Studér, forstå og bruk naturen

Den bredt orienterte vitenskapsjournalisten Amina Khan