Sulten og skjønnheten

Hva er denne umettelige sulten vår etter skjønnhet? Hvor har den sine røtter? Og hvorfor brer stillheten seg nå?

Forfatter og essayist. Debuterte med "Sår som aldri gror" i 1973. Har utgitt nærmere 25 bøker siden.

Det begynner, antagelig, aller først, med leppenes myke møte med maten; med den lunkne melken som strømmer inn i munnen, med det friske, kjølige mangokjøttet, lukten av ferskt, nybakt brød, med synet av det fete, glinsende lammet på glørne, av fiskens hvite, potente kjøtt og de grønne og gule grønnsakene som settes foran oss – med duftene og formene og fargerikdommen. Vi sitter rundt bordet, eller rundt bålet, store og små. Vi er sultne. Alle sanser – syn, lukter og smak – er satt i beredskap. De andre har begynt å forsyne seg. Fingrene mine berører den gylne, nystekte sardinen. Jeg kjenner fiskens slanke form og fine konsistens. Med hånden fører jeg sardinen opp til munnen. Forventningen øker, hele kroppen er klar for møtet som skal finne sted. Maten berører leppene mine, som folder seg rundt føden og lukker den inn i munnhulen. Idet smaken brer seg i munnen og jeg ser opp og møter mors, fars eller en av de andres blikk, erfarer vi som ser på hverandre en grunnleggende stillhet. Stumheten som nå bebor oss, det tause uttrykket i øynene våre i dette korte sekundet før vi fortsetter å tygge, svelge og stille sulten, har et førspråklig opphav, og ligner det åpne, nakne blikket til det ammende barnet. Ord blir for små, for unge, for-sent-komne til å kunne betegne følelsen som brer seg i kroppen min, som var det det første livgivende måltidet. Når det er over, det går så fort at man må være seg det bevisst for å merke det, kan de første ordene uttales: at det smakte, at det var nydelig, utsøkt, bedre kan det ikke bli. At det gjorde godt.
Er vi skrubbsultne etter en hard arbeidsdag eller en lang marsj over fjellet, vedvarer stillheten. Da ser vi helst ned igjen og fortsetter å spise i taushet. Bare knitringen fra ilden eller en svak smatting høres.
Nærmere erfaringen av sannhet – av det gode og vakre – enn når måltidet skjer, er det vanskelig å komme.

To verdener, to liv, møtes når maten møter leppene mine: det livet som er meg og min kropp og det livet jeg tar til meg – sardinens, søtpotetens – og som ikke lenger skal være sitt eget liv, ha sin egen form, men fra nå av inngå i mitt liv. Møtet er av et annet slag enn det jeg erfarer når lungene mine fylles av luften jeg deler med alt som lever, eller når jeg drikker vårt felles livgivende vann. Vannet og luften skal beholde sin grunnleggende form.
Men i matens møte med leppene mine, med det som er meg, møtes det som ikke lenger skal være med det som skal bli. Det skjer mange ganger per dag og så umerkelig at jeg ikke tenker på det, det er like naturlig for meg som møtet med luften jeg puster inn, vannet jeg drikker. Men i det stillferdige møtet mellom de myke leppene mine og maten ligger det et drama. Livets eget.

