Sunt fett til stor skade

KLIMA

Den svært populære avokadoen blir forbundet med kjernesunne verdier. Er den virkelig så god som sitt rykte?

Ranveig Eckhoff
Eckhoff jobber som lydbokprodusent og frilansjournalist fra sin base i Berlin.

Avokado er mer enn mat, det er super food. Den grønne frukten opplever en boom som bare øker. Den er mild og god, sunn, vegansk og sykdomsforebyggende. Den er livsstil. Dermed er det veldig ergerlig at den også har et miserabelt økologisk fotavtrykk.

Hvert år selges det rundt 40 millioner avokadoer fra norske butikker. Ingen andre land i Europa spiser mer avokado per innbygger enn Norge, fastslår butikkjeden KIWI stolt på sine nettsider. Avokado stilles på linje med fasjonable produkter som chiafrø, quinoa, goji- og acaibær. Bra mot både hjerte- og karsykdommer, kreft og rynker, og fint for alt fra konsentrasjonsevnen til spermiekvalitet og immunsystemet. Sies det. Avokadoens mest attraktive attributt er kanskje likevel selve følelsen den vekker – av sorgløst velbefinnende. Her lander et stykke opprinnelighet på industrisamfunnets tallerken. Ingen dyr har måttet lide. Den cirka 400 gram tunge frukten er tilsynelatende uskyldig som et salatblad.

Ingen andre land i Europa spiser mer avokado per innbygger enn Norge.

Ingen skade i dyreriket? En potensiell snubletråd for dette glansbildet ligger i Mexico, landet som er en av de aller største avokadoeksportørene. I Apútzio de Juarez, et område i delstaten Michoacán, er stadig flere opptatt av å rydde plass til avokadodyrking. Her kan en innbygger selge et hektar land til en avokadobonde for en større sum enn denne selgeren normalt tjener på et år. Problemet er at Apútzio ligger i utkanten av en biosfære tilegnet beskyttelse av monarksommerfuglen (Danaus plexippus). Fjerning av opprinnelig vegetasjon, som er livsviktige habitater for denne arten, er en hovedgrunn til at den nå er truet. Mexicos WWF-direktør konstaterer derfor at avskogingen må stoppe helt, om vinterkvarteret for disse sjeldne langdistanseakrobatene skal reddes. Monarken veier kun ett gram og flyr opptil 4000 kilometer for å komme seg til varme strøk for overvintringen. Det er med andre ord et tøft løp, ikke minst når avokadoproduksjonen øker drastisk overalt og spiser seg inn på sommerfuglenes territorium.

Krevende plante. Avokadoens livsløp er komplisert. Den er en ekstremt energi- og arbeidskrevende frukt som trenger oppmerksomhet, intelligens og kapital. I provinsen Limpopo i Sør-Afrika ligger en av de største avokadoleverandørene til Europa, Farm ZZ2. Avokadoplantene starter her nærmest som fostre, i et mørkt rom. En gartner lister seg rundt med lommelykt og velger forsiktig ut de røttene som er klare for neste skritt. I et annet rom med skånsomt grønt lys, smører han hormoner på plantene med q-tips. Videre går turen til veksthuset, etter at gartneren har latt seg desinfisere. Ingen nyfødt avokado skal bli smittet av ham.

Vel fremme i veksthuset transplanteres den lille inn i et frukttre, og forbindes deretter omsorgsfullt for å unngå skjemmende arr. Når planten omsider er klar for å settes i jord, må grunnen renses for stein. En avokadopjokk er like følsom som prinsessen på erten. Den er også sensitiv for lys, derfor blir stammen malt. Avokadotreet trenger solfaktor. Men så er det også rede til å være ute med de andre – i snorrette rader, sånn at det automatiske vanningssystemet fungerer, hvilket blir styrt fra et nettbrett.

Business for de rike. Avokadobransjen er et høyteknologisk anliggende, fjernt fra det lokale bærekraftige landbruket vi ellers lovpriser. Grunnen til at det kan eksporteres så mye avokado til Europa, er måten det sørafrikanske landbruket drives på. Stadig færre gårder, som blir stadig større, eies for det meste av hvite afrikaanere. Eierne kan investere, forske, videreutvikle. Som følge av dette går flere små virksomheter under, og det er gjerne disse som er drevet av svarte sørafrikanere. Dertil kommer problemet med vannmangel.

