Surrealistisk selvfremstilling

Ginka Steinwachs

Intervju: Akademie der Künste-arkivet i Berlin åpnet nylig med en utstilling av tyske Ginka Steinwachs’ installasjoner. Ny Tid fikk i den anledning en samtale med surrealist-dikteren.

Quadriga Krokodille. Foto: © Özlem Konuk
Eivind Tjønneland
Fast bidragsyter i Ny Tid. Har skrevet en rekke bøker.
Steinwachs med fjærpenn. Foto: © Özlem Konuk

Arkivet til Akademie der Künste (Kunstenes akademi) i Berlin regnes som det betydeligste tverrfaglige arkivet for kunst og kultur etter 1900 innen hele det tyske språkområdet. Den tyske surrealisten Ginka Steinwachs (f. 1942) har siden 2003 deponert sine dagbøker i arkivet. 17. mai i år åpnet arkivet offisielt med en utstilling av installasjoner laget av Steinwachs. I den anledning fikk Ny Tid en samtale med dikteren.
I innledningsforedraget «Nyheter fra jeget» betegnet De dagbøkene som gymnastikk – forfatterens «warming up»?

«Ja, det dreier seg om å trene opp tankemusklene i form av ord og setninger. Dagbøkene er skrivningens morgengymnastikk. Men også avløp for følelser – en form for søppeltømming. Dagbøkene er ikke bare navlebeskuelse, de inneholder også mange litterære utkast: Dagbøker er noe som føres. De er dokumenter med kunstkarakter – DokuArt. En trikkefører har trikkeførersertifikat. Å føre protokoll over sitt liv krever tankeføring. Man kan ikke bevege seg på rødt over tankekryssene. Vent på grønt!»
Steinwachs har varmet opp mye i årenes løp: Hun anslår at forholdet mellom dagbøkene og de publiserte verkene er cirka fire til én. Da hun har utgitt om lag 25 bøker, skulle det bli et tresifret antall dagbøker.

Man kan ikke bevege seg på rødt over tankekryssene. Vent på grønt!

Objet trouvé. I anledning arkivåpningen laget Steinwachs flere installasjoner. Metoden er å finne et objekt som peker seg ut, et såkalt objet trouvé. Duchamp (han med pissoaret) betegnet slike objekter som «readymades». Senere ble metoden overtatt av både dadaistene og surrealistene. Steinwachs trekker frem visittkortet sitt som eksempel. Det er klebet til en S-Bahn-billett: «Ginka Steinwachs – dikter alltid i fartsretningen!» I dagbøkene har hun flere steder klebet inn billetter og laget små dikt rundt dem, for eksempel en side med variasjoner over ordet «ticket» (se bilde neste side).
Men selvsagt har Steinwachs en egen teknikk for å finne objekter. I G-L-Ü-C-K (Suhrkamp, 1992), som bærer undertittelen Originalforfalskning heter det: «Jeg har aldri søkt noe annet enn det som er funnet» – på fransk: Je trouvaille, en språklig nyskapning av travail-
ler – «å arbeide» og trouvaille – «objektfunn».)» Hele plottet fant hun i fem linjer om kjærlighetens vekst og fall i «Forspill på teatret» i Goethes Faust. I André Bjerkes oversettelse: «Du nærmer deg tilfeldig; noe byr / din sjel å bli; snart sitter du i spinnet. / Først vokser lykken, siden vil den rinne / fra gledens flod til smertens osean / og før du vet det, er det en roman.» Steinwachs utarbeidet «funnet» surrealistisk til en bok på 140 sider.
En av installasjonene har tittelen Quadriga Krokodille. Den består av beskrevne sammenrullede papirark som er stukket inn i hodeskallen på en krokodille (se bildet over). Quadriga (latin «firspann») betegner de fire klassiske fortolkningsmåtene av Bibelen: bokstavelig, allegorisk, tropologisk (anvendt på enkeltmennesket) og anagogisk (som angår de siste ting). I Steinwachs’ installasjon blir quadriga omskapt til et surrealistisk møte mellom en prehistorisk dyrelevning og tekster – et bilde på det monstrøse ved all litteraturtolkning? Denne omfunksjoneringen av et objet trouvé er ikke bare et emblematisk eksempel på kunstnerisk metode, men gir også assosiasjoner til Steinwachs’ første (by)roman MarylinParis. Der spiller den botaniske hagen og Buffons (1707–1788) naturhistorie en viktig rolle.
Lenge før poststrukturalismen offisielt ble presentert i Tyskland av Manfred Frank i 1984, fremstilte De i montasjeromanen MarylinParis i 1978 Lévi-Strauss, Foucault, Deleuze, Roman Jakobson, Lacan, Derrida, Althusser, Michel Serres og Barthes satirisk. Strukturalistene og poststrukturalistene ble konfrontert med opplysningsmenn som Buffon und Brillat-Savarin – riktignok de også i surrealistisk utforming. Først på slutten av 90-tallet ble postmodernismen for alvor diskreditert og opplysningen fikk igjen vind i seilene. Forutså De denne utviklingen?
«Nei, hvordan kunne jeg det?» svarer Steinwachs beskjedent. Likevel representerer Steinwachs’ forfatterskap et interessant alternativ til den stivnede motsetningen mellom postmodernismens homo falsus og lengselen etter
eksistensiell autentisitet.

