SV og regimene i øst

Da muren falt, ble SV og Ny Tid slått i svime, skriver Kåre Dahl Martinsen og Pål Veiden i ukas Ny Tid-kronikk. De har lest årgangene 1975-1989.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

[kronikk] På 60-årsdagen for den russiske revolusjonen kom Ny Tid med en hyllestartikkel. Ti år seinere, i 1987, hadde holdningen skiftet. Men viljen til å forsvare den sovjetiske samfunnsmodellen mot vestlig kritikk stakk fortsatt dypt. Etter 1989 har de få forsøkene på å ta et oppgjør med fortida rent ut i sanden.

Da SV ble grunnlagt i 1975 var solidaritet med undertrykte i andre land en flaggsak. Men ikke alle land ble behandlet likt. Partiavisa Ny Tid brakte hver uke artikler om politisk forfølgelse i land som Sør-Afrika og Chile. Unntaket var kommunistregimene i Øst. Hva var grunnen til forskjellsbehandlingen?

Et svar finner vi i partiets studiehefte om Øst-Europa utgitt i 1975. Her het det at «SVs standpunkt må være at borgerlige dogmer ikke duger i vurderingen av sosialistiske land». Fylkeslaget i Finnmark fulgte opp med å kreve at kritikken «må føres på et annet plan og presenteres i andre former enn i dag». Men hva betydde det? Hva kunne kritiseres og hvordan?

Proamerikansk nikkedukke.

Etter å ha lest gjennom alle numre av Ny Tid fra avisas start i 1975 og frem til Berlinmurens fall i 1989, tegner det seg et tydelig bilde. Overtramp i Øst kunne påpekes, men det innebar nesten alltid en pussig form for balansekunst. Kritikk ble fulgt opp av påstander om at landene hadde sosiale ordninger som var på høyde med, eller til og med bedre enn de vi kjente. Når Sakharov skildret elendigheten i sovjetisk helsevesen, svarte avisen at tilstandene i Distrikts-Norge var verre. En annen form for motvekt var å peke på USA. Rettssaker mot dissidenter i Øst ble sammenlignet med det avisa mente var politisk forfølgelse fra amerikanske myndigheter. Den sovjetiske undertrykkingen av landene, ble fremstilt som et svar på amerikansk politikk. Øst-Europa var, ifølge Berge Furre, «sovjetiske grensefestningar» (nr. 17, 1982). Berit Ås kalte Sovjet for en fredspioner (nr. 29. 1977).

Da Sakharov fikk Fredsprisen i 1975, var Ny Tids omtale hånlig. Jan Otto Hauge, en av avisas fremste journalister, beskrev ham som en proamerikansk nikkedukke (nr 17, 1975). I 1989 ble Sakharov medlem av den sovjetiske nasjonalforsamlingen. Han argumenterte for de baltiske landenes selvstendighet. Redaktør Bernt Eggen kvitterte med å beskrive ham som «en erkekonservativ og politisk tulling» (nr. 49, 1989). Denne gangen kom det mange protestbrev til redaksjonen.

Det gjorde det ikke fem år tidligere, da debatten om menneskerettigheter begynte i avisa. I 1985 hevdet Erik Nord, en flittig bidragsyter, at full ytringsfrihet ikke var nødvendig i fattige land. «Det kunne virke hemmende på utviklinga av menneskelig og økonomisk rettferdighet» (nr. 41, 1985). Mange støttet ham. I en rekke innlegg ble det slått fast at den vestlige individbaserte tolkningen bare ble brukt som et pressmiddel overfor landene i Øst. Der hadde man i stedet valgt å sikre sosiale klassers rettigheter.

Nye, udogmatiske journalister.

En som alltid gikk i mot denne holdningen, var Hans Wilhelm Steinfeld. Etter hvert fikk han følge av noen flere. Men de som delte Steinfelds holdning, ble stort sett alltid møtt med de samme leserinnleggene. Hans kritikere pekte på at vestlige overgrep var like ille, eller ved å hevde at de som ville ha en endring i avisas linje ikke var ekte sosialister.

I mange europeiske venstresosialistiske partier var holdningen en helt annen. Her var det liten sympati å spore for det sovjetiske systemet. En årsak var kritikken som kom fra opposisjonelle i landene selv. Østtyskeren Rudolf Bahro er et godt eksempel. Han var lenge et lojalt partimedlem. Etter invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 meldte tvilen seg. Bahro skrev en omfattende kritikk av DDR-staten, og han pekte på hvordan begrep som demokrati og solidaritet var blitt tømt for mening. Han anbefalte gjennomgripende reformer, men uten å hevde at et vestlig system var å foretrekke. Etter at boken var utgitt i Vest-Tyskland ble Bahro arrestert, og i 1978 ble han dømt til åtte års fengsel.

