Surrealistisk selvfremstilling

Ginka Steinwachs

Intervju: Akademie der Künste-arkivet i Berlin åpnet nylig med en utstilling av tyske Ginka Steinwachs’ installasjoner. Ny Tid fikk i den anledning en samtale med surrealist-dikteren.

Quadriga Krokodille. Foto: © Özlem Konuk
Eivind Tjønneland
Steinwachs med fjærpenn. Foto: © Özlem Konuk

Arkivet til Akademie der Künste (Kunstenes akademi) i Berlin regnes som det betydeligste tverrfaglige arkivet for kunst og kultur etter 1900 innen hele det tyske språkområdet. Den tyske surrealisten Ginka Steinwachs (f. 1942) har siden 2003 deponert sine dagbøker i arkivet. 17. mai i år åpnet arkivet offisielt med en utstilling av installasjoner laget av Steinwachs. I den anledning fikk Ny Tid en samtale med dikteren.
I innledningsforedraget «Nyheter fra jeget» betegnet De dagbøkene som gymnastikk – forfatterens «warming up»?

«Ja, det dreier seg om å trene opp tankemusklene i form av ord og setninger. Dagbøkene er skrivningens morgengymnastikk. Men også avløp for følelser – en form for søppeltømming. Dagbøkene er ikke bare navlebeskuelse, de inneholder også mange litterære utkast: Dagbøker er noe som føres. De er dokumenter med kunstkarakter – DokuArt. En trikkefører har trikkeførersertifikat. Å føre protokoll over sitt liv krever tankeføring. Man kan ikke bevege seg på rødt over tankekryssene. Vent på grønt!»
Steinwachs har varmet opp mye i årenes løp: Hun anslår at forholdet mellom dagbøkene og de publiserte verkene er cirka fire til én. Da hun har utgitt om lag 25 bøker, skulle det bli et tresifret antall dagbøker.

Man kan ikke bevege seg på rødt over tankekryssene. Vent på grønt!

Objet trouvé. I anledning arkivåpningen laget Steinwachs flere installasjoner. Metoden er å finne et objekt som peker seg ut, et såkalt objet trouvé. Duchamp (han med pissoaret) betegnet slike objekter som «readymades». Senere ble metoden overtatt av både dadaistene og surrealistene. Steinwachs trekker frem visittkortet sitt som eksempel. Det er klebet til en S-Bahn-billett: «Ginka Steinwachs – dikter alltid i fartsretningen!» I dagbøkene har hun flere steder klebet inn billetter og laget små dikt rundt dem, for eksempel en side med variasjoner over ordet «ticket» (se bilde neste side).
Men selvsagt har Steinwachs en egen teknikk for å finne objekter. I G-L-Ü-C-K (Suhrkamp, 1992), som bærer undertittelen Originalforfalskning heter det: «Jeg har aldri søkt noe annet enn det som er funnet» – på fransk: Je trouvaille, en språklig nyskapning av travail-
ler – «å arbeide» og trouvaille – «objektfunn».)» Hele plottet fant hun i fem linjer om kjærlighetens vekst og fall i «Forspill på teatret» i Goethes Faust. I André Bjerkes oversettelse: «Du nærmer deg tilfeldig; noe byr / din sjel å bli; snart sitter du i spinnet. / Først vokser lykken, siden vil den rinne / fra gledens flod til smertens osean / og før du vet det, er det en roman.» Steinwachs utarbeidet «funnet» surrealistisk til en bok på 140 sider.
En av installasjonene har tittelen Quadriga Krokodille. Den består av beskrevne sammenrullede papirark som er stukket inn i hodeskallen på en krokodille (se bildet over). Quadriga (latin «firspann») betegner de fire klassiske fortolkningsmåtene av Bibelen: bokstavelig, allegorisk, tropologisk (anvendt på enkeltmennesket) og anagogisk (som angår de siste ting). I Steinwachs’ installasjon blir quadriga omskapt til et surrealistisk møte mellom en prehistorisk dyrelevning og tekster – et bilde på det monstrøse ved all litteraturtolkning? Denne omfunksjoneringen av et objet trouvé er ikke bare et emblematisk eksempel på kunstnerisk metode, men gir også assosiasjoner til Steinwachs’ første (by)roman MarylinParis. Der spiller den botaniske hagen og Buffons (1707–1788) naturhistorie en viktig rolle.
Lenge før poststrukturalismen offisielt ble presentert i Tyskland av Manfred Frank i 1984, fremstilte De i montasjeromanen MarylinParis i 1978 Lévi-Strauss, Foucault, Deleuze, Roman Jakobson, Lacan, Derrida, Althusser, Michel Serres og Barthes satirisk. Strukturalistene og poststrukturalistene ble konfrontert med opplysningsmenn som Buffon und Brillat-Savarin – riktignok de også i surrealistisk utforming. Først på slutten av 90-tallet ble postmodernismen for alvor diskreditert og opplysningen fikk igjen vind i seilene. Forutså De denne utviklingen?
«Nei, hvordan kunne jeg det?» svarer Steinwachs beskjedent. Likevel representerer Steinwachs’ forfatterskap et interessant alternativ til den stivnede motsetningen mellom postmodernismens homo falsus og lengselen etter
eksistensiell autentisitet.

én av dagbøkene. Foto: © Özlem Konuk

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

DEL

Legg igjen et svar

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.