SU tapte kampen om makt i SV

Sosialistisk Ungdom snublet i eget taktikkeri på SVs landsmøte sist helg, da de forsøkte å få sin tidligere leder Kari Anne Moe inn i SVs sentralstyre.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Det var de vikarierende argumentenes time da SV-landsmøtet sist søndag skulle velge sentralstyre for partiet. Fra begge sider av konflikten – som i bunn og grunn handlet om hvorvidt tidligere SU-leder og nå SVs kvinnepolitiske leder Kari Anne Moe skulle få plass i sentralstyret – haglet det med argumenter som skulle underbygge det ene eller andre synet.

Da valgkomiteen søndag morgen la fram sin innstilling, var den helt identisk med innstillingen fra den forberedende valgkomiteens: Konflikten om hvorvidt faglig leder og kvinnepolitisk leder skulle sitte i sentralstyret var ikke løst.

Venstre mot venstre

Hele komiteen var enige om at Ingunn Gjerstad skulle få fornyet tillit som faglig leder, og at Kari Anne Moe skulle overta plassen som kvinnepolitisk leder. Men komitéflertallet mente at de to ikke burde få plass i SVs toppledelse, bare i landsstyret. Argumentet for dette var at toppledelsen bør bestå av all round-politikere heller enn personer som arbeider med bestemte saksområder.

Mindretallet mente at Gjerstad og Moe burde få plass i sentralstyret. Tilsynelatende var dette hele venstrefløyens syn, og det vakte derfor en viss undring at man ønsket å erstatte venstrefløyens kandidat fra to år tilbake, Sonja Tinnesand, med Ingunn Gjerstad.

Tapte

Årsaken var imidlertid at SU ganske sikkert ville tapt kampen dersom de rett ut hadde sagt at det viktigste var å få den tidligere SU-lederen Kari Anne Moe valgt. For å ha en sjanse, var de avhengige av at landsmøteflertallet støttet det prinsipielle synet om at faglig leder og kvinnepolitisk leder burde sitte i sentralstyret. Derfor måtte SUerne ofre Tinnesand til fordel for Gjerstad.

Fasiten, da stemmene ble talt opp, viste at Gjerstad vant over Tinnesand, men at Kari Anne Moe måtte gi tapt overfor Troms-kandidaten Pål Julius Skogholt. Dermed hadde venstrefløyen i SV – som SU er en del av – mistet Tinnesand i sentralstyret, samtidig som Moe ikke kom inn.

For radikal

Årsakene til at SU tapte kampen, er trolig særlig disse fire:

For det første var mange av landsmøtedelegatene urolige for at fagbevegelsen ville ta det ille opp om faglig leder ble skviset fra sentralstyret. Derfor stemte de for Gjerstad. Den samme uroen fantes ikke i spørsmålet om kvinnepolitisk leders plass.

For det andre hadde SU satt sin kandidat opp mot en representant for distriktene, Skogholt, som bor og arbeider i Tromsø. Det er aldri en lett match i SV.

For det tredje tilhører Kari Anne Moe venstrefløyen, som tross alt er i mindretall i SV. Hun blir derfor oppfattet som for kontroversiell.

For det fjerde – og det var dette som ble oppfattet som den store tabben – valgte SUerne å stille Moe opp mot en mann, Skogholt, slik at kjønnsbalansen i sentralstyret ville brutt med vedtektene. Medregnet den kvinnelige SU-lederen ville mannsandelen blitt 33,3 prosent. Holdes SU-lederen utenfor, ville andelen blitt 37,5 prosent. Kravet i vedtektene er 40 prosent.

Tabbe?

Det mange spurte seg om på landsmøtet, var hvordan SUerne kunne begå en slik tabbe. Hvorfor stilte de ikke opp Moe mot en kvinne i stedet? Svaret er trolig enkelt: De eneste kvinnene de kunne stilt Moe opp mot, var SV-leder Kristin Halvorsen, nestlederkandidat Henriette Westhrin og stortingsrepresentant Åsa Elvik. Årsaken til at de ikke utfordret Halvorsen tør ligge i dagen. En kampvotering mot Westhrin hadde trolig heller ikke gått særlig bra, og ville skapt svært høyt konfliktnivå. Og Åsa Elvik? Hun er i like stor grad som Kari Anne Moe SUernes «egen» representant – de to tilhører samme SU-generasjon. Altså nærmest utenkelig.

Dette bildet forsterkes av at Kari Anne Moes tilhengere i salen ba om muligheten til å reise nye forslag når avstemningen var over. Dette ble tolket slik at dersom Ingunn Gjerstad tapte mot Sonja Tinnesand, ville man stille opp Kari Anne Moe mot Tinnesand. Den muligheten gikk tapt da Gjerstad ble valgt, for man kunne vanskelig komme i ettertid og utfordre den faglige lederen man hadde slåss for.

Ny frontfigur

Foruten SU var det SVs venstrefløy som gikk tapende ut av kampen: For to år siden gikk de med på å legge ned det såkalte «SV-nettverket mot høyredreining» i bytte mot at Åsa Elvik og Sonja Tinnesand fikk sentralstyreplass. Nå endte det taktiske spillet med at Tinnesand forsvant ut, til fordel for den mer moderate Pål Julius Skogholt.

Sett fra SV-ledelsens synspunkt ligger det trolig en god og en dårlig nyhet i saken: Den gode er at de unngikk å få Kari Anne Moe som sentralstyremedlem – og det ønsket de virkelig ikke. Den dårlige er at venstrefløyen har samlet seg bak en frontfigur de vil gjøre mye for å få opp og fram: Den nyvalgte kvinnepolitiske lederen, Kari Anne Moe.

Westhrin nestleder

SV-landsmøtet gjenvalgte Kristin Halvorsen som leder og Bård Vegar Solhjell som partisekretær. Øystein Djupedal ble gjenvalgt som den ene av to nestledere, mens Henriette Westhrin ble valgt som nestleder etter Inge Ryan.

Som en nyordning har SVs landsstyre også fått inn seks direktevalgte representanter, i tillegg til de 19 som møter fra fylkene. Blant disse seks finner vi lederen av Norsk transportarbeiderforbund Per Østvold, SVs mann i ledelsen av Kommunenes sentralforbund Åge Rosnes, lederen av SVs utenrikspolitiske utvalg Reza Rezaee og tidligere leder av Norsk bonde- og småbrukarlag Aina Edelmann – i tillegg til kvinnepolitisk leder Kari Anne Moe og altså Sonja Tinnesand.

---
DEL

Legg igjen et svar