Svart gull kan bli slutten for fredsprosessen

Det norske selskapet Seabird er involvert i oljeleting utenfor det okkuperte Vest-Sahara. Finner de olje, er det dårlig nytt for saharawiene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av: Bjørn Grimstad Tidlig om morgenen 1. desember 2014 tikker det inn en e-post til Erik Hagen, daglig leder i Støttekomiteen for Vest-Sahara. Det er aktivister i organisasjonen Western Sahara Resource Watch (WSRW) som melder om at et skip ved navn «Harrier Explorer» går i sikksakk i et lite havområde mellom Las Palmas og Vest-Saharas kystlinje. Hagen søker opp skipet på nettstedet Marine Traffic, vel vitende om at marokkanske oljemyndigheter i senere år har delt ut lisenser til internasjonale oljeselskaper i dette området. «Faen. Det er nordmenn igjen,» skriver han tilbake til WSRW. Eieren av skipet er det norske seismikkselskapet Seabird Exploration. Folkerettsstridig. Etter frigjøringen fra Spania i 1975, ble landet umiddelbart okkupert av Marokko. Det førte til en konflikt mellom okkupantene fra nord og saharawiene, folkegruppen som har Vest-Sahara som tilholdssted. Til tross for hyppige fredsforhandlinger mellom marokkanske regjeringer og den saharawiske frigjøringsbevegelsen Polisario, er okkupasjonen fortsatt en realitet. Erik Hagen frykter oljeletingen gjør situasjonen i landet vanskeligere. «Et mulig oljefunn i Vest-Sahara vil gjøre det enda mindre sannsynlig at Marokko vil ønske å gå i seriøse fredssamtaler i FN-regi. Landet produserer ikke olje selv, og har store årlige underskudd på statsbudsjettet,»sier Hagen til Ny Tid. Internasjonale konvensjoner slår ettertrykkelig fast at ressursutvinning på okkupert territorium er forbudt, og den marokkanske virksomheten i Vest-Sahara blir derfor møtt med internasjonal fordømmelse. Det har også flere norske selskaper fått erfare. Da det norske seismikkselskapet TGS-Nopec i 2002 tok et oppdrag på vegne av oljeselskapene Kerr-McGee og Total, førte det til flere oppslag i rikspressen. Rundt 20 aksjonærer, deriblant flere norske kommuner, trakk seg ut av selskapet. TGS-Nopec måtte gå ut med en offentlig beklagelse. For å skape oppmerksomhet rundt at Seabird tjente penger på oppdrag i det okkuperte området, tok Hagen noen telefoner til riksmediene. Håpet var at Seabird skulle bli presset til å avbryte oppdraget og trekke seg ut av Vest-Sahara. Men det skulle vise seg å ikke være så enkelt. Nær konkurs. Det siste årets stadig fallende oljepris har gjort at oppdragene i den internasjonale oljebransjen har minket drastisk. I løpet av 2014 ble Seabird tvunget til å sette to av sine åtte seismikkskip på land i Farsund. «Markedsforholdene i 2014 gjorde dette året ekstremt utfordrende,» konkluderer administrerende direktør Dag Reynolds med i Seabirds årsrapport, som ble offentliggjort 26. mars. I september klarte selskapet ikke å innfri låneforpliktelser på 14,9 millioner dollar, og selskapet måtte be Oslo Børs stoppe all handel av selskapets aksjer. Det hastet med å legge frem en refinansieringsplan som investorene kunne godta. Seabird var på randen av konkurs. Noen få uker senere kommer det et anbud til Dag Reynolds kontorpult: et oppdrag om å skyte seismikk et sted utenfor Marokko. Oppdraget var verdt to millioner dollar, en relativ liten størrelse i oljebransjen. Men for Seabird var all inntekt livsviktig. «Vi hadde en båt som skulle forbi det området, og den geografiske beskrivelsen var offshore Marokko. I første omgang svarer en at man er interessert i anbudet, så diskuterer man det kommersielle, og så får man et oppdrag. Vi gjorde ingen ytterligere undersøkelser på hva og hvor,» sier Reynolds til Ny Tid. Blokken som oppdraget er knyttet til heter Foum Ognit Offshore og ble tildelt det sørafrikanske selskapet New Age (African Global Energy) i desember 2013, med sveitsiske Glencore Exstrata og marokkanske Onhym som partnere. Det Reynolds eller selskapets menn i Oslo hadde funnet ut dersom de hadde foretatt ytterligere undersøkelser, er at denne blokken ikke ligger i Marokko, men over grensen til det okkuperte Vest-Sahara. Slike undersøkelser var imidlertid ikke en del av Seabirds prosedyrer rundt anbud. Reynold sier at han heller ikke var klar over situasjonen i Vest-Sahara ved inngåelse av kontrakten. «Det ringte en svak bjelle da jeg fikk vite om det. Men denne refereres til som en glemt konflikt, og for min del var den dessverre akkurat det,» sier Reynolds. Ikke forbudt. Etter tips fra en journalist i Dagbladet i begynnelsen av desember, tok Dag Reynolds kontakt med Utenriksdepartementet for å sjekke om selskapet faktisk hadde brutt folkeretten ved å drive seismikk i Vest-Sahara. De kunne opplyse om at oppdraget teknisk sett ikke er ulovlig, men at de maner til forsiktighet. Reynolds informerte selskapets styre og dets leder, tidligere Orkla- og Storebrand-sjef Åge Korsvold, om situasjonen. På dette tidspunktet var «Harrier Explorer» godt i gang med å kartlegge den omstridte havbunnen, og selskapet valgte å fortsette seismikkskytingen.«Vi skulle helst ikke ha gjort dette, for vi visste at vi gjorde noe galt. Men vi var havnet i en skvis og følte at vi ikke kunne gå fra kontrakten, fordi vi var midt i en refinansieringsavtale og på randen av konkurs,» sier Reynolds. Han hevder videre at om Seabird hadde vært i en situasjon med større økonomiske muskler, ville de handlet annerledes. Men nedgangstidene i oljeindustrien hadde tvunget det konkurstruede selskapet inn i et hjørne hvor de måtte ta et vanskelig valg. «Hadde vi brutt kontrakten, ville oljeselskapet leid inn noen andre til å gjøre jobben, og så hadde vi måttet betale merkostnadene for deres mobilisering og demobilisering til stedet. Hadde vi sagt nei, ville vi gått under,» sier han. Reynolds lover å ikke skyte seismikk i Vest-Sahara igjen. Om det kommer et anbud fra Marokko igjen, skal selskapet sørge for å ha systemer som gjør at de havner på riktig side av grensen, hevder han. «Vi legger oss flate og endrer rutinene for at dette ikke skal skje igjen. Det føles veldig ubehagelig å ha vært med på å støtte en okkupasjonsmakt,» sier han. Den 2. mars i år kunne det amerikanske oljeselskapet Kosmos Energy melde resultatene fra den første prøveboringen på vest-saharisk sokkel. De fant gass, men for lite til at det var drivverdig. Seabirds seismikk ble skutt på naboblokken mot nord. Vil resultatene avsløre den store gasslommen? Samme linje. Utenriksdepartementet har over mange år og skiftende regjeringer gitt noenlunde samme svar til norske selskaper som lurer på om de kan drive næringsvirksomhet i Vest-Sahara: Norge stiller seg på linje med FN, ut fra daværende rettssjef Hans Corells svar til Sikkerhetsrådet i 2002. «I likhet med tidligere regjeringer fraråder vi næringsvirksomhet eller andre aktiviteter i området som ikke er i samsvar med lokalbefolkningens interesser,» skriver statssekretær Bård Glad Pedersen i en e-post til Ny Tid. «Dette gjør vi fordi Vest-Saharas uavklarte status innebærer at utnyttelse av ressurser i området ifølge folkeretten må skje i samsvar med lokalbefolkningens ønsker og interesser. Regjeringen forventer at norske selskaper viser samfunnsansvar når de investerer i utlandet. Hvis norske selskaper velger å investere og drive næringsvirksomhet i områder hvor UD fraråder dette, tar de på seg et betydelig ansvar,» avslutter han.

