Sudan bryter sammen, men Nigeria overlever kanskje

Konfliktene i Sudan og Nigeria har noe felles. I begge land handler det om makt, innflytelse og ressurser.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

I Sudan er konflikten tilsynelatende etnisk. I Nigeria er den tilsynelatende religiøs. Enkle forklaringsmodeller legges som rammer rundt plutselige katastrofer på det afrikanske kontinentet. Ut over det, er informasjonen mer enn mangelfull.

Hvorfor finner den arabiske og kamel-ridende janjawid-militsiaen i Sudan plutselig ut at de bør slakte ned sine svarte trosfrender i Darfur? Og hvorfor går de kristne i den nigerianske Plateau-provinsen like plutselig til voldsomt angrep på sine muslimske naboer, som jo dessuten er svarte afrikanere – akkurat som dem?

I Sudan har fienden samme religion, men ulik etnisitet. I Nigeria har han både en annen etnisitet og en annen religion, i et folk som alle er afrikanere. Fasiten er lagt, fordi alle jo vet at menneskene ute i den store verden, og spesielt i Afrika, ikke klarer å leve sammen over religiøse og etniske skillelinjer.

Det er et snev av sannhet i det, selvfølgelig. Men det er ikke der problemet ligger.

Arabere mot svarte

Darfur først. Konflikten gikk fra lav til høy intensitet i fjor, da en svart geriljabevegelse med det engelske navnet Sudan Liberation Army plutselig poppet opp. Den fikk like etter følge av en annen geriljagruppe ved navn Justice and Equality Movement. De to gikk på offensiven sammen; mot det arabisk-muslimske regimet i Khartoum som de anklaget for økonomisk og politisk forfordeling av svarte.

Reaksjonen fra president Omar al-Bashir lot ikke vente på seg. Han slapp løs den såkalte janjawid-militsiaen mot de to geriljagruppene, og gjorde dermed konflikten – som i bunn og grunn handler om tilgang til makt og ressurser – etnisk.

Det kunne blitt en «renslig» geriljakrig mellom svarte væpnede grupper og det regjeringsstøttede janjawid. Men slik gikk det selvfølgelig ikke. Den pågående krigen følger nemlig etniske motsetninger som har ligget der i århundrer, mellom svarte fastboende afrikanske bønder, og arabiske kamel- og buskapsdrivende nomader. Janjawid er utgått fra den arabiske kamel-ridende biten, og de har de siste månedene brukt tiden sin på å slakte ned flest mulig svarte bønder og få resten av dem til å flykte.

Hvilket de har gjort; til flyktningeleire inne i Sudan, eller over grensa til Tsjad – over en million mennesker tilsammen.

Dermed kunne president al-Bashir gni seg i hendene over en vellykket strategi. Konflikten lå akkurat der den burde, og kunne presenteres for resten av verden som en krig mellom uregjerlige lokale bander av ulik etnisk opprinnelse som myndighetene ikke klarte å tøyle. Det var minst to fluer i én smekk for regimet: de svarte bøndene i det vestlige Sudan var blitt nøytralisert som potensiell politisk utfordrer. Land var blitt frigitt for arabiske nomader som etter hvert har blitt svært så fastboende de også, og president Omar al-Bashir hadde fått demonstrert at freden med SPLA i sør på ingen måte var et grønt kort for å sette igang separatist-opprør både her og der.

Det siste var ikke minst viktig. Khartoum har det siste året blitt tvunget til forhandlinger med SPLA, og for å gjøre en lang historie kort, så vil denne avtalen føre til at Sudan blir delt i to om seks år. Det var USA som gjorde kort prosess med sudaneserne. Regimet fikk «an offer they couldn’t refuse,» nærmest i ren mafia-stil, og «tilbudet» var dette: fred med John Garang, leder for SPLA, eller amerikanske våpen til samme John Garang.

To andre elementer styrket prosessen fram mot en avtale. Det ene var at Khartoum hadde kriget mot SPLA i mer enn tyve år, og at vaktene var trøtte. Det andre var at Sudan desperat ønsker å kvitte seg med terrorist-stat-stempelet.

Prisen de må betale, er å la Sør-Sudan gå. Men det skal bli særs spennende å se om de faktisk mener det, eller om krigen vil bryte løs igjen den dagen sør-sudaneserne sier ja til uavhengighet – om de nå sier ja.

Farlig sidekonflikt

Åkke som. Konflikten mellom sør og nord er både religiøs og etnisk, idet sør-sudaneserne er svarte animister (pluss noen kristne) og nord-sudaneserne er arabiske muslimer.

