har hatt», og avviser påstandene om at Putin er «en ny Hitler» som ønsker å samle alle russere i én stat. Han fremhever at Putins Russland har ettergitt land de tidligere har gjort krav på til Kina og Norge i bytte mot stabile grenser, og avvist forespørsler fra opprørsmyndigheter i Transnistria og Donbass om å slutte seg til Russland. Men vestlige folkerettsbrudd mot Jugoslavia, Irak, Libya og Syria og en stadig utvidelse av NATO mot Russlands grenser har svekket Putins opprinnelige alleuropeiske visjon til fordel for den russisk-nasjonalistiske opposisjonen. Den vestlige støtten til kuppet mot den ukrainske presidenten Viktor Janukovistj ble sett som et bevis på at Vesten hadde fiendtlige intensjoner, og gjorde at Russland valgte å annektere Krim ulovlig for å beskytte den russiske svartehavsflåten.

To oppfatninger. Strand redegjør i motsetning til Sakwa ikke direkte for sitt politiske utgangspunkt, men han avslutter hvert kapittel med å drøfte hvorvidt hendelsene han har beskrevet har gjort Ukraina mer eller mindre «ukrainsk». Han står altså med begge bena plantet i et forsvar for den nasjonalistiske enhetsforståelsen av hva Ukraina skal være, og er tilsvarende mistenksom overfor alt som kommer fra Russland og «prorussiske» ukrainere. For eksempel hevder han, uten å ta seg bryet med å argumentere for det, at «det er liten tvil om at […] aktivitetene til pensjonerte eller aktive folk fra de russiske sikkerhetsmiljøene som startet og organiserte opprøret i Donbass hadde Kremls i det minste underforståtte støtte». Dette er stikk i strid med Sakwas påpekninger av at Putin advarte mot å holde en folkeavstemning om uavhengighet i Donetsk og Lugansk, og at de russisk-nasjonalistiske lederne for opprøret omtalte Putin som en forræder.

Faktafeil og kildebruk. Strand er mest troverdig når han skriver om steder og hendelser der han selv har vært til stede som journalist. For eksempel er det interessant å lese om da han besøkte Soldatmødrene i Russland. Det går frem av opplysninger disse har samlet inn at mange vernepliktige russere har blitt presset av sine offiserer til å undertegne erklæringer om at de vil kjempe som «frivillige» i Øst-Ukraina, og at de deretter blir offisielt dimittert fra hæren. Slik sett har Russland formelt rett når de hevder at de russiske styrkene som kjemper i Ukraina består av «frivillige» og ikke regulære militære tropper.
Men til tider fremstår Strands provestlige standpunkter som tendensiøse. Han avslutter for eksempel boken med å raljere over «løgnfabrikken» til «Putin-staten» som spekulerte over om drapet på den regimekritiske russeren Boris Nemtsov ble begått av opposisjonen selv for å sverte regimet, men unnlater å nevne at da ti (!) ukrainske opposisjonsaktivister ble drept omtrent samtidig, gikk representanter for det ukrainske regimet også ut med spekulasjoner om at de var blitt drept av andre opposisjonelle. Hovedproblemet med Strands bok er imidlertid at den er vanskelig å gå etter i sømmene. Han oppgir kildeliste bakerst i boken, men det går sjelden frem av teksten hvilke kilder han har brukt hvor, og det er derfor vanskelig å kontrollere om informasjonen han presenterer faktisk stemmer.

Mangelfull kildekritikk. Problemet manifesterer seg tydelig når Strand omtaler mordbrannen i Odessa 2. mai 2014, der 42 opposisjonelle mistet livet da bygget de oppholdt seg i ble angrepet av ukrainske nasjonalister. Strand skriver om de 42 drepte at «15 av dem var russiske statsborgere, og fem fra den prorussiske utbryterrepublikken i Moldova, Transnistria». Dette bruker han så som begrunnelse for å konkludere med at «Ukraina var blitt et samlingssted for oppviglere utenfra, folk som reiste dit som aktivister og krigsromantikere». Men allerede 7. mai 2014 rapporterte Kyiv Post at de opprinnelige påstandene om utenlandske statsborgere var direkte feil, og at alle de drepte var lokale innbyggere fra Odessa. Dette ble bekreftet av en FN-rapport fra juni 2014 og en lokal granskningskommisjon våren 2015. At Strand unnlater å undersøke slike påstander, og dermed ender med å gjøre seg til papegøye for nasjonalistiske usannheter, tyder på en oppsiktsvekkende mangel på kildekritikk som dessverre undergraver tilliten til hele bokprosjektet.
Den kritiske analysen i Sakwas Frontlinje Ukraina bør definitivt være et foretrukket valg for alle som ønsker å forstå den kompliserte og alvorlige situasjonen som foregår midt i hjertet av Europa.


aslakstoraker@yahoo.no

---
DEL