Sultens store spørsmål – riktig stilt

I en liten, konsis bok viser Eric Holt-Giménez at sultproblemene er annerledes sammensatt enn vi pleier å tro.

Anders Dunker
Filosof. Fast litteraturkritiker i Ny Tid. Oversetter per august 2018
Email: andersdunker.contact@gmail.com
Publisert: 03.12.2018

Can We Feed the World Without Destroying It?

Eric Holt-Giménez

(Global Futures) Polity Press

USA/Storbritannia

Polity Press-serien Global Futures byr på belysninger av verdensproblemer knyttet til klodens fremtid, basert på spørsmål som er enkle, men dype, like naivt-klingende som de er uomgåelige: Kan vi få en slutt på all krig? Kan vi løse flyktningkrisen? Kan velferdsstaten overleve? Burde rike nasjoner hjelpe fattige nasjoner? Den toleddede spørsmålsstillingen i denne nye tittelen er genial: Kan vi fø verden uten å ødelegge den? Vi får ikke bare stilt opp en konflikt mellom menneskets overlevelse og økologiske hensyn, men også mellom korttidsløsninger og langtids-perspektiver.

Den som er kalt inn for å behandle dette enorme spørsmålet, er Eric Holt-Giménez, lederen for instituttet Food First. Som agroøkolog har han den rette bakgrunnen til å vise hvordan økologi og jordbruk er viklet sammen, og kombinasjonen av akademisk tenkning, aktivisme og blogging har gitt ham en evne til å presentere tematikken gjennom hardtslående, nærmest slagordliknende formuleringer. Ved å vri på problemstillingen trekker han effektivt leseren med seg til et utsynspunkt der verdenssituasjonen ser annerledes ut enn slik den vanligvis presenteres.

Underkjent overproduksjon

Fra første side i denne korte boken trekkes vi inn i en vridning av problematikken. Den første vrien forfatteren gjør, burde være ukontroversiell, om den enn er slående: Det finnes ingen matmangel i verden. De som sulter, har stort sett tilgang på mat, de har bare ikke råd til å kjøpe den. Den andre vrien er kanskje mer overraskende: Problemet er ikke at vi ikke produserer nok mat i verden, problemet er overproduksjon. Legger vi de to sammen, forstår vi snart også hvorfor mange av dem som sulter, selv er bønder: De er utsatt for konkurranse på et globalt marked, ledet an av stadig større konserner hvis navn for en minoritet av samfunnskritiske motstandsfolk har begynt å klinge som dystre kongedømmer fra en saga der kampen står mellom godt og ondt: Dow, Syngenta, DuPont, Bayer-Monsanto. Og i den virkelige verden er disse firmaenes imperier, uavhengig av intensjoner, helt reelt fanget inn i et konkurransespill om verdensherredømme, som fører til at mest mulig mat må produseres billigst mulig. Konkurransen skaper et jordbruks-oligarki, et globalt kapitalistisk matsystem som har vokst frem i kjølvannet av den såkalte grønne revolusjonen – basert på spesialavlede monokulturer, sprøytemidler og intensiv bruk av kunstgjødsel.

Kapitalistiske interesser som står i veien for endringerfremstiller de fattige befolkningene
som problemet. Egentlig er de løsningen.

Der de største blir systematiske vinnere, blir en skare av småbønder, mange av dem kvinner, systematiske tapere: De kan ikke lenger selge varene sine til konkurransedyktige priser og går simpelthen konkurs. Neste trinn er ikke nødvendigvis sultedød, men konstant sult – og siden underernæring – og sykdom. Den andre taperen blir miljøet, som på en nærmest endeløs rekke av måter utarmes av et jordbruk som siden begynnelsen av den «grønne revolusjonen» har vært basert på en maksimal produktivitet.

Hensynet til regenerering av naturen, av jorden og økosystemene har kommet i fjerde rekke, om det i det hele tatt er regnet inn. Noen deler av natursystemene blir overgjødslet, andre blir direkte forgiftet. Noen arter blir tilsidesatt og motarbeidet på måter de fleste har i bakhodet som en brysom anelse. Denne anelsen blir gruoppvekkende når den konkretiseres i begreper som masseutryddelse og økologisk kollaps. Hvilke ideer, hvilke argumenter tjener som overbygning for slike åpenbart klanderverdige forhold? Hvordan legitimerer landbruksimperiene sin globale ekspansjon?

Fra high-tech til wide-tech

Legitimeringen av dette systemet ligger i overbygningen, marxistisk forstått, særlig i lovsystemene som etablerer det frie markedet: De garanterer eiendomsrett til såkorn, land, til naturen vi lever av. Holt-Giménez er ikke redd for å kalle disse ideene om legitimt eierskap «myter», selv om de er nedfelt i konkrete praksiser, fra skjøter og kontrakter til patenter. På et mer subtilt plan er overbygningen med på å forme myter om problemet selv – og om hva som er løsningen.

Mantraet om at vi må «doble matproduksjonen i verden for å møte behovet til 10 millioner mennesker i 2050», henviser ved nærmere ettersyn til en idé om at salget av mat må dobles. Omsetningen må dobles. Det egentlige problemet er ikke befolkningsveksten, men det altoverskyggende hensynet til økonomisk vekst, bygget inn i det kapitalistiske matsystemet. Egentlig produseres det meste av maten av selvforsynte småbønder som driver rimelig økologisk, bønder hvis interesser overskygges av Vestens gigantkonserner.

Mantraet om at vi må «doble matproduksjonen i verden», henviser ved nærmere ettersyn til en idé om at salget av mat må dobles.

Finnes det alternativer? Løsningen ligger ifølge Holt-Giménez i den agroøkologiske bevegelsen, som vokste frem som et alternativ til industrijordbruket fra 1980-årene og fremover, med Vandana Shiva som en av de viktigste frontfigurene. Alliansen mellom tradisjonelle jordbrukspraksiser og økologisk vitenskap har utviklet et vell av kunnskap som øker produktiviteten i småbøndenes jordbruk – gjennom vekselbruk og et strategisk samspill med lokale økosystemer. Der disse praksisene får utfolde seg, øker biodiversiteten, småbøndene tjener mer, spiser bedre og får større kontroll over tilgangen til mat. «Dette høres vel og bra ut, men hvis denne løsningen er så flott, hvorfor tas den ikke i bruk overalt?» spør Giménez retorisk på leserens vegne. Ikke overaskende er svaret: på grunn av det kapitalistiske matsystemet.

Smarte sprøytemidler

Monopolene må oppløses, og finansiell spekulasjon i basale naturressurser må motarbeides gjennom kartellforebyggende lovgivning. Vi må motarbeide falske hjelpetiltak som ytterligere styrker de store aktørene og skaper avhengighet hos de små: genmanipulerte frø, smartere sprøytemidler fulgt opp av nye triks som høyteknologiske overvåkningssystemer. Vi må forstå teknologi i en mye videre forstand og gå fra teknokratisk high-tech til en slags «wide-tech» basert på desentralisert kunnskap og innovasjon, data og ressurser som deles fritt og uten eierskap. Det bygges allerede opp et nettverk av kunnskapsrike, selvhjulpne småbrukere som også må hjelpes inn på markedet.

I den grad disse tendensene blir hjulpet frem gjennom endringer i lovverk og handelsavtaler, snarere enn motarbeidet, er det håp i sikte. Holt-Giménez påpeker at kapitalistiske interesser som står i veien for slike endringer, stadig fremstiller de fattige befolkningene som problemet. Egentlig er de løsningen.

Kommentarer