Svadaåret

En god ting med 1905-jubileet er at folk blir helt klar over at Norge ikke ble et selvstendig land 17. mai i 1814, men er atskillig yngre. Akkurat når i 1905 det ble selvstendig, er ikke entydig. Etter tjue års intens uenighet om utenrikspolitikken, var det allerede 11. mars, 1905, at Christian Michelsens ministerium bestemte […]

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

En god ting med 1905-jubileet er at folk blir helt klar over at Norge ikke ble et selvstendig land 17. mai i 1814, men er atskillig yngre. Akkurat når i 1905 det ble selvstendig, er ikke entydig. Etter tjue års intens uenighet om utenrikspolitikken, var det allerede 11. mars, 1905, at Christian Michelsens ministerium bestemte seg for å drive konsulatsaken gjennom mot svensk vilje. Folkeavstemningen om unionen fant sted 13. august, enigheten under Karlstadforhandlingene kom ikke før 24. september, undertegningen av Karlstadkonvensjonen 26. oktober, unionsflagget ble motvillig firt på Stockholm slott 1. november og valg av ny konge skjedde 18. november. Så det er mange merkedager å velge mellom. Men det er altså 7. juni som er valgt til den store dagen, fordi Stortinget på den datoen ikke lenger anså Oscar II for å være norsk konge og unionen dermed ble ansett som oppløst.

Dette gir oss en god anledning til akkurat nå å presentere Jan Erik Volds siste plate, «Vold synger svadaåret inn» (Hot Club HCRCD 185).

CD-en åpner friskt med en hyllest til toget: – Toget går og toget står og toget går i natten / Rallarmenn de la ut spor fra Flåm til Majavatn / Toget farer lett av sted, sjelen følger også med… Sangen følges av en variant av det kjente diktet om blodbøka ved UB: – Har du hørt … hva da? … de har sagd av … sagd av hva da? … jernbaneskinna ved Magnor?

Det er jo ganske sterkt at jubileumsåret ble innledet 1. januar med at Stockholmstoget ble nedlagt. Et tog som har brakt passasjerer mellom hovedstedene hver dag i 133 år! Det er jo nesten en krigserklæring, både mot samferdselen og mot miljøet. – Samferdsel betyr, sier Vold: – Nå skal vi ferdes sammen. – Fly de spruter drit, Bondevik vil ha det slik.

Det er åpenbart en politisk vilje bak nedleggelsen av Stockholmstoget, like som fjerningen av et lønnsomt nattog til København for noen år siden, og den manglende viljen til å satse på tog som kan konkurrere på flystrekningene. Investeringene ved Gardermoen har vært så store at intet må gjøres for å dempe flytrafikken. Dermed velger politikerne bevisst det mest miljøfiendtlige alternativet. I Sverige kan man toge komfortabelt fra Göteborg til Stockholm på fire timer. Da er det klart at ingen tar fly! Kanskje vi ikke skulle ha gått ut av den unionen …?

Jan Erik Volds ferske CD er delt opp i avgrensete tema. Fem innslag handler om toget og Kjelsåstrikken. Sju spor dreier seg om poetens nostalgiske forhold til skøytesporten … og hva den lærte ham. Her er John Lewis’ «Skating in Central Park» et godt valgt tonefølge. Men den største sekvensen (9 spor) går på nyere norsk politikk, fra behandlingen av kommunale bad via innvandringsspørsmål til politimester Hauglis hesteattakk – og ikke minst diverse sosialdemokratiske statsministres unnfallenhet. Avslutningen er varmere; fire spor til ære for kollegaene Arild Nyquist og Petter Dass.

Dette er ikke først og fremst en jazzplate. Men alle musikerne har bakgrunn i jazz. Alfred Janson spiller melodika, trekkspill og piano, Frode Alnæs gitar, Terje Gewelt bass og Jarle Vespestad trommer, alle har en jazzmusikers forståelse for timing, tilpasning og poesiens karakter. Alnæs’ kraftige gitargroove er naturligvis til stede, framtredende i friske innslag som «Blues for Kjelsåstrikken» og den shuffle-pregete «Fløtt deg, Konrad!». Hans ballade «Vitae lux» er albumets vakreste komposisjon. Alfred Janson var jazzpianist på 50-tallet, før han ble «seriøs» komponist. Han skaper et vemodig pianospill i «Requiem for Arild Nyquist» og viser ellers at han er reflekterende dyktig trekkspiller.

Platetittelen handler altså om at Jan Erik Vold synger svadaåret inn. Vel vitende om at han ikke er noen stor sanger, er innslagene av mer resiterende karakter, der hans kjente ledige formidlingsmåte kommer til sin rett. Og svada er det nok av å finne rundt oss. Vold sier: – Svada er og blir svada, også når det er jubileum…

---
DEL

Legg igjen et svar