Det er en politisk definisjon, fordi inter-etniske relasjoner har jevnet ut menneskenes fysiske særtegn. Men det er de politiske (og subjektive) definisjonene som teller, og i Sudan er man arabisk-muslim i nord, og svart animist eller kristen i sør.

Så kommer altså dette sære Darfur, hvor menneskene er svarte afrikanere i et område som islam penetrerte allerede på elleve og tolvhundretallet. Da SLA og JEM grep til våpen i fjor, var dette et dobbelt bevis for myndighetene i Khartoum: dels at ulik etnisitet spilte en større rolle i Darfur enn felles religion, og dels at den gryende freden i sør allerede hadde produsert en fryktet side-konflikt. Kunne man tenke seg at de svarte i Darfur, en region som strekker seg nordover fra den avtalte delingslinjen i øst-vestgående retning, ville slåss for et nasjonal-statlig samvær med sine etniske brødre og søstre i sør?

Myndighetene så på kartet, og ble nervøse. For her hadde man altså et område, like stort som Frankrike omtrent, som prøvde å yppe seg som en følge av territoriale konsesjoner i sør. Og bedre ble det ikke av at Sudans oljeforekomster, allerede delt i to som en følge av avtalen med SPLA, også er rikelig tilstede i det sørlige Darfur.

Svaret på frykten ble en etnisk rensing med så voldsomme dimensjoner at FN til tider fryktet et nytt Rwanda. Så galt har det ikke gått, målt i antall menneskeliv. Men janjawid har herjet voldsomt med den svarte befolkningen. Massakrer, voldtekter med påfølgende brennmerking, hele landsbyer som svis av, vannkilder som forgiftes og åkre som legges svarte …

I flyktningeleirene både inne i og utenfor Sudan er historien som fortelles den samme. Først kom janjawid, og deretter kom regjeringens bombefly og fullførte jobben. Det er med andre ord regimet i Sudan som driver den etniske rensingen, eller folkemordet, som det jo er.

Tusener er drept. Over ett hundre tusen har blitt drevet over grensa til Tchad, og en million er interne flyktninger i Sudan. I leirene blir de forsøkt sultet til døde, og selv i Tchad er de ikke trygge. Janjawid går jevnlig over grensa for å fortsette drapene og den etniske rensingen der.

Regimet har iverksatt tiltak for at janjawid ikke skal bli straffet for sine ugjerninger. Noen blir utstyrt med dødsattester og «forsvinner.» Andre blir vervet inn i den sudanesiske hæren og får immunitet. Atter andre blir fløyet vekk fra området.

Det er den verste humanitære krisen i verden akkurat nå, mener FN. Den største trusselen, målt i antall liv, er sulten. Hvis ikke nødmaten fra det internasjonale samfunnet kommer fram, og det gjør den i liten grad, vil hundretusener kunne dø i løpet av de neste månedene.

Labilt i Tchad

Den opprinnelige kampen for makt og innflytelse er omgjort til en etnisk krig på liv og død, med regimets hjelp. Metamorfosen har vært mulig fordi det allerede fins en konflikt knyttet til etnisitet og tradisjoner i Darfur.

Konflikten mellom svarte bønder med fast eiendom, og arabiske gjetere og nomader, har blitt forverret av tørke i nord og en krypende ørken i sør. Flere mennesker slåss om mindre jord og færre vannkilder, i en region hvor våpnene flommer på grunn av krigene i nabolandet.

FNs standardmål for en krise er én død pr. 10.000 innbyggere i løpet av en dag. Men i Darfur dør det 41 mennesker pr. 10.000 innbyggere. Tallet for barn under fem år skal være skyhøye 147 døde pr. 10.000 innbyggere.

Det er en svær katastrofe, og den har allerede gjort krigen i Darfur til et fullskala folkemord. Men konflikten truer også med å destabilisere nabolandet Tchad. Presidenten i Tchad, Idriss Déby, er på go’fot med Omar al-Bashir fordi sistnevnte ga støtte til det kuppet som brakte Déby til makten i 1990. Men det fins andre og kryssende lojaliteter. For de som slåss sammen med Déby på slutten av 80-tallet var nettopp den svarte zagawa-befolkningen som blir massakrert nå. Idriss Déby er selv zagawa, og mange i hæren og regjeringen er også det.

Idriss Déby valgte den enkleste veien ut da konflikten i Darfur poppet opp på ordentlig i fjor sommer: han ble en nøytral observatør til det hele. Men dette standpunktet ble ikke tatt nådig opp blant enkelte av hans offiserer, som heller vil støtte de svarte opprørsgruppene i Sudan med våpen.

