Surfer mot alle odds

Gaza Surf Club. Regi: Philip Gnadt, Mickey Yamine, Tyskland, 2016

Denne vakre dokumentarfilmen tar oss med til Gazastripens surfeverden og avslører en imponerende motstandskraft i en beleiret befolkning.

Sanders er kritiker, bosatt i Rotterdam.

Gaza Surf Club er en slags feelgood-film om unge mennesker i en dyster situasjon som forsøker, mot alle odds, å følge drømmen om å surfe med skikkelig utstyr. Filmen starter med en geopolitisk introduksjon til området: Gazastripen er en innestengt kystenklave som er utsatt for angrep og blokade fra flere kanter, deriblant fra havet. Dette forsterkes av en lydside med bomber og nyhetsmeldinger om kampene. Visuelt etableres åstedet der historien utspilles: Kart peker ut området, fulgt av bilder av kysten og bølger som slår mot stranden. Vi ser bilder av murblokker og ødelagte hus, og blir deretter introdusert til en gjeng entusiastiske surfere.

De kulturelle og økonomiske forskjellene mellom Gaza og Hawaii er åpenbare, og blir satt eksplisitt opp mot hverandre i filmen.

Tre hovedkarakterer bærer historien: veteranen Abu Jayab (42), fisker og surfeinstruktør som fremstår nokså bitter etter å ha vært innesperret på Gaza hele sitt liv; Sabah (15), som en gang utmerket seg som svømmer og surfer, men som nå, når hun er blitt ung kvinne, er tvunget til å gi opp lidenskapen sin; og ikke minst Ibrahim (23), en ambisiøs surfer som drømmer om å åpne en kombinert butikk og møteplass, og ønsker å reise til Hawaii for å lære de beste triksene i gamet.

Fra Gaza til Hawaii. Historien om disse protagonistene fortelles temmelig rett frem. Abu Jayab er den eldste og mest erfarne surferen. Han har et lite metallskur der han oppbevarer brettene sine. Han har mistet håpet om noen gang å kunne dra ut av Gaza, og mens havet har sluttet å sørge for ham som fisker, tilbyr det ham hans eneste form for flukt: å surfe. Sabah minnes sin tid som surfer når hun ser på en video laget fire år tidligere sammen med familien. Faren, som er stolt av sin dyktige datter, ble tvunget av kystvakten til å holde henne borte fra vannet da hun ble eldre.

Men størst oppmerksomhet får Ibrahim, som kombinerer jobber ved et sykehus og i et metallverksted med surfing. Han drømmer om å åpne en butikk med surfeutstyr, men det er vanskelig å importere surfebrett (de blir konfiskert av israelske tollere), og materialer til å lage og vedlikeholde dem er ikke lett tilgjengelig i Gaza. I tillegg er det vrient å melde seg inn i internasjonale organisasjoner. Heldigvis har Ibrahim en venn, Matthew, som inviterer ham til Hawaii. Etter flere mislykkede forsøk på å skaffe visum i Egypt, lykkes Ibrahim endelig i Jerusalem. Han reiser til Hawaii, der han straks møter overfloden av varer, surfeutstyr og lettkledde kvinner. Matthew tar ham med på en runde til ulike surfekurs.

Han har mistet håpet om noen gang å kunne dra ut av Gaza, og mens havet har sluttet å sørge for ham som fisker, tilbyr det ham hans eneste form for flukt: å surfe.

Utenfor filmen viser det seg at Matthew er grunnleggeren av Explore Corps, en ideell organisasjon som arrangerer friluftsundervisning, ferier og kunstprosjekter. Han tar med seg Ibrahim til et intervju i Hawaiis lokale medieplattform Think Tech Hawaii. Gaza Surf Club er ett av prosjektene til Explore Corps. I filmen blir ikke noe av dette vist frem, for å forhindre at dokumentaren blir et redskap for en amerikansk NGO.

Han reiser til Hawaii, der han straks møter overfloden av varer, surfeutstyr og lettkledde kvinner.

Dagliglivet. Filmens styrke er kombinasjonen av intervjuer og observasjoner av dagligliv. Disse vever sammen historiene til hovedpersonene og slektningene og vennene deres, alle med sine drømmer og lidenskaper, med en visuell stil som griper konteksten: ødeleggelsen, manglene. Den håpløse situasjonen disse menneskene lever i, omtales noen få ganger i filmen, men blir i hovedsak presentert slik den er i livene deres: som en bakgrunn tatt for gitt, og som dagliglivene deres utspiller seg mot. Vi blir kjent med drømmmene og lidenskapene til hver enkelt gjennom møter, middager, arbeid og – naturligvis – surfing. Resultatet er en laidback film med et lagdelt narrativ som er alt annet enn tilfeldig.

Lei av grensene. De kulturelle og økonomiske forskjellene mellom Gaza og Hawaii er åpenbare, og blir satt eksplisitt opp mot hverandre i filmen. Men forskjellene blir aldri problematisert. I stedet viser Gaza Surf Club hvor motstandsdyktige menneskene er, og mer spesifikt disse menneskene fra Gaza. Filmen er humanistisk i den forstand at den ikke først og fremst presenterer dem som samfunnsmedlemmer styrt av de religiøse og politiske kreftene som rår, men som individer som fullt ut er i stand til å fatte sine egne beslutninger på grunnlag av de verdiene de tror på. Så Sabahs far, som en gang lærte datteren å svømme og som ønsker at hun skal glede seg over livet og er luta lei av grensene andre trekker opp før døtrene sine, tar henne med ut en siste gang og lar henne surfe på brettet sitt.

Se www.gazasurfclub-film.com      

---
DEL