«Men vi var havnet i en skvis og følte at vi ikke kunne gå fra kontrakten.» Dag Reynolds

Frykter ny krig. Marokko og internasjonale selskapers fremtreden i Vest-Sahara er godt kjent for saharawiene. Senest i forrige uke holdt kvinner, barn og menn i flyktningleiren Auserd i Algerie en fredelig demonstrasjon mot selskapene som forsyner seg av naturressursene i hjemlandet deres. Etter okkupasjonen i 1975 flyktet mange av dem til nabolandet i øst. Der bor det fortsatt rundt 165000 flyktninger under kummerlige forhold og venter på en løsning på konflikten. Erik Hagen i Støttekomiteen for Vest-Sahara frykter for hva som vil skje om dagens situasjon fortsetter. «Saharawiene kjenner godt sine rettigheter rundt det å være fra et tidligere koloniområde. Det finnes over hundre FN-resolusjoner som bekrefter deres rett til selvbestemmelse. Konsekvensene av oljeletingen er at saharawiene blir enda sintere. Marokko har ingenting med denne oljen å gjøre. Det oppfattes som ekstremt urettferdig, og det er et spørsmål om hvor lenge de kommer til å fortsette å protestere med fredelige midler,» avslutter Hagen.


Grimstad er frilanser. bjorngrimstad@gmail.com

---
DEL