I. Det har lenge vært klart at Mao Tse Tungs tenkning nå blir viet stadig mer oppmerksomhet i Norge, og da særlig blant medlemmene av SUF [Sosialistisk Ungdomsforbund, red. anm.]. Samtidig har det lenge vært uklart hvilke særskilte trekk ved Maos tenkning som blir ansett for å være de viktigste av dem som slutter opp om den. Noen ganger synes det å være Maos enkle uttrykksmåte: hans bruk av gamle ordtak og lettfattelige lignelser. Andre ganger ser det ut til å være Maos moralisme: hans framhevelse av hvor viktig det er for den enkelte å ha en høy moral på alle livets områder. Men det sier seg selv at disse trekkene ved Maos tenkning ikke er tilstrekkelige til å grunngi en politikk. Det er derfor trolig noe annet ved Maos tenkning som mange i SUF er opptatt av. Men hva?
I Orientering nr. 27 kommer Arne Hedemann med et kjærkomment bidrag til avklaring av dette spørsmålet. Han skriver: «Mao Tse Tungs tenkning har vist at for å nå fram til det klasseløse samfunn, må en avbyråkratisere statsapparatet for derved å få staten til å bli ett med samfunnet og fjerne vår egoisme. Og dette gjennomføres ikke ved administrative tiltak, men ved en massebevegelse i en kulturrevolusjon. – Dette siste er det lederne i Øst-Europa har unnlatt, og derfor er de blitt en ny klasse.» Dette er altså det trekket ved Maos tenkning som Arne Hedemann «og mange SUF-ere med ham» ser som det viktigste: en teori om samfunnsklassenes avskaffelse i land som holder på å bygge sosialismen.
Jeg skal nå forklare hvorfor jeg holder denne teorien til Mao for å være utilstrekkelig, og dermed uriktig, slik at de som ser den som Maos teoretiske hovedbidrag, vil stå seg på å vende seg til andre teoretikere i stedet.
II. Det hører til samfunnsklassenes egenart at det er uklart hvor de begynner og hvor de slutter, og at det oppstår en rekke tvilstilfeller når det gjelder å bestemme alle menneskers klassetilhørighet. Men i hovedtilfellet kan vi si at den eller de herskende klasser består av mennesker med rikdom og samfunnsmakt, mens den eller de beherskete klasser består av dem som lever i knapphet og avmakt. Disse to forholdene – rikdom/knapphet – makt/avmakt – er to motsetningsforhold som danner grunnlaget for det som kalles klassekamp.
Klassekamp er betinget av samfunnets materiell-struktur og da særlig av samfunnets produktivkrefter. Det vil si: Dersom oppbyggingen av produksjonsutstyret forandres, vil det oppstå betingelser for andre samfunnsklasser og andre forhold mellom klassene. Politikk – klassepolitikk – består enten i å tilpasse klasseforholdene til de materielle betingelsene, eller å kjempe for at de materielle betingelsene får en annen oppbygning, f.eks. en oppbygning som danner betingelser for et samfunn uten klasser i det hele tatt.
Her er et par norske eksempler på hvordan klasse-strukturen er betinget av materiellstrukturens særskilte form.
Likhetsideologi i seg selv kan ikke frambringe en likhet, dersom de materielle betingelsene for likhet ikke er til stede.
Der finnes bygdesamfunn hvor selve næringsgrunnlaget er slik at særlig store ulikheter mellom bygdefolket ikke kan oppstå. Den økonomiske materiellstrukturen kjennetegnes ved sammensetningen fisker/småbruker. Gårdene er så små at det ikke er lønnsomt å ansette folk til å arbeide for seg. Sjøen er fri for alle. De materielle betingelsene er altså til stede, og iflg. Brox er det også stor likhet innen samfunnsforholdene når det gjelder rangforhold og lignende forhold.
Derimot har en industriby som jernverksbyen i Mo i Rana som viktigste økonomiske materiell-struktur en struktur som danner betingelser for sosial ulikhet, nemlig strukturen jernverkanleggene-statsadministrasjonen. Denne byen ble planlagt mens det rådde en tydelig likhetsideologi. Likevel kunne våre samfunnsforskere tidlig påvise hvordan f. eks. bomønstret av seg selv tok form etter den plassen hver enkelt hadde på Jernverket, og hvordan det oppsto en rangbevissthet som et svar på de materielle betingelsene som samfunnslivet foregikk under. Dette belyser hvordan en likhetsideologi i seg selv ikke kan frambringe en likhet, dersom de materielle betingelsene for likhet ikke er til stede.
III. La oss nå gå over til klasseforholdene i Øst-Europa, idet vi ser på Sovjet-Samveldet særskilt. Jeg støtter meg her til Ernest Mandels omfangsrike Avhandling i marxistisk økonomi (Traité d’Economie Marxiste) fra 1962.
At medlemmene av det høyere byråkratiet i Sovjet-Samveldet utgjør en egen klasse, er det alminnelig enighet om. Til byråkratenes velstilthet og makt svarer særlig arbeider- og bondeklassens knapphet og avmakt. Dersom Maos teori var riktig, ville det være tilstrekkelig med en kulturrevolusjon for å avskaffe disse klasseforholdene i Sovjet-Samveldet: Gjennom en massebevegelse skulle byråkratiet bli gjort mindre byråkratisk.
