Sunn skepsis om alternative perspektiver

KONSPIRASJONSTEORIER: Nettet florerer av konspirasjonsteorier som kan bli både en drivkraft og et verktøy for politisk propaganda og mistenkeliggjøring av motparten.

Sigurd Ohrem
Ohrem er skribent for Ny Tid.
Email: sigurdoh@vfk.no
Publisert: 04.06.2019
Hva er konspirasjonsteorier
Forfatter: Asbjørn Dyrendal ,Terje Emberland
Universitetsforlaget,

Asbjørn Dyrendal og Terje Emberland har levert en velskrevet, kunnskapsrik og ikke minst forsøksvis beroligende tekst om konspirasjonsteori. Den er frisk, men balansert, om enn ikke alltid like filosofisk reflektert. Boken sier mye om konspirasjonsteorier som gjenstand for vitenskapelig behandling og forklaring, men stiller seg sunt skeptisk til alternative forståelsesperspektiver.

En bok om konspirasjonsteorier høres ut som en betimelig idé. Nettet florerer av slike teorier, og det kan virke som om denne formen for kvasivitenskapelig, magisk tenkning er på vei til å erobre også den politiske scenen. I det kraftfulle anslaget til denne boken kryssklippes en oppsummering av forløpet rundt Behring Breiviks terroranslag med Breiviks egne uttalelser. Dette er lett populistisk, men virkningsfull dramaturgi, og vi skjønner tidlig at forfatterne tar skikkelig sats.

Generelle verktøy

Som det sies i innledningen, syder nettet av hat mot politikere, pressefolk og intellektuelle, nørt oppunder av et virvar av konspirasjonsteorier. Innvandringsdebatten er et godt eksempel på hvordan konspirasjonstenkning kan bli både en drivkraft og et verktøy for politisk propaganda og mistenkeliggjøring av motparten. Sylvi Listhaugs Facebook-innlegg vinteren 2018 som var rettet mot Arbeiderpartiet, spilte på islamfiendtlige memer og utspekulert billedbruk, og er en betent mediesak som får sin rettmessige plass.

Det kan virke som kvasivitenskapelig,magisk tenkning er på vei
til å erobre også den politiske scenen.

Tilsvarende drøye er Donald Trumps twitrede forestillinger, som hans stigmatiserende uttalelser om årsaken til meksikansk innvandring til USA. Men av og til er linjene uklare. Hvis hemmeligstemplede CIA-drevne plott mot regimer i Latin-Amerika (aktiv støtte til etablering av diktaturer som i Chile på 70-tallet) slås i hartkorn med Trumps xenofobiske høyttenkning, eller Chávez’ påstander om amerikansk sabotasje mot bankvesenet i Venezuela, kan man fort komme til å tro at samtlige prosjekter er fiktive. Jo da, det finnes virkelige konspirasjoner også, men boken bidrar ofte med litt for generelle verktøy til arbeidet med å skjelne mellom reelle og fiktive eksemplarer av arten.

GERD ALTMANN, PIXABAY

Teksten sier mindre om hvordan vi kan forstå konspirasjonsteori, ikke som teorier, men som dominerende fortellinger om virkeligheten, såkalte narrativer, som det ikke gir god mening å kalle usanne. Kapitlet om populærkulturens konspirasjoner sier mye om hvor forbildene og plottene til etterkrigstidens mest utbredte arketyper i litteratur og film er hentet fra, men har for mange klassiske og lett daterte eksempler. Jeg savner også bedre forklaringer på hvorfor slike mediemyter har fått status som foretrukne forklaringsfiltre innen populærkulturen, også når det gjelder samfunnsmessige hendelser.

11. september

Mange husker hvor de befant seg 11. september 2001, men ikke alle har en presis oppfatning om eksakt når de fikk nyheten. Enda færre kan gi nøyaktige beskrivelser av hva de tenkte der og da. 11. september 2001 satt jeg sammen en gruppe med vel 20 studenter på en gresk taverna, tidspunktet var rett før 16.00, lokal tid, solvarmen fra midt på dagen var i ferd med å avta. Vi hadde pause fra en dobbeltforelesning i vitenskapsteori hvor jeg foreleste i temaet hypotetisk-deduktiv metode da bildene begynte å rulle over skjermen …

Studentene på den greske øya var temmelig unisone da jeg etterlyste prioriterte hypoteser om hvem som kunne stå bak ødeleggelsen av Twin Towers (som faktisk burde hete tre tårn, ifølge Niels Harrit, se nedenfor). Det måtte være en amerikansk «falsk flagg-operasjon», hevdet de fleste.