Første gang jeg så en flokk utmagrede løshunder kjempe om en matbit, det var et åtsel, jeg var bare et barn og hadde selv hund, ble jeg rystet av voldsomheten. Antagelig skjønte jeg bare delvis hva som skjedde. Dyrene, som har kastet seg over et råttent kjøttstykke som ligger skittent og halvblodig på bakken, bjeffer, snerrer, glefser mot hverandre. Det går hardt for seg. De skabbete kjøterne jager hverandre bort for å få mest mulig av kadaveret selv. For å stille sulten, døyve smertene, skal jeg senere forstå. Scenen gjentar seg i naturen hver dag. Innimellom ser fuglene sitt snitt til en liten bit av skrotten, men så fort rovdyrene er tilbake, flyr de opp igjen.
Løshunders kamp om maten er ikke et vakkert syn. Det kan bli stygt, veldig stygt. Noen kommer ut av måltidet med flenger i huden, andre kommer ikke en gang til. De av oss som har studert slike scener, har også lagt merke til hvordan den tynneste, kleineste, mest puslete hunden heller ikke denne gangen fikk mat, og vi har fulgt valpens videre skjebne der den altfor utmattet til å søke skygge, med svakere og svakere pust blir liggende i solsteiken, forlatt på den støvete landeveien og lide sultedøden.
Senere skal synet av nødlidende mennesker som kaster seg over maten som slippes fra transportflyet, som ikke tar risikoen på å lande av frykt for hva som kan skje, brenne seg inn i meg. Med lange stokker slår vaktene nede på bakken løs på de sultne, for å forsøke å holde en slags orden og hindre at de sterkeste, som vet å sikre seg, tar alt. På veien tilbake til landsbyen, viser det seg, blir maten likevel stjålet, de utmagrede barna med store hoder ranet.
Også i nazistenes fangeleirer ble det stjålet mat, i leirer opprettet for å holde sultne, fattige fra sør borte fra de rikes bord i nord, stjeles også mat, fordi maten allerede er stjålet.
Kan det ha vært den gangen vi gikk i skogen og sanket bær, og var helt avhengige av at hver og en av oss varslet de andre når en fare ble oppdaget, at vi begynte å fordele maten likt mellom oss? Eller var det under den store tørken – da gammel og ung, stor som liten, ja, også nabostammen, måtte til for å få lagt ned den digre mammuten for aller første gang – at vi forsto at vi trengte hverandre? Eller tappet den utmattende kampen mellom alfahannene flokken til de grader for krefter den vinteren vi var på vei gjennom snøen, at vi der og da bestemte oss for hvordan maten i fremtiden skulle fordeles, og hunnene bli behandlet? Vi tok bare ikke sjansen på enda en gang å bli så utsatte og sårbare på grunn av hannenes meningsløse, opprivende konflikter.
Vi vet ikke akkurat når, men på et visst tidspunkt i historien greide den menneskeflokken seg best som sørget for at kjøttet ble stykket opp i like deler og de seksuelle nytelsene jevnere fordelt; på et punkt i historien overlevde de av oss som hindret utmattende voldelig rivalisering om maten og forplantningen.
Med maten godt fordelt, kurtisen regulert, incesten forbudt og nytelsene proporsjonert, ble det mulig for oss å greie oss som en stor flokk under svært krevende forhold.
Omformingen av brutalt drepte dyr til smakfulle retter, av voldtekt til kjærlighet, av stein og bein til redskaper, av natur til skjønnhet og symmetri – til symboler, språk og fortellinger – er det mest fascinerende menneskedyret har frembragt.

Enhver som har reist i fremmede kulturer, kan ikke unngå å bli slått av hvor ritualisert omgangen mellom kjønnene og inntaket av måltidene er, hvordan formene som regulerer sult, nytelse og seksualitet gjennomsyrer samfunnet – av hvordan skjønnheten utgjør den bærende kraften i samfunnet.
Om det er den rytmiske ringdansen på Færøyene eller sirlig tempeldans på Bali vi overværer, masaiers og kinesiske bondeungdommers finstilte kurtise eller et påskemåltid i Jerusalem, et familiemåltid i Sverige eller et landsbymåltid på en gresk taverna, erfarer vi det samme: I festen, bryllupet og begravelsen bekrefter og gjenskaper menneskene, gjennom dyptgående estetisering av driftene, fellesskap og samhørighet. De pynter bordet, dekorerer maten, setter opp blomster, vasker, sminker seg og tar på seg de fineste klærne de har, de gjør omgivelsene og seg selv om til kunstverk av farger, orden og symmetri, hvor alt som skjer, selv midt i festens virvar, skjer etter ritualets mønstre.

I disse korte øyeblikkene hvor vi kan se forbi oss selv og inn i det som ligger utenfor oss …

Du har nå lest 3 gratis artikler denne måned. Er du abonnement, logg inn i
toppmenyen eller tegn online abonnement (69kr) for å lese videre.

Kommentarer
DEL