Maos teori tar altså ikke hensyn til om de materielle betingelsene for avbyråkratisering er til stede i Sovjet-Samveldet eller ikke. Men nå er de nettopp ikke til stede. Byråkratiet i Sovjet-Samveldet og andre øst-européiske land er nemlig ikke en tilfeldig utvekst. Det fyller tvertom en bestemt oppgave under visse bestemte vilkår. Disse bestemte vilkårene er tvangsindustrialiseringen. La oss se nærmere på dette:
I overgangsfasen mellom kapitalisme og sosialisme skal det være mulig for den enkelte å erfare at når han eller hun øker sin arbeidsinnsats, så blir det anledning til å øke forbruket av materielle goder. Det skal være mulig å erfare at å arbeide for fellesskapet også er å arbeide for seg selv. Men i Sovjet-Samveldet ble samfunnets sparing drevet så vidt at det ikke ble mulig å gjøre denne erfaringen i særlig stor grad. Etter først å ha vært motstander av hurtig industrialisering, gjorde Stalin og flertallet av partiet helomvending i 1928, som et svar på storbøndenes leveringsstreik. På bekostning av levevilkårene ble industriens utvikling sterkt framskyndet, og da særlig tung-industrien. Lett-industrien med sin produksjon av forbruksgoder fikk vente.
Det skal være mulig å erfare at å arbeide for fellesskapet også er å arbeide for seg selv.
Denne sterke sparingen ble gjennomlevd av arbeiderne i Sovjet-Samveldet som en tvang. Denne tvangen fratok arbeidet dets preg av å være et hensiktsmessig utlegg av krefter med sikte på å bedre ens livsvilkår. Derfor kom arbeiderne i motsetning til produksjonsforholdene, noe som skapte nødvendigheten av en ledelse av produksjonen ovenfra. Byråkratiet ble en nødvendighet, og motsetningen mellom arbeiderklassen og byråkratiet utviklet seg hurtig slik at Sovjet-Samveldet fra 1935 hadde verdens strengeste arbeiderlovgivning, samtidig som byråkratenes makt og inntekter ble større.
Iverksettelsen av tvangsindustrialisering blir vanligvis forsvart med å henvise til at Stalin forutså Tysklands angrep, og at det derfor var nødvendig å utsette forbedringen av folkets livsvilkår og istedet forbedre landets militære slagkraft. Dette kan være riktig eller galt. Det det gjelder å få fram her, er at byråkratiet oppsto som svar på en tilstand som ble framkalt av en bestemt økonomikk politikk, hva enten denne var riktig eller gal.
Byråkratiets oppgave er altså å styre produksjonen under forhold der arbeiderne oppfatter arbeidet som en tvang. Dette betyr at først når livsvilkårene øker i takt med utviklingen av produktivkreftene – da først vil de materielle betingelsene for en avbyråkratisering av statsapparatet være til stede.
Men er disse betingelsene oppfylt for Sovjet-Samveldets vedkommende? Er ikke tvertom livsvilkårene for storparten av Sovjet-folket fortsatt urimelig dårlige – også i Sovjet-folkets egne øyne? Er ikke knapphetens åk fortsatt tyngende? Det er her viktig å huske på at knapphet er hva sosiologene kaller en «relativ berøvelse», dvs. er bestemt av historiske forutsetninger. En russisk og en kinesisk bonde enes sikkert ikke om hva det er som er nødvendig for å leve, den førstes krav vil være større.
Kortsagt: Selv 15 år etter Stalins død er det en slående skjevhet i det at verdens nest største industrimakt bare kan gi sine innbyggere livsvilkår som er langt dårligere enn dem i de fleste vest-européiske land. Tungindustrien har fortsatt en tvungen forrang fremfor lettindustrien, bl.a. fordi Sovjet-Samveldet har militære forpliktelser overfor mange andre land. Men så lenge denne fordelingen av produktivkreftene vedvarer, så lenge vil byråkratiet være en nødvendighet, dvs. et nødvendig onde. Derfor finnes det en herskende klasse i Sovjet-Samveldet, som ikke lar seg avskaffe gjennom en kulturrevolusjon.
Det var altså ingen tilfeldighet at den sterke utbyggingen av tungindustrien og framveksten av byråkratiet fant sted samtidig under Stalin-tiden. Byråkratiet var det nødvendige redskap for å kunne gjennomføre tungindustribyggingen på kortere tid enn det har skjedd i noe annet land.
IV. Dette gjør det nærliggende å anta at når – eller dersom – kulturrevolusjonen har lyktes i Kina, så er det fordi Mao nettopp ikke har fulgt Stalins politikk i synet på forholdet mellom tungindustri og lettindustri. Kinas ledere har gitt forbruksgodene en viktigere plass i produksjonen, og dermed ble de materielle betingelsene for en kulturrevolusjon skapt.
Men det er en unøyaktig – og dermed uriktig – teori, om enn kanskje riktig praksis, å si at en kulturrevolusjon alene er tilstrekkelig til å avskaffe klassene i samfunn som er underveis mot sosialismen. Denne unøyaktigheten er et uttrykk for en overflatisk samfunnsforståelse av det slaget som det kanskje er Marx’ største fortjeneste å ha befridd oss for, dvs. den måten å forstå samfunnet på som gjerne kalles «idealisme». Dersom det mange i SUF beundrer Mao for, er den idealistiske teorien om kulturrevolusjonen, vil det kunne få uheldige følger for politikken på venstre fløy i tiden framover.
Se også vårt store redaktør-intervju med Dag Østerberg.
Spalten med viktige fremdeles talende tekster fra Ny Tids forløper Orientering (1953-1975) redigeres
av Line Fausko.
