Religiøse forestillinger

SUNNI OG SJIA: De religiøse motsetningene mellom de to hovedretningene i islam er ikke så store. Men i konflikter mellom land og grupperinger brukes de for alt de er verdt.

Idéhistoriker og fast kritiker i Ny Tid.
Sunnis and Shi’a: A Political History

SUNNI OG SJIA: De religiøse motsetningene mellom de to hovedretningene i islam er ikke så store. Men i konflikter mellom land og grupperinger brukes de for alt de er verdt.

(Maskin-oversatt fra Norsk av Gtranslate (utvidet Google))

Motsetningene mellom sunni- og sjiamuslimer oppsto med en uenighet om hvem som skulle styre den muslimske staten etter at profeten Muhammed døde uten mannlig etterkommer i 632. Dem vi i dag kaller sunnier, så for seg et oligarki der den best egnede ble utpekt som kalif. Dem vi i dag kaller sjiaer, mente kalifen måtte komme fra Muhammeds familie: hans fetter og svigersønn, Ali. Sunnienes kalifat utviklet seg raskt til et dynastisk monarki der lederen ikke hadde teokratisk makt, mens man hos sjiaene har holdt på forestillingen om at den religiøse og politiske makten er forent i imamen.

Strukturelt sett er utviklingen innen islam etter dette til forveksling lik kristendommens: Det pekes på virkelige eller mytiske hendelser som tillegges symbolsk kraft. Det oppstår avvikende lærer – disse blir som regel bekjempet som kjetterske. Og selvfølgelig er det slik at ethvert religiøst samfunn med ambisjoner å overleve må ha et godt øye til de politiske makthavere til enhver tid.

Geopolitisk strid

Et viktig år i striden mellom sunnier og sjiaer er da Safavide-dynastiet ble grunnlagt i Iran i 1501. Her ble sjiisme gjort til statsreligion i den forstand at den legitimerte statens interesser. Dette utløste igjen en langvarig geopolitisk strid med Det ottomanske rike, hvis leder kalte seg kalif og som forsøkte å inneha og å forsvare sunni-ortodoksi. En lang rekke kriger fulgte, og særlig Irak var i skuddlinjen. Irak er fremdeles det viktigste skjæringsområdet mellom sunni og sjia. Sjiaislam har forblitt et grunnleggende trekk ved Iran, uansett hvem som har sittet ved makten. Dette har ført til at Iran oppfatter seg som sjiaislams vokter globalt, og bruker det for å få politisk makt. Dette igjen har ført til at sjiamuslimer i andre land får problemer fordi de med rette eller urette mistenkes for være iranske agenter. Det gir naturligvis problemer med sameksistensen mellom de to retningene i mange islamske land.

Forklaringen på at de ikke har denne avanserte vitenskapen selv, skyldes at sann
islam er blitt forkludret i tidens løp.

Hvis vi kun ser på religiøs praksis, er ikke forskjellen på sunni og sjia så veldig stor. Spørsmålet om hvem som skulle etterfølge Muhammed, betyr lite eller ingenting nå. Historie og oppfatninger om hvem som skal styre, fungerer i dag primært som terminologi og modeller i en politisk maktkamp. Når motsetninger oppstår, er det fordi skillelinjene mellom sunni og sjia overlapper med andre skiller av sosial, politisk, etnisk eller økonomisk art. I Saudi-Arabia har for eksempel sjiaene en forestilling om at de representerer urbefolkningen som er blitt fortrengt av sunniene som nå dominerer.

pixabay
pixabay

Europeisk ekspansjon

Fra slutten av 1700-tallet fant den muslimske verden seg omringet og presset av europeisk ekspansjon. Situasjonen tvang muslimske intellektuelle og politiske eliter til å undre seg over den ufordelaktige maktbalansen. Hva var kildene til den europeiske makten? Hvorfor hadde muslimene – mottakere av det ultimate himmelske budskap — vært ute av stand til å oppnå samme grad av teknologisk og økonomisk framgang? Svarene som ble gitt, la fundamentet for nahda (som også kalles den arabiske renessansen).

Mens noen sekulære politikere og intellektuelle mente at det på visse områder var nødvendig å følge Europas eksempel i utviklingen av en nasjonal identitet, statlig sentralisering eller i anvendelsen av moderne naturvitenskap , la religiøse lærde og intellektuelle til at det framfor alt var nødvendig å gjenoppdage islams egentlige mening ved å rette religionen tilbake mot Profeten og de første kalifene.

De interne motsetningene mellom muslimske grupper er  så store at  de primært
er opptatt av å bekjempe hverandre.

Denne ambivalente holdningen til Vesten finner vi også i islamistbevegelsene som etter hvert vokste fram. Selv om Vesten er fienden, tilegner de seg vestlig vitenskap og teknologi. Forklaringen på at de ikke har denne avanserte vitenskapen selv, er at sann islam er blitt forkludret i tidens løp. Islamistbevegelser finner vi både hos sunnier og sjia. Hos sjiaer alltid ledet av skriftlærde, mens det ikke alltid er tilfellet hos sunniene.

Interne motsetninger

Ideen om en panislamsk reisning dukker opp med jevne mellomrom: Alle muslimer bør samle seg om «sann islam» og stå imot islams fiender, og mange i Vesten ser dette som et mareritt. Ifølge Louërs bok er det liten grunn til slik bekymring: De interne motsetningene mellom muslimske grupper er så store at de primært er opptatt av å bekjempe hverandre. I nyhetsbildet presenteres dette ofte som motsetninger mellom sunnier og sjiaer, men Louër mener altså dette er draperinger over andre reelle konfliktlinjer.

I Sunnis and Shi’a gjennomgår hun den historiske bakgrunnen for de to hovedretningene innen islam. Linjene trekkes raskt fram til nåtiden, hvor hun gjennomgår konflikten i flere av de viktigste islamske landene. Boken gir en god realpolitisk forklaring på konflikter som ellers ofte kan fortone seg eksotiske og uoversiktlige for ikke-muslimer.

 

Abonnement kr 195 kvartal