Avokadoen er en ekstremt energi- og arbeidskrevende frukt.

Mange i Sør-Afrika mangler vann, da myndighetene unnlater å gjøre for sitt folk det eieren av «the ZZ2 Afrokado system» gjør for sine grønne skatter: Han har lagt en 30 kilometer lang rørledning som transporterer vann til eiendommen. Det gjør han fordi plantene hans er ekstremt tørste. Mens en kilo tomater klarer seg med rundt 180 liter vann, forbruker like mye avokado 1000 liter. Altså tusen liter for to og en halv avokado. Og det er før reisen til våre butikkhyller i det hele tatt har begynt.

Reise på luksusklasse. En ZZ2-avokado starter turen sørover med lastebil til Durban, på østkysten, knapt 1000 kilometer. Der lastes den over i et skip som frakter den til Rotterdam. Det tar 26 dager. Under hele reisen ligger frukten i strømdrevne containere med jevn temperatur på seks grader. Hele tiden blir også luftfuktigheten og CO2-konsentrasjonen kontrollert. Det går altså med store mengder energi på denne turen. Dertil kommer at avokado er følsom for lukt, må ha det helt rent, ikke tåler fett og olje, og støt må unngås. Altså reiser denne rasekatten av en frukt godt polstret, hvilket øker den negative økologiske balansen ytterligere.

Denne ubalansen får globale dimensjoner når vi tar følgende i betraktning: I Mexico blir hvert år cirka 4000 hektar skog illegalt ryddet for å gi plass til avokadoplantasjer. 80 prosent av det knappe drikkevannet flyter der inn i landbruket. I det tørre Israel fortærer avokado alene halvparten av vannet. Vi ender med et absurd regnestykke, der Moder Jord gir fra seg mer energi enn hun i det lange løp har til rådighet. Og dette til en frukt som vidt og bredt nyter feelgood-stempelet.

Båret av sitt rykte. Avokadoens sunne image fikk ben å gå på tidlig på 2000-tallet, da konseptet matfett ble omvurdert. Etter at man i lange tider hadde trodd at den som ville være slank og sunn måtte unngå alle former for fett, fikk man nå høre at det var kullhydrat som var synderen. Begreper som «umettede fettsyrer» ble allemannseie. Lettproduktene mistet prestisje og dermed plass i matskapet. Alt lå på plass for at en pæreformet immigrant med fettinnhold på nivå med kremfløte kunne begynne sin stjernekarriere i det norske kjøkken. Hjelp på veien fikk den av et nederlandsk firma i nærheten av Rotterdam, ved navn Nature’s Pride.

To og en halv avokado krever 1000 liter vann.

Avokadoen har, som alle avokadospisere vet, ett lite problem: Den modner ikke alltid etter ønske. Dette fant man i Nature’s Pride løsningen på hos en såkalt «ripening master», en modningsekspert. Når avokadoene ankommer Rotterdam, er de steinharde. I modningsekspertens modningskammer blir fruktene utsatt for en slags vindmaskin som sender ut gassen eten. Seks dager ligger frukten i modningskammeret og gasses myk. Deretter går de gjennom flere stadier av testing og utvelgelse. Til slutt sørger en (som regel polsk) arbeider for å sortere og plassere avokadoene i kasser. 52 avokadoer per minutt klarer han, i løpet av en åtte timers økt.

En annen arbeider har jobben med å klistre en etikett på det mørke skinnet til den eksotiske superstjernen, som så befaler oss: «Spis meg, jeg er god!» Vi er mange som adlyder ordren. Avokado er kjempegodt. Den passer i det moderne kjøkken, kan brukes til alt, gjør oss spreke – og etterlater våre barn og barnebarn med en sykere og mer urettferdig verden. Av og til kan kunnskap være en skikkelig gledesdreper. I første omgang.

---
DEL