Abonnement 790/år eller 195/kvartal

Surrealismen, 100 år senere, på Centre Pompidou i Paris

ESSAY / De fleste surrealister havde deltaget i Første Verdenskrig, André Breton og Louis Aragon blev eksempelvis sendt til fronten som lægestuderende på fransk side, og Max Ernst var artillerist i den tyske hær. Den meningsløse skyttegravskrig udstyrede surrealisterne med et intenst had til de idealer, krigens partere henviste til. Planen var å iværksætte den nødvendige afvikling af den kapitalistiske produktionsmådes grundlæggende kategorier som profit og lønarbejde, men også kunst og litteratur som aktiviteter, der var forbeholdt nogle få udvalgte individer.

Besøger man den stort anlagt jubilæumsudstilling på Centre Pompidou i Paris (frem til 13. januar) i anledning af 100 året for surrealismens grundlæggelse, får man det indtryk, at surrealismens engang var en dynamisk og progressiv kunstnerisk stil. Men det var den ikke. Den var noget helt andet, som udstillingen slet ikke beskæftiger sig med. Surrealismen var nemlig et revolutionært projekt.

Surrealismen var et forsøg på at forestille sig en helt anden verden end den, det frembrusende borgerskab var i færd med at skabe i begyndelsen af . . .

Kjære leser.
For å lese videre, opprett ny fri leserkonto med din epost,
eller logg inn om du har gjort det tidligere.(klikk på glemt passord om du ikke har fått det på epost allerede).
Velg evt abonnement



Følg redaktør Truls Lie på X(twitter) eller Telegram

Mikkel Bolt
Mikkel Bolt
Professor i politisk estetikk ved Københavns Universitet.

Relaterte artikler