Svart bibel for en grønn fremtid 

Anne Karin Sæther: De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen Cappelen Damm. Norge

De 169 representantene som inntar Stortinget til høsten, burde få De beste intensjoner som velkomstgave.

Andrew Kroglund
Kroglund er kritiker og skribent.

De beste intensjoner Oljelandet i klimakampen

Anne Karin Sæther

Cappelen Damm

Norge

Den gamle bibelen i mitt barndomshjem hadde sort omslag. Boken var som smidd av jordens muld, full av svovel, karbon og dommedag. Nå sitter jeg med en annen murstein foran meg; også denne helt sort. Og full av karbon. Og av dommedag. Er det håp og inspirasjon å finne i slike sortfargede bøker?

Anne Karin Sæthers De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen er et solid stykke moderne norgeshistorie. Spesielt Statoils rolle blir analysert, og vårt stolte flaggskip får – selvsagt – en god del riper i lakken. Et sitat fra boken sier noe om hvorfor: «Norge skal være det siste landet som slutter med olje og gass.»

I inngangen til påskeuken leser jeg et innlegg i Dagsavisen, skrevet av administrerende direktør i Norsk olje og gass Karl Eirik Schjøtt-Pedersen. Finnmarks store politikersønn maner den oppvoksende slekt til å tenke seg godt om når de i disse dager søker seg til høyere utdanning, og ha på seg det han kaller «lange briller». Han viser til Oljedirektoratet, som forteller at vi kun har «hentet opp 47 prosent av de ressursene som antas å skjule seg på norsk sokkel. Over halvparten gjenstår».

Kognitiv dissonans. For et eventyr! For en lykke! For en mulighet! Men – er det ikke et klimamoment som må med i det store bildet?

«Norge skal være det siste landet som slutter med olje og gass.»

Her i Norge fikk vi verdens første miljøvernminister i 1972, samme år som Statoil ble etablert. Femten år etter, i 1987, kom Gro Harlem Brundtland inn som hele klodens miljøforkjemper da hun som leder for FNs spesialkommisjon for miljø- og utviklingsspørsmål lanserte rapporten «Vår felles fremtid». Vi har blitt sett på som verdensledende i kampen for miljø og utvikling, mot klimaendringer og tap av naturmangfold. Ikke desto mindre har vi samtidig økt tempoet i vår egen oljeutvinning både hjemme og ute. Betyr ikke dette en eller annen form for erkjennelsesmessig uoverensstemmelse, også kjent som kognitiv dissonans?

Vi har valgt den klimapolitikken som passer oljebransjen best. Gjennom tett samarbeid og kontakt mellom Finansdepartementet, Oljedepartementet, Statistisk sentralbyrå og ledende økonomimiljøer har vi sørget for  å tenke lokalt og handle globalt. Klimakuttene tar vi ute. Dette er blitt en «seig» tradisjon, hvor vi holder vår olje- og klimapolitikk godt adskilt fra hverandre.

Nye realiteter kommer inn. Men noe er i ferd med å skje. I og med klimaavtalen i Paris i 2015, skjønner flere og flere at to tredeler av de kjente reservene av kull, olje og gass må bli liggende der de er. Erna Solberg uttalte imidlertid for et par år siden at det ikke var noen grunn til å bremse norsk olje- og gassvirksomhet. Og vår nye olje- og energiminister Terje Søviknes vektla nylig viktigheten av at myndighetene fortsetter å «holde foten på gasspedalen».

Norske politikere, som Ola Borten Moe da han var oljeminister, har skjøvet verdens fattige foran seg i sin iver etter å «selge» budskapet om oljens velsignelse. Men det er penga som rår – hva ellers? – og ikke vårt noble forhold til fattigfolk rundt på kloden.

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL
Andrew Kroglund
Kroglund er kritiker og skribent.

Legg igjen et svar

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.