SV har blitt et kulturparti

Kultur har blitt viktig for SV. Dette er nytt, og viktig nettopp nå, for i kulturpolitikken står vi midt mellom en farlig trussel og en stor mulighet.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Før nøyde mange talsmenn og -kvinner fra SV seg med besvergelsen «kultur er viktig» og lot det bli med det. Kulturpolitikken var et altfor «snilt» politikkområde for et sint sosialistisk parti. Her var jo alle unntatt Fremskrittspartiet prinsipielt enige. Riktig nok var alle andre enn SV økonomisk gjerrige overfor kulturlivet slik at kunstnerne forble lutfattige mens kakelotteri ble en stadig mer sentral aktivitet i det frivillige kulturlivet. Men kultur var likevel desserten i manges politiske bevissthet: Hovedretten var arbeidsplasser, lønn og sosial rettferdighet. Dessert er som kjent en delvis overflødig luksus.

Nå har noe endret seg, og det gjelder ikke bare i SV. Den nye interessen for kunst og kultur kan ha mange årsaker: Kultur blir pop når Dikter-Ari blir prins og Idol-Kurt blir «helt konge». Dermed rykker kultur høyt opp på medienes dagsorden. Kanskje er kultur også mer viktig enn før fordi mange søker andre fester enn kjøpefester for å finne mening. Det betyr igjen at distriktskommuner ser at de må satse på noe annet enn klassisk handel og industri for å få nytt liv og økte skatteinntekter.

Markedsliberalismens feltkolonne på vei

Uansett årsak kommer den nye SV-interessen for kultur i rett tid. For mye tyder på at markedsliberalismens feltkolonne er på vei også inn i kulturlivet, etter at den nå har toget gjennom de fleste andre politikkområder. Dagens danske regjering styrer med en sikker hånd mot en nordamerikansk kulturpolitisk modell hvor private donatorer skal ta seg av finansieringen, hvor folk ellers må betale hva det koster og hvor det innen de fleste sjangere er allment akseptert at det som er bra er det folk er villige til å betale for. Og gjennom den norske regjeringen går en synlig splittelse som lar seg avlese i den kulturmeldingen som nå skal behandles i Stortinget: Valgerd vil egentlig gjerne satse og tenke stort, men Sem-erklæringen forlanger milliarder i skattelette, og kommunene – der det meste av kunsten og kulturen finner sted – skal overlates til seg selv. Dermed blir hele dokumentet hennes ganske puslete, det dokumentet som skulle varsle en kraftig og klok satsing i oljelandet i nord.

Det skal neppe mer enn en skyteepisode mellom svart, norsk ungdom eller en liten terroraksjon på norsk jord til rett før neste stortingsvalg, før vips: en flertallsregjering av FrP og Høyre ser dagens lys. Da vil vi få en kulturnedbyggingsminister på plass som med et handlekraftig smil slår fast at kulturen er altfor viktig til å overlates til offentlig byråkrati og foreldede ordninger for stipendiering og subsidier. Hvorfor skal unge rockemusikere ha støtte til øvingslokaler? De skal jo bli stjerner og tjene som Madonna, og de som ikke blir det, får finne på noe annet. Hvorfor skal Hansen betale skatt for at Nilsen skal få råd til å gå i teater? Og hvorfor i all verden skal billedkunstnere ha offentlige stipend i en tid hvor kunst blir et stadig viktigere investeringsobjekt? Survival of the fittest and hottest vil bli kulturpolitikkens mantra, med argumenter som bare for få år siden ville gitt strykkarakter i enhver ungdomsskolestil.

Motstanden mot markedsliberalismen må likevel ikke arte seg som en kamp mot alt privat engasjement eller mot lønnsomhet. Kultursponsing har mange steder vist seg som et verdifullt tillegg til offentlig finansiering. Men vi må samtidig minne om at privat kapital ofte viser seg upålitelig i det lange løp: Plutselig ser bedriften røde tall, og sponsoravtalen sies opp. At store deler av kulturlivet delvis drives kommersielt, er heller ikke noe nytt elle galt: Forlagene må selge bøker, kinoene må skaffe publikum og plateselskapene må selge plater. Men når markedsliberalismens felttog har rast forbi, er bransjeavtaler, innkjøpsordninger og kommunal kinodrift gått med i dragsuget.