I slutten av mai forsøkte disse offiserene seg på et kupp. Det er i hvert fall den offisielle versjonen. Andre tror Déby satte det hele i scene så han kunne kvitte seg med illojale krefter i hæren. Uansett: krigen i Darfur gjør situasjonen i Tchad mer labil. Janjawid opererer på tchadisk territorium, og gjør sitt beste for å yppe araberne i det sentrale og østlige Tchad til krig mot flyktningene fra Sudan.

Med digre land som skjærer tvers igjennom små og store nasjonaliteter, henger alt sammen med alt annet i Afrika. Hvis Idriss Déby blir fjernet, er det fare på ferde for den sentral-afrikanske diktatoren Francois Bozizé. Libya vil nok en gang kunne kaste sine øyne på den nordlige, berberdominerte delen av Tchad, der oberst Muammar Gaddafi påstår han har historiske og territoriale rettigheter.

Etterkommerne av berberne, toubou-folket i det nordlige Tchad, er muslimer. Det samme er araberne i den sentrale delen av landet. I sør fins det svarte afrikanere som fordeler seg på katolisisme og animisme.

Det er rom for mye etnisk uro også i Tchad, ikke minst når flyktninger presser på og endrer den skjøre balansen i landet.

Kristne mot muslimer

Mennesker på flukt, som blir værende, og som etter hvert blir del av den samme kampen for makt, jord og ressurser. Man ser det i Etiopia akkurat nå, der den etniske småskala-konflikten skjer på et bakteppe av misnøye over sudanske flyktningers ganske så markante nærvær.

Nå er det ikke først og fremst en etnisk konflikt i Sudan. Det er krig. Det er en krig som skyldes et regimes horrible håndtering av nasjonale og maktpolitiske spørsmål.

Men der massakrene i Darfur kan føres tilbake til sentralregjeringens bevisste og planlagte folkemord, er konflikten i Nigeria mer et resultat av usensurert lokalstyre. Det handler mindre om jord og fysiske ressurser, mer om omfordeling og redistribusjon av makt, enda mer om en regional og i utgangspunktet demokratisk populisme, og mest om en kynisk manipulering av religiøse motsetninger.

Konflikten i Nigeria er på overflaten like enkel som den i Sudan. Den setter svarte kristne yorubaer og igboer opp mot svarte muslimer som er hausa og/eller fulani. Det er en mange hundre år gammel konflikt det også, som fikk ny næring for fire år siden da Zamfara-provinsen vedtok å erstatte den sekulære straffeloven med guds egen: nemlig sharia.

Hele greia i Nigeria startet egentlig i 1999, da den kristne sørstatsmannen Olusegun Obasanjo vant presidentvalget i landet. Det førte til mye grinebiteri i nord, som hadde vært vant til å se en av sine egne i presidentpalasset i hovedstaden.

Nigeria er, som Sudan, delt i et muslimsk nord og et kristent og animistisk sør. Den politiske makten i det frie og selvstendige Nigeria, fra 1960, har alltid ligget i det muslimske nord, mens det kristne sør har hatt ressursene, inkludert oljen.

Det har vel vært en viss rettferdighet i det, antakelig, ikke minst fordi man i vest har hatt en slags intellektuell makt, mens man i øst har hatt en handelspolitisk makt, slik kjennere av landet oppsummerer det.

Valget av Obasanjo var en seier i forhold til ønsket om maktfordeling mellom ulike etniske grupper. Men det fikk konsekvenser i nord, da lokale ledere plutselig fant ut at de måtte styrke sin egen maktbase i det nyslåtte demokratiet. Måten å gjøre det på, var å innføre sharia i strafferetten, som et supplement til sharia i sivilretten som de hadde hatt lenge.

Dermed gikk resten av verden, og de kristne i det nordlige Nigeria, inn i en tilstand av frenetisk hysteri. De hadde grunn til det også, fordi sharia i Nigeria fikk mer preg av brutale middelaldermetoder enn av liberale og mer moderniserte tolkninger.

Pisking, amputasjon, steining: alt fikk plass i nord-statenes tillemping av sharia. Mange var dem som spådde at ingen ville bli steinet til døde for utroskap, og de fikk rett – eller har hatt rett så langt. Det spiller mindre rolle, fordi innføringen av sharia ikke handler om hvem som får hvilken straff for hva, men om selve landets overlevelse. Ved å bruke sharia som politisk virkemiddel, satte de muslimske lederne i nord igang en brann som har bråtebrent langs de politiske grøftekantene i flere år, og som på sikt kan sende Afrikas største land målt i antall mennesker inn i et totalt ragnarokk.

Slik vil det ikke gå, sier Afrika-eksperter, fordi Nigeria har overlevd verre ting før. Det er mulig de har rett i det også, men foreløpig er det i hvert fall ingen ting som tyder på at situasjonen er i ferd med å roe seg.

