Sulten og skjønnheten


Hva er denne umettelige sulten vår etter skjønnhet? Hvor har den sine røtter? Og hvorfor brer stillheten seg nå?

Forfatter og essayist.
Email: ekio@online.no
Publisert: 2015-10-14

Det begynner, antagelig, aller først, med leppenes myke møte med maten; med den lunkne melken som strømmer inn i munnen, med det friske, kjølige mangokjøttet, lukten av ferskt, nybakt brød, med synet av det fete, glinsende lammet på glørne, av fiskens hvite, potente kjøtt og de grønne og gule grønnsakene som settes foran oss – med duftene og formene og fargerikdommen. Vi sitter rundt bordet, eller rundt bålet, store og små. Vi er sultne. Alle sanser – syn, lukter og smak – er satt i beredskap. De andre har begynt å forsyne seg. Fingrene mine berører den gylne, nystekte sardinen. Jeg kjenner fiskens slanke form og fine konsistens. Med hånden fører jeg sardinen opp til munnen. Forventningen øker, hele kroppen er klar for møtet som skal finne sted. Maten berører leppene mine, som folder seg rundt føden og lukker den inn i munnhulen. Idet smaken brer seg i munnen og jeg ser opp og møter mors, fars eller en av de andres blikk, erfarer vi som ser på hverandre en grunnleggende stillhet. Stumheten som nå bebor oss, det tause uttrykket i øynene våre i dette korte sekundet før vi fortsetter å tygge, svelge og stille sulten, har et førspråklig opphav, og ligner det åpne, nakne blikket til det ammende barnet. Ord blir for små, for unge, for-sent-komne til å kunne betegne følelsen som brer seg i kroppen min, som var det det første livgivende måltidet. Når det er over, det går så fort at man må være seg det bevisst for å merke det, kan de første ordene uttales: at det smakte, at det var nydelig, utsøkt, bedre kan det ikke bli. At det gjorde godt.
Er vi skrubbsultne etter en hard arbeidsdag eller en lang marsj over fjellet, vedvarer stillheten. Da ser vi helst ned igjen og fortsetter å spise i taushet. Bare knitringen fra ilden eller en svak smatting høres.
Nærmere erfaringen av sannhet – av det gode og vakre – enn når måltidet skjer, er det vanskelig å komme.

To verdener, to liv, møtes når maten møter leppene mine: det livet som er meg og min kropp og det livet jeg tar til meg – sardinens, søtpotetens – og som ikke lenger skal være sitt eget liv, ha sin egen form, men fra nå av inngå i mitt liv. Møtet er av et annet slag enn det jeg erfarer når lungene mine fylles av luften jeg deler med alt som lever, eller når jeg drikker vårt felles livgivende vann. Vannet og luften skal beholde sin grunnleggende form.
Men i matens møte med leppene mine, med det som er meg, møtes det som ikke …


Kjære leser. Du har nå lest månedens 3 frie artikler. Så enten logg inn hvis du har abonnement, eller støtt oss gjerne ved å tegne et abonnement for fri tilgang?


Abonnement kr 195/kvartal