Leder: SV kan lære av KrF

Det er ikke ofte SV og KrF kan hente inspirasjon fra hverandre. Denne uka var et unntak.

Dag
Tidligere redaktør i Ny Tid (-2016).

Send din reaksjon til: debatt@nytid.no

www.twitter.com/DagHerbjornsrud

Det var ikke uventet at Inger Lise Hansen, den unge nestlederen i Kristelig Folkeparti, har skapt debatt de siste dagene.

Hennes utspill i Aftenposten sist lørdag var oppsiktsvekkende, partiet tatt i betraktning. Hun tok til orde for at KrF bør endre standpunkt både når det gjelder homofil vigsel, EU, alkoholpolitikk og politikken overfor Israel. Midt under KrF store lokalpolitikerkonferanse i Stavanger åpnet Hansen for toleranse og aksept overfor homofile som vil vie seg borgerlig. Hun flagger en såkalt moderne og urban linje, hvor hun også anerkjenner palestinernes perspektiver og lidelser, selv om hun som lutheraner nok fremdeles vil ha en spesiell forkjærlighet for staten Israel. Hun argumenterer altså for en ganske annen politikk enn det partileder Dagfinn Høybråten har stått for de siste årene. For utenforstående kan dette virke som en kristenpolitikk med et humanistisk ansikt, der det vil være mer fokus på inkludering enn ekskludering, mer vekt på toleranse enn fordømmelse, mer tro på framtidas muligheter enn på fortidas konservatisme.

I sum kan dette virke som en blanding av Venstre-politikk med religiøs tro og en SV-urbanistisk solidaritet. I praksis synes Hansen dermed å orientere KrF inn i et sosialliberalt farvann. Spørsmålet er hvor taktisk klokt det er.

Det strategiske problemet ligger i at norske velgere i begrenset grad synes å stemme på partier som tydelig flagger prinsippfasthet opp mot populisme. Det er i det minste lærdommen som kan trekkes fra Lars Sponheims triste sorti etter høstens miserable stortingsvalg for Venstre. Kynisk sett har nok KrF mer å tjene på å forsøke å kapre de titusener av verdikonservative Frp- og Høyre-velgerne, enn på å kappes med småpartiene Venstre og SV om de langt færre sosialradikale og verdiliberale stemmene.

Protest fra grasrota

Ikke uten grunn har da også KrFs grasrot på Vestlandet reist seg i protest mot Hansens urbanmoderne innfallsvinkel. Flere krever hennes avgang. I KrFs kjerneområder er det ikke SV og Venstre som blir hovedkonkurrentene i kommune- og fylkestingsvalget neste år. Det blir snarere Frp, og da vil nok både Israel, ekteskapsloven og mangfolds-Norge bli sentrale kampsaker der det gjelder å markere seg.

Like fullt fortjener Inger Lise Hansen honnør for at hun tør å reise debatten om hva partiets sjel bør være. Hun viser at hun ikke ukritisk vil la seg binde til masten av den kompakte og konservative majoritet. Selv om hun muligens på sikt må velge seg et annet parti, får hun også tydelig støtte fra slike som tidligere statsråd Knut Arild Hareide.

Det er et annet parti som nå kunne trenge en lignende sjelegranskning, og det er SV. I likhet med KrF ble SV valgets store taper, de gikk tilbake med henholdsvis 1,2 og 2,6 prosentpoeng. Venstre gjorde det riktignok dårligere ved nærmest å bli utradert fra Stortinget, men der ble sjelegranskningen startet med en gang, og Trine Skei Grande har tatt over som partileder. Både Ap og Sp er fornøyd med tingenes tilstand, mens Frp og Høyre fosser fram og forbereder seg på maktovertagelse i 2013.

SVs sjel

Da er det bare SV igjen av partiene som trenger å foreta et tydeligere veivalg. I likhet med KrF er partiet på vei nedover mot sperregrensa og risikerer å gå på «en Sponheim».

Til nå er veivalget blitt skjøvet under teppet. Partiet har nok blitt blendet av regjeringsmakten, så lenge den måtte vare. Det er blitt lenge siden plendemonstrasjonene. Men også SV trenger nå en Inger Lise Hansen som kan peke på alternativene til dagens linje, som for SVs del innebærer at det grunnleggende opposisjonspartiet er blitt et maktparti som må bli med på en klima-, krigs- og asylpolitikk som strider imot hele partiets sjel.

Det internasjonale partiet har nå mest gjennomslag i de nære spørsmål, som barnehager, skolemat og studiefinansiering.

De store tankers parti står i fare for å bli de nære sakers parti.

Det er både paradoksalt og symptomatisk at det opprinnelig så intellektuelle SV ikke har en egen nært tilknyttet tenketank, slik Høyre har med Civita, Rødt/LO har med Manifest og Venstre med Liblab. For det er nettopp nå, etter at nok en fireårsperiode så vidt ble sikret, at partiet trenger å stake ut en kurs som dreier seg om noe mer enn bare å tape minst mulig ved neste valg.

Anledningen kan by seg både under landsstyremøtet i Folkets Hus 27. februar og under 35-årsfeiringen 16. mars. ■

---
DEL