Besøger man den stort anlagt jubilæumsudstilling på Centre Pompidou i Paris (frem til 13. januar) i anledning af 100 året for surrealismens grundlæggelse, får man det indtryk, at surrealismens engang var en dynamisk og progressiv kunstnerisk stil. Men det var den ikke. Den var noget helt andet, som udstillingen slet ikke beskæftiger sig med. Surrealismen var nemlig et revolutionært projekt.
Surrealismen var et forsøg på at forestille sig en helt anden verden end den, det frembrusende borgerskab var i færd med at skabe i begyndelsen af . . .
Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement