Svart bibel for en grønn fremtid 

Anne Karin Sæther: De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen Cappelen Damm. Norge

De 169 representantene som inntar Stortinget til høsten, burde få De beste intensjoner som velkomstgave.

Andrew Kroglund

De beste intensjoner Oljelandet i klimakampen

Anne Karin Sæther

Cappelen Damm

Norge

Den gamle bibelen i mitt barndomshjem hadde sort omslag. Boken var som smidd av jordens muld, full av svovel, karbon og dommedag. Nå sitter jeg med en annen murstein foran meg; også denne helt sort. Og full av karbon. Og av dommedag. Er det håp og inspirasjon å finne i slike sortfargede bøker?

Anne Karin Sæthers De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen er et solid stykke moderne norgeshistorie. Spesielt Statoils rolle blir analysert, og vårt stolte flaggskip får – selvsagt – en god del riper i lakken. Et sitat fra boken sier noe om hvorfor: «Norge skal være det siste landet som slutter med olje og gass.»

I inngangen til påskeuken leser jeg et innlegg i Dagsavisen, skrevet av administrerende direktør i Norsk olje og gass Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Finnmarks store politikersønn maner den oppvoksende slekt til å tenke seg godt om når de i disse dager søker seg til høyere utdanning, og ha på seg det han kaller «lange briller». Han viser til Oljedirektoratet, som forteller at vi kun har «hentet opp 47 prosent av de ressursene som antas å skjule seg på norsk sokkel. Over halvparten gjenstår».

Kognitiv dissonans. For et eventyr! For en lykke! For en mulighet! Men – er det ikke et klimamoment som må med i det store bildet?

«Norge skal være det siste landet som slutter med olje og gass.»

Her i Norge fikk vi verdens første miljøvernminister i 1972, samme år som Statoil ble etablert. Femten år etter, i 1987, kom Gro Harlem Brundtland inn som hele klodens miljøforkjemper da hun som leder for FNs spesialkommisjon for miljø- og utviklingsspørsmål lanserte rapporten «Vår felles fremtid». Vi har blitt sett på som verdensledende i kampen for miljø og utvikling, mot klimaendringer og tap av naturmangfold. Ikke desto mindre har vi samtidig økt tempoet i vår egen oljeutvinning både hjemme og ute. Betyr ikke dette en eller annen form for erkjennelsesmessig uoverensstemmelse, også kjent som kognitiv dissonans?

Vi har valgt den klimapolitikken som passer oljebransjen best. Gjennom tett samarbeid og kontakt mellom Finansdepartementet, Oljedepartementet, Statistisk sentralbyrå og ledende økonomimiljøer har vi sørget for  å tenke lokalt og handle globalt. Klimakuttene tar vi ute. Dette er blitt en «seig» tradisjon, hvor vi holder vår olje- og klimapolitikk godt adskilt fra hverandre.

Nye realiteter kommer inn. Men noe er i ferd med å skje. I og med klimaavtalen i Paris i 2015, skjønner flere og flere at to tredeler av de kjente reservene av kull, olje og gass må bli liggende der de er. Erna Solberg uttalte imidlertid for et par år siden at det ikke var noen grunn til å bremse norsk olje- og gassvirksomhet. Og vår nye olje- og energiminister Terje Søviknes vektla nylig viktigheten av at myndighetene fortsetter å «holde foten på gasspedalen».

Norske politikere, som Ola Borten Moe da han var oljeminister, har skjøvet verdens fattige foran seg i sin iver etter å «selge» budskapet om oljens velsignelse. Men det er penga som rår – hva ellers? – og ikke vårt noble forhold til fattigfolk rundt på kloden.

At vår olje og gass er så mye renere enn andres, er rett og slett ikke sant. AS Norge foretrekker å selge norsk gass fremfor fornybar energi. Vi sjenerer oss heller ikke for å bruke lobbymakt i Brussel og andre viktige fora for å undergrave EUs mål om energieffektivisering og et fornybarhetsdirektiv. Oljepenger er med andre ord viktigere enn klimatiltak. Politikerne er i oljens makt. De skal levere mer og mer kjøpekraft og velferd til kravstore velgere.

Borten Moe er et godt eksempel på hvordan oljebransjen former sine folk, med nettverk, kameraderi, korpsånd, fremtidsoptimisme og gode ingeniører.

Opp, så fort som mulig. Det er derfor fullt mulig å forklare den forstemmende norske dissonansen: Den er ikke annerledes enn andre oljeprodusenters. Og nå gir et smeltende Arktis oss nye muligheter: Vi kan utvinne olje helt opp til Nordpolen! Bare spør Ola Borten Moe, mannen som tidligere var skeptisk til en for ekspansiv oljepolitikk. Denne skepsisen lå neppe arbeidsbeskrivelsen da han søkte oljeministerposten.

Borten Moe er et godt eksempel på hvordan oljebransjen former sine folk, med nettverk, kameraderi, korpsånd, fremtidsoptimisme og gode ingeniører. Men som britiske The Guardian har skrevet: «Hvis ikke Norge, det best stilte landet på jorden, kan stå imot fristelsene dypt der nede, uansett hvilke miljømessige konsekvenser det får, hvem kan da?»

«Verden blir ikke grønnere av at Norge blir fattigere,» sier Høyres Nicolai Astrup. Slik er retorikken i det politiske ordskiftet. Men Anne Karin Sæther viser oss at Norge hverken var fattig før oljen og gassen ble funnet, eller vil være fattige etter at de to fases ut.

At Statoil får gjennomgå i Sæthers bok, burde ikke overraske noen. Det er først de siste par årene at større krav om en tredelt bunnlinje har kommet for alvor, hvor selskaper skal levere økonomisk, sosialt og økologisk. Statoil har nettopp endret formålsparagraf, og er i dag definert som et energiselskap – ikke bare et oljeselskap. Men du verden så lang tid det har tatt!

Sakprosaens nye rolle. Sæther er en realistisk, nøktern og klartenkt forfatter. Hun moraliserer ikke, eller går inn for å skru igjen alle kraner over natten. Men hun står fast på at vi bør la være å åpne nye olje- og gassfelter, hvilket er det motsatte av det vi nå gjør, etter 23. konsesjonsrunde.

I en tid med utydelige overganger mellom fake news og reelle nyheter, mellom underholdning og analyse, vil sakprosa bli viktigere. Cappelen Damm burde gi de 169 representantene som inntar Stortinget til høsten De beste intensjoner som velkomstgave. Boken kan fungere som en veiviser idet Norge beveger seg fra det sorte til det grønne.

Jeg har aldri tidligere lest en like innholdsmettet analyse av det norske oljeeventyret og klimautfordringene våre. Når jeg drar av smussomslaget kommer et nytt omslag til syne, dominert av grønt: et tablå fra det jeg antar er Nord-Norge. Et stykke nasjonalromantikk; en rorbu med tørrfisk på utsiden, turkisblått hav og en hvit sandstrand, mosekledde, grønne fjell med snø på toppene. Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Også designer Eivind Stoud Platou har hatt klare intensjoner.

DEL
Andrew Kroglund