Massakrer og mot-massakrer

Siden landet vendte tilbake til sivilt styre har titusener blitt drept i religiøse kamper. Mønsteret har vært det samme overalt: etter hvert som stat etter stat har innført sharia, har den religiøst motiverte volden fulgt etter. Kristne har massakrert muslimer, og muslimer har massakrert kristne. Da spiralen først var i gang, ble mønsteret litt annerledes: for hver kristen massakre, fulgte en muslimsk mot-massakre, og omvendt.

Mens blodet har flytt og hele landsbyer har blitt brent ned, har sentralregjeringen i Abuja i grunnen latt som ingenting. Dels av frykt for å provosere det muslimske nord, og dels i påvente av roligere tider, har presidenten selv vært uvanlig taus – med unntak av de få gangene han har sendt inn hæren.

Hæren på sin side har ikke alltid roet ned sinnene. Tvert imot har de enkelte steder deltatt i de lokale massakrene. Det skjedde blant annet i Benue-provinsen i 2001, da soldater skjøt ned og drepte et ukjent antall lokale ledere og satte fyr på en landsby i raseri over 19 drepte kolleger bare dager før.

Det har vært en slags logikk bak alle forsøkene på å tone ned konflikten. En slags teoretisk logikk, om ikke annet. Men det har vært feilslått. Fra Abuja har det riktignok kommet uttalelser om at sharia er i strid med landets sekulære grunnlov, og at de derfor ikke bør innføres. Men utover det: intet. Intet krav om at sharia må skrotes, og ingen innføring av statlig administrasjon i de 12 sharia-provinsene.

Derimot tok Olusegun Obasanjo fullt grep da konflikten, på ny, spredte seg til det sentrale Nigeria i mai i år. Etter kraftige religiøse sammenstøt i Plateau-provinsen, med den følge at hundrevis av mennesker døde, gikk Obasanjo til det skritt å fjerne guvernøren, oppløse parlamentet der og innføre unntakstilstand.

På det tidspunktet hadde den religiøse volden herjet både i byen Yelwa og i provinshovedstaden Jos. Det var kristne som gikk til angrep på muslimer, og det viser en annen dimensjon i den nigerianske lavintensitetskrigen:

Plateau er hovedsakelig en kristen provins, noe som var årsaken til at presidenten lettere kunne innføre unntakstilstand der. Men den etniske og religiøse balansen har blitt rokket etter hvert som både muslimer og kristne har flyktet fra urolighetene i nord. De angrepne i Jos var nettopp nyankomne muslimer. Kristne militsia-grupper slaktet og plyndret fritt i både Yelwa og Jos, uten at politiet eller det militære fant grunn til å gripe inn.

I kjent stil ble nedslaktingen av muslimer i Plateau fulgt opp med et hevnangrep på kristne i Kano. Men bottom line er at konflikten sprer seg etter hvert som flyktningene drar sørover og endrer den demografiske sammensetningen der. Spesielt gjelder det muslimske flyktninger, som kan oppfattes, og sikkert blir oppfattet, som en femtekolonne for spredningen av islam i hele landet. «Det er en bevegelse i gang som skal tvinge islam på alle innbyggerne,» heter det fra kristne i sør. Redselen er antakelig den viktigste faktoren for gjensidige massakrer i det nordlige og sentrale Nigeria.

Korrupsjon og vanstyre

Det hadde kanskje vært greit å innføre sharia i nord dersom det bare hadde bodd muslimer der. Men det gjør det ikke. Kristne utgjør en betydelig minoritet i mange av disse statene. Dessuten: muslimene selv, som til å begynne med så positivt på innføringen av religiøs straffelov, har etter hvert oppdaget at også dette er et middel til fremme av politisk makt og privilegier for den herskende klasse.

Som vanlig gjør den nigerianske eliten alt for å konsolidere sin egen posisjon og økonomiske makt. Korrupsjon, vanstyre og statlig hvitsnipp-kriminalitet er endemisk, og har vært det helt siden Nigeria ble selvstendig. Obasanjo har ikke maktet å gjøre noe med akkurat det, til tross for løftene han ga i -99.

Han har heller ikke klart å få den stupdykkende økonomien på fote. Og redselen for nye militærkupp har gjort ham mer eller mindre handlingslammet i forhold til den religiøse volden i landet.

Der religiøse massakrer i Nigeria er et resultat av lokal populisme og sentral unnfallenhet, er etniske massakrer i Sudan en følge av sentral vilje og koordinert planlegging. Sudan vil ikke overleve som stat, men kanskje Nigeria vil.

---
DEL

Legg igjen et svar