Muligheten

Den utilstrekkelige, men verdifulle såkalte nordiske kulturpolitiske modellen hvor det offentlige tar et overordnet ansvar for kulturen er altså truet. Men trusselen kan møtes offensivt i en tid hvor mange er opptatt av kultur, hvor landet flyter over av penger og hvor de store nasjonale jubileene 2005 og 2014 står for døra. I lyset fra 1814 er det ikke lett å føre åpen kamp for nedbygging av kultur i Norge!

Vi har for eksempel nylig sett at det var mulig å få til en politisk allianse hvor en omfordeling av tippemidlene ga en mulig økning av bevilgningene til kulturformål, i dette tilfelle særlig til barn og unge og til det frivillige kulturlivet. At mange av de ekstra pengene allerede er jukset med i flere budsjetter, gir bare en påminnelse om at heller ikke kulturpolitikk er noe teselskap.

Vi ser også en tendens til at kulturlivet nå samler seg om noen klare krav i stedet for å ryke i tottene på hverandre når støtteordninger skal diskuteres. De overordnede kravene er de samme som SV har slåss for i årevis: Dagens statlige kulturbudsjett skal økes til én prosent av statsbudsjettet og det må vedtas en «finsk» kulturlov som pålegger kommunene å ta et ansvar for befolkningens rettigheter til kultur.

Sju vakre paroler

I denne situasjonen må det tenkes litt offensivt, og jeg vil lansere sju vakre paroler:

1. Lag motgifter mot det merkantile serum. Vi må dyrke et annet språk enn markedsliberalismens feltherrer. «Takk så mycket – människor», sier den finske artisten Numminen etter en låt, og vi ser plutselig de levende menneskene rundt oss. En offensiv kulturpolitikk må være en motgift mot det markedsliberalistiske serumet som får oss til å betrakte mennesker kun som selgere og kunder – i enhver sammenheng.

2. Lukk opp Festung Norwegen. Jeg tenker ikke her på asylpolitikken, men på den daglige utestengning vi stadig praktiserer mot dem FrP kaller «fremmedkulturelle» i vår egen kulturpolitikk. Det finnes en mengde gode erfaringer å høste av hvis vi virkelig vil lage en multikulturell politikk. Det er tid for å høste!

3. La kunstnerne leve. Kunstnerne trenger en forbedret utgave av Garantiinntektsordningen, ikke en avvikling. De trenger lengre og flere arbeidsstipend, og det må formuleres en pensjonspolitikk for kunstnere. På det «frie» sceniske feltet bør noen utvalgte grupper som har vist sin sterke berettigelse, være litt mindre frie en stund med stadig nye prosjektsøknader og få en solid innsprøyting en seks-sju år.

4. Et vakkert land. En offensiv kulturpolitikk må være en politikk for utsmykking av Norge. Dette innebærer for det første klassisk offentlig utsmykking. I alle byggeprosjekter, private og offentlige, i fellesrommene må det spørres: Hva kan billedkunstnere bidra med her? Og når kunsten er på plass, må den stelles pent med, ikke vanskjøttes som i dag.

5. Et spennende land. Vi bør utbygge denne utsmykkingstankegangen til å omfatte også scene- og dansekunstens og musikkens tilstedeværelse i det offentlige rom, ute og inne. Festivaler er flott og viktig. Men i det gjennomkommersialiserte offentlige rom trengs overraskelser, stille skjønnhet og støyende provokasjoner året rundt.

6. Styrk både institusjonene og de frie. Det er lett å bli frustrert av institusjoners treghet, og SV har i mange år prøvd å styrke «det frie feltet» i kulturen. Men den som kun satser på de frie, gir en gavepakke til markedsliberalistene. Institusjoner gir den type langsiktighet som vi alle er avhengig av når vi er kommet ut av puberteten.

7. Med lov skal landet bygges. «Den som ikke unner en annen lov, han skal ikke selv nyte lov», het det i den eldre Frostatingsloven. I mange år har det politiske flertallet nektet sitt folk en kulturlov som slår fast kommunenes og fylkeskommunenes ansvar. Dermed har kulturen kommet bakerst i mange budsjettkøer. Til jul skal vi kunne si: «2004 ble året da vi fikk kulturloven på plass!»

---
DEL

Legg igjen et svar