Læren om at en vitenskapelig teori må kunne avkreftes, bygger på et prinsipp som i seg selv er sunt, men viser seg ofte vanskelig å gjennomføre i praksis. Særlig gjelder dette teorier om hemmeligholdte etterretningshandlinger – «covert operations» – i regi av de hemmelige tjenestene. Dette innebærer dog ikke at enhver teori som antyder at slike operasjoner forekommer, er vås. Studentenes hovedhypotese på den greske øya Chios 11. september 2001 var ikke et element i en konspirasjonsteori, selv om de nok befant seg i en midlertidig tilstand av kollektiv angst.

Sions vises protokoller

En tilbakevendende kilde til konspirasjonsteorier er det fiktive verket Sions vises protokoller, som i boken danner utgangspunktet for en innringning av konspirasjonsteoriens vesen. Det handler selvsagt om urkimen til systematisk mistenkeliggjøring av folkegrupper, og utbredelse av forestillingen om en universell, hemmelig sammensvergelse. Ikke dermed sagt at det kan bevises at det ikke eksisterer slike, heller ikke i denne boken. Dette giftige makkverket av antisemittisk og jødefiendtlig propaganda er en rød tråd i forfatternes framstilling av systemkonspiratoriske tankeformer boken igjennom.

Boken bidrar ofte med litt for generelle verktøy til arbeidet med å skjelne mellom reelle og fiktive eksemplarer av arten.

Mange av beskrivelsene i boken er konvensjonelle, og eksemplene på dumme konspirasjonsteorier provoserer ingen. Det gis en rekke treffende og aktuelle eksempler etter hvert, ikke minst fra politisk, eller «alternativ», retorikk. Hele alternativbevegelsen bør for så vidt føle seg truffet av bokens kritikk, med rette eller urette.

Av og til kommer vitenskapen eller dens representanter i konflikt med seg selv. I så måte er kanskje følgende eksempel litt typisk: Forfatterne henviser til en artikkel fra 2017 i herværende avis, med overskriften «Innlysende at 9/11 var en eksplosjon». La gå at påstanden i overskriften kan virke tendensiøs, men den hentyder til noe som i prinsippet er testbart, og dermed potensielt vitenskapelig holdbart. Er det i seg selv politisk ukorrekt å diskutere alternative forklaringer på tvillingtårnenes sammenbrudd? Neppe. NRK har formidlet flere innslag, blant annet med den danske kjemikeren Niels Harrit, som allerede i 2009 viste at noe slikt faktisk kunne ha skjedd. Harrit sår tvil om den offisielle forklaringen ved å vise til at også et tredje tårn, WTC7, kollapset noe senere på dagen, av årsaker som etter Harrits mening ikke er tilstrekkelig belyst.

Harrits syn stemmer overens med et annet, norsk forskereksperiment om eksperimentelt framkalt høytemperatursmelting av aluminium, også formidlet på NRK TV. At det i begge disse tilfellene skulle være grunnlag for en påstand om konspirasjonsteori, lyder i første omgang mer konspiratorisk enn vitenskapelig i denne leserens ører. Men hva skal man gjøre når den ene «vitenskapen» synes å slå den andre i hjel?

For ordens skyld: Jeg mener ikke at Dyrendal og Emberland bedriver konspirasjonsteori. Hva jeg derimot ønsker å påpeke, er at det er lett å falle for noen av de samme retoriske grepene konspirasjonsteoretikere benytter seg av. Det virker både villedende og unødig konfliktskapende å operere med en entydig polaritet mellom vitenskapelige versus falske fakta når vi vet at heller ikke vitenskapen er enig med seg selv, og nettopp utvikler seg gjennom å avkrefte egne hypoteser. Dessuten er det kontraproduktivt for å gjenopprette den åpenhet, medbestemmelse og rettferdige behandling forfatterne faktisk anbefaler i bokens siste kapittel som et virkemiddel for å forbedre samfunnsdialogen.