Samtidig ble det arrangert en støttekonferanse i Vest-Berlin. Vestlige sosialister og mange kommunister brukte saken som argument for et tettere samarbeid. Men dette opptok verken avis eller parti. I en reportasje fra konferansen ble det advart mot «ei opp-romantisering av den såkalte euro-kommunistiske tradisjonen» (nr. 48, 1978).

At avisen likevel ble mer kritisk til regimene i øst henger sammen med at den gamle garden forsvant ut til fordel for udogmatiske journalister som Gunnar Kopperud og Ingolf Håkon Teigene. Berge Furre, som på 1970-tallet hadde brakt rosende reportasjer fra Ceausescus partimøter (nr. 48, 1979), gikk over til å skrive om mer generelle tema. De østeuropeiske opposisjonelle bidro også, samtidig med Bahro ble den tsjekkiske forfatteren Vaclav Havel etter hvert et kjent navn. Han var langt mer kritisk til Vesten enn det Bahro hadde vært, ikke minst til vestlig venstreside. Havel anklaget fredsbevegelsen for å se gjennom fingrene med undertrykkingen i Øst. Ny Tid forsøkte å dempe inntrykket ved å hevde at Havel hadde uttrykt seg i «milde vendinger». Dessuten, understreket avisen, kjempet de østeuropeiske dissidentene for en sosialistisk fornyelse av samfunnene.

Et lite skvulp.

Muligens gjorde noen av dem det. Men folk flest ville ikke ha noen fornyelse. De ville ha et demokratisk, markedsøkonomisk system som i Vest. Tydeligst var dette i DDR. Ny Tid, antagelig som en av de få bortsett fra partiavisen Neues Deutschland, håpet at kommunistpartiet ville klare å reformere seg selv og dermed beholde makten. Alternativet var skremmende. I en leder fra 1990 kalt «Etter gleden» mente avisen at jubelen ville bli kort, for «i DDR våkner de ultrakonservative til live» (nr. 2, 1990). Kravet om en gjenforening ble beskrevet som den vesttyske kansleren Kohls våte drøm om et nytt Stor-Tyskland. At det ikke var ham, men folket på gatene i Øst som samlet seg under parolen «Vi er ett folk», ble oversett.

Kommunismens sammenbrudd fikk store ringvirkninger for europeisk venstreside. For SV og Ny Tid sin del ble det knapt mer enn et lite skvulp. En leser mente at tiden nå var inne for å ta et oppgjør med fascinasjon over sovjetsamfunnene (nr 21, 1990). Oppfordringen fikk ikke noe svar. Viljen til å se på hva 1989 kom til å bety for partiet framover var heller ikke stor. SU-lederen Paul Chaffey advarte mot overdreven selvkritikk, tvert imot var det slik at murens fall hadde gitt «SV rett i synet på demokrati, ytringsfrihet og mye av det som går på politiske strukturer» (nr. 3, 1990). Erik Solheim var unntaket. Han anklaget avisen for ikke å ha gledet seg over murens fall (nr. 5, 1990). Partiet burde bruke det som skjedde til å lage en ny europapolitikk. Men slike tanker ble raskt tolket som pro-EU. Det var nok til å legge alle forsøk døde.

Solheim kunne ha vist til hva som skjedde i andre land. Vestlige partier på venstresiden begynte kort etter 1990 å undersøke mulighetene for samarbeide med venstregrupperinger i de nye demokratiene. Sosialister i Øst måtte kjempe på to fronter, mot ureformerte kommunister og vestlig inspirerte markedsliberalister. For dem var kontakt med Vestlige meningsfeller viktig. Mens for eksempel De grønne i Tyskland og Sosialistisk Folkeparti i Danmark klarte å utvikle et samarbeid, skjedde ikke noe lignende for SV. Muligvis manglet det en forståelse for hva disse landene hadde gjennomgått?

Kronikken er basert på «SV, Ny Tid og Østeuropa. En studie av årene 1975-1989» i Arbeiderhistorie (Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek 2007).

Av Kåre Dahl Martinsen, Institutt for Forsvarsstudier og Pål Veiden, Høgskolen i Oslo og Civita

---
DEL