én av dagbøkene. Foto: © Özlem Konuk

AutoRbiografi. Hva slags selvbiografisk prosjekt har De egentlig? Det likner ikke på noen autofiksjon à la Knausgård.
«Av autofiksjon skaper jeg autoRfiksjon …»
Altså et nytt ord. Betegner det en fiksjon om forfatteren, forfatterens fiksjon eller en metafiksjon om forfatteren som skribent?
«Som De vil! Ordet «autorfiksjon» er selv et eksempel på min metode: Mulige bokstaver utprøves, og de som passer – det vil si de som smaker og dermed har en ny betydningsverdi, blir stående. Denne nye betydningen er avgjørende. Jeg smaker meg frem, derfor er gastronomi og Brillat-Savarin et viktig tema allerede i min første roman.»
Egennavnet synes å være svært viktig for Dem, mer enn biografiske data og erindringer. For eksempel blir steinen en metafor for diktningen: Å dikte er som tungens lek med en stein i munnen, skriver De. Steinen vokser til diktning – Stein-Wachs!
«De har rett. Jeg ble døpt Gisela, men tidlig kalt Ginka. Fornavnet har også mange muligheter, med forbindelser til I Ging, den kinesiske boken om forvandlingene, og dessuten til gingka, ginkgotreet i sin kvinnelige form, hvis blad Goethe forresten skrev et berømt dikt om …»
De har en tendens til å oppfatte språket – og dermed også Dem selv – som et klanglig fenomen?
«En person betyr på latin «den som lyden passerer gjennom», det er en per-son. Personare er «å tone gjennom». Mennesket som maske (persona) må altså forstås som den delen av mennesket som høres. Denne iakttakelsen stammer for øvrig fra Roland Barthes, og ikke fra meg.»

For å redde språket, behandler jeg det som en berserk.

Språk og rom. På den annen side har de også en romlig oppfatning av ordene. De snakker om å rense språket som en slags vaskekone (Sauberfrau). Gjennom lydlikhet kobler De dette til å utøve språkmagi som en trollkvinne (Zauberfrau). Hvorfor behandle ord som gjenstander i rommet?
«Min romlige oppfatning av språket beror først og fremst på munnhulen forstått som et rom. Dessuten er språket et rom for minner, et hukommelsens hus. Endelig er språket både ordbok og ordbrudd (WörterbRuch), jeg bryter opp ord som man bryter stein – ordene sprenges i stykker. For å redde språket, behandler jeg det som en berserk.»
Det finnes jo også slappe ordspill uten innsikt, som i det dårlige rimet. Freud og Lacan hevdet at det ubevisste benyttet klanglikheter eller assosiasjoner mellom «ordforestillinger». Men Deres ordspill virker i høyeste grad bevisst konstruert?
«Ja, man kunne kalle det en bevisst omgang med det ubevisste. En kombinasjon av automatisk skrift med en konstruksjon av den skrivende automaten (jeg og overjeg) – en maskin som så å si tenker og trykker samtidig.»
Det er altså et forhold mellom klanglikheter og språkets romlige karakter?
«Ja, et eksempel er lydlikheten mellom «drøm» (Traum) og «rom» (Raum). Drømmen er romlig, og dette blir klart gjennom ordspillet.»
Dette er nesten umulig å gjenskape på norsk. Er det grunnen til at De nesten bare er kjent i Tyskland?
«Man kan egentlig ikke oversette mine tekster, de må gjendiktes.»
Dr. Steinwachs, vi takker Dem for samtalen.

---
DEL