SV og de gode forsettene

Jeg tviler ikke på SVs gode intensjoner i integreringspolitikken. Men det er dessverre stadig grunn til å minne om at veien til helvete er brolagt med gode forsetter.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

La meg si det med en gang: Jeg kjenner Kristin Halvorsen, Karin Andersen, Inga Marte Thorkildsen og Heikki Holmås – henholdsvis partileder og stortingsrepresentanter for SV – som rettskafne politikere med et ærlig engasjement for de svakeste i samfunnet. Det kunne ikke et øyeblikk falle meg inn at disse fire politikerne, da de i vinter foreslo endringer i SVs innvandringspolitikk, hadde annet enn velferden til jenter med innvandrerbakgrunn i tankene. Sånn sett har de rett når de sier at SV og Frp skilles ad i menneskesyn. Der Frp forsøker å stenge flest mulig ute, forsøker SV å gjøre det best mulig for de som er her. Det skal de ha.

De gode hensiktene er likevel ikke noe SV kan gjemme seg bak, når forslagene deres settes på prøve. For de som rammes negativt har forsetter og menneskesyn liten betydning. Ny Tid har blant annet pekt på at det allerede i dag finnes mennesker med et sterkt ønske om å hente ektefellen til Norge, men som ikke får lov fordi de tjener for lite. SV har foreslått å stramme inn på denne regelen, og dermed gjøre det enda vanskeligere.

Siden SV la fram sine forslag har Ny Tid gått grundig inn på hvert av dem. Først og fremst fordi det er forslag som, hvis de får flertall, vil kunne få dramatiske følger for enkelte grupper i samfunnet – og ikke bare positive følger. Dernest fordi vi er usikre på om forslagene virker, målt opp mot hva som er hensikten. Og kanskje også fordi det har vært så øredøvende stille fra dem som burde diskutere forslagene, nemlig SVerne selv. Noen mener vi driver kampanjejournalistikk. Men kanskje er det nødvendig.

Saken til Kristine Marie Dyrkorn som Ny Tid omtalte, og som senere også er omtalt i Aftenposten, er illustrerende. Dyrkorn arbeider som barnehageassistent, og tjener for lite til at UDI vil la pappaen til hennes to barn komme til Norge. SV vil nå fjerne alle huller og unntak, og dermed gjeninnføre en absolutt inntektsgrense på drøye 150.000 kroner. Eneste unntak skal være for personer som er «godt i gang med studier.» Med mindre SV mener det samme som andre partier, at innstrammingen bare skal gjelde når begge ektefeller er utenlandske statsborgere, vil Dyrkorn ikke ha en sjanse i helvete til å få mannen til Norge.

Likevel sier SVs medlem av justiskomiteen, Inga Marte Thorkildsen, til Aftenposten: «UDI har truffet et hårreisende vedtak som er helt på trynet. Det er klart best for barna å få vokse opp med mor og far.» Reaksjonen er sunn og fornuftig, i klassisk SV-ånd. Men SV har altså gått inn for å fjerne de unntakene som gjør at UDI kan treffe vedtak som ikke er hårreisende og som ikke er på trynet. Jeg tillater meg å mene at da er neppe forslaget tilstrekkelig gjennomtenkt og gjennomarbeidet. Og da bør SV gå en ny runde på hva de mener. Inga Marte Thorkildsens uttalelser til Ny Tid denne uken, der hun dementerer at SV mener hva Kristin Halvorsen og Karin Andersen har sagt at partiet mener, innebærer forhåpentlig en endring i partiets politikk.

Ny Tid har påpekt at det i det norske samfunnet finnes et betydelig antall enslige personer som tjener så lite at de ikke kan hente ektefelle til Norge. For de fleste av dem er nok problemstillingen lite aktuell – både blant høytlønnede og lavtlønnede er det de færreste som finner kjærligheten utenlands. For de få det gjelder, er det likevel en ubærelig byrde å bli nektet samliv med den man elsker. At det er inntekt som avgjør, gjør ikke saken bedre.

Som ansvarlig parti må SV, når de utformer sin politikk, ikke bare spørre seg hvordan de kan hjelpe de som er i en utsatt posisjon. De må også spørre seg hvem de rammer. Og det virker det ikke som om SV har gjort.

Jeg er ikke engang sikker på om de har vurdert betydningen av forslagene for dem de ønsker å hjelpe. Forslaget om å gjeninnføre forsørgerplikten er ikke umulig å omgå, dersom hele familien setter kreftene inn. Riktignok er det slik at det å ha en jobb og egen inntekt gjør det lettere å stå opp for seg selv. Samtidig er det ikke vanskelig å se for seg at ei jente som befinner seg i familiens vold kan – allernødigst – få lov til å jobbe og tjene penger. Inntil den dagen den tilgiftede mannen er på plass, og det er han som skal tjene penger i familien.

Min umiddelbare reaksjon på SVs forslag da de ble framlagt, var at det var bra at noen tok tak i problemene og kom med konkrete forslag. Da jeg så nøyere på forslagene ble jeg mindre imponert.

Ett av SVs forslag er å frata foreldre barnetrygden dersom de ikke sender ungene på skolen – eller på annen måte oppfyller kravene i opplæringsloven. Jeg tror forslaget er godt dersom det, som SV foreslår, gjelder alle – ikke bare innvandrere. Foreldre har en plikt til å sikre at barna får undervisning. Brudd på denne plikten kan godt medføre en økonomisk sanksjon.

Et annet av SVs forslag er obligatoriske innføringsprogrammer for alle innvandrere – ikke bare flyktninger og asylsøkere. Situasjonen i dag er at mange av de som ønsker å gå på et enkelt norskkurs, enten må stå i kø til selve kurset, eller at det ikke legges til rette i form av barnehageplasser eller liknende. SV har imidlertid et godt poeng; Den eneste måten å gjøre kurset obligatorisk for kommunene på, er å gjøre det obligatorisk for innvandrerne. Sånn fungerer politikken. Svakheten er at man i dag ikke er i nærheten av et slikt tilbud. Og at det faktisk kan finnes gode grunner for å ikke ønske å gå på kurs. Skal virkelig en pakistansk bestemor på 75 år, som vil leve de siste årene av sitt liv sammen med sine barn i Norge, gjennom introduksjonskværna?

Det var lenge tvil om SVs straffereaksjoner for de som ikke møter opp på kurs. Heikki Holmås ville frata dem sosialhjelpen. Senere ryddet Karin Andersen opp, og slo fast at alle som deltok på kurs skulle få trygd. De som ikke deltok, skulle ikke få trygd, men selvsagt beholde retten til sosialhjelp. Det var en nyttig opprydding, men det gir ikke tillit til at forslagene er gjennomarbeidet.

En annen straffereaksjon SV har foreslått, er at varig oppholdstillatelse ikke skal gis før introduksjonsprogrammet er gjennomført. I dag gis normalt oppholdstillatelse etter tre år. Partiet vil ikke kaste ut de som dropper kurset, må vite, men de skal altså gå på vent.

Problemet er likevel dette: Så lenge en person har midlertidig, og ikke fast, opphold i Norge, kan vedkommende kastes ut straks grunnlaget for opphold opphører. Det betyr for eksempel at en person som har kommet til Norge på familiegjenforening kastes ut den dagen ekteskapet opphører – dersom vedkommende har bodd i Norge kortere enn tre år. Jeg har ikke sett at SV har foreslått å endre denne praksisen.

Med ett unntak: SV har, prisverdig, gått inn for at jenter som mishandles i ekteskapet skal få varig opphold selv om ekteskapet opphører før tre år har gått. Det er bra. Problemet er at mange av disse jentene enten ikke tør anmelde forholdet, eller ikke blir trodd. I mange tilfeller kan det dessuten være snakk om andre overgrep enn fysiske. For eksempel at jenta nektes å være ute blant folk. Eller nektes å delta i introduksjonsprogram. Skal disse jentene gå år etter år som mannens gissel, uten å få fast opphold i Norge? Gir ikke SV mannen et nytt våpen i kampen mot jentas frihet?

I dag innebærer treårsregelen en lidelsesfull ventetid for jenter som vil ut av ekteskapet. Men etter tre år har de i hvert fall muligheten til å bli fri. Burde ikke SV heller gå inn for å korte ned denne ventetiden, snarere enn å hale den ut?

SVs ønske om å gjøre noe for jenter som tvinges inn i ekteskap er prisverdig. Det samme er utålmodigheten. Men utålmodigheten må ikke føre til at man fremmer forslag som ikke virker, eller som gjør like mye skade som gagn. Det hjelper lite å «gjøre noe», hvis det man gjør er galt. Da kan det altså være bedre å ikke gjøre noe. Eller aller best å gjøre noe annet.

Forslaget om å gjøre varig opphold avhengig av gjennomført introduksjonsprogram er rett og slett et dårlig forslag. Det virker mot sin hensikt. Det hindrer integrering. Og det kan låse unge jenter fast i et ekteskap de ønsker seg ut av.

Forslaget om å stramme inn på forsørgerplikten kan ha den positive konsekvensen at unge jenter er ute i arbeidslivet før familien krever av dem at de gifter seg. Hvis de ikke giftes bort først, deretter sendes ut i arbeidslivet, blir «gjenforent» med mannen, og så nektes å delta i arbeidslivet. Men forslaget er dårlig, fordi det betyr at lavtlønnede personer som av kjærlighet ønsker å gifte seg med en utlending, ikke vil få familiegjenforening. Det er – for å si det med Inga Martes ord – hårreisende og helt på trynet. Men SV har foreslått det.

Da Ny Tid ringte rundt til SVs fylkesledere for å få deres reaksjoner på forslagene, ble det tydelig at enkelte en stund fryktet at SV hadde hoppet til sengs med Frp. Men straks de fikk forklart av nestleder Djupedal at menneskesynet til de to partiene var forskjellig, falt de til ro. Problemet var altså ikke hva partiet mente, men at Frp mente det samme. At SV-tillitsvalgte så mye som et øyeblikk kunne få seg til å tro at SV hadde lagt seg på Frps innvandrerfiendtlige linje av populistiske eller opportunistiske hensyn, er SVs problem. Det som gir grunn til uro, er at SVerne var reddere for å bli tilsmusset av Frp enn de var for eventuelle negative følger av forslagene. SVs nye politikk er det få SVere som har ment noe om.

Til de som har latt seg irritere over Ny Tids terping på SVs nye innvandringspolitikk gjennom de siste ukene, kan jeg si: Vi har gjort jobben med å gå kritisk gjennom SVs forslag. Det var ingen kampanje, men et stykke nødvendig journalistisk arbeid. Nå setter vi vår lit til at Kristin Halvorsen, Karin Andersen, Inga Marte Thorkildsen, Heikki Holmås og de andre SVerne går en ny runde på forslagene de har fremmet. Ikke fordi vi maser om det. Men fordi innvendingene er så åpenbare. Og fordi vi vet at SVernes ønske er å hjelpe de som er i en utsatt situasjon, ikke å gjøre hverdagen deres vanskeligere.

Om de skulle ønske å trekke debatten om innvandring og integrering videre, på veien mot likestilling og beskyttelse av utsatte grupper, står spaltene åpne. Der kommer det også i tiden framover til å være mye å lese om de utfordringene etniske minoriteter møter i Norge, og om hvordan utsatte grupper skal få de samme rettigheter og livsvilkår som andre nordmenn.

---
DEL

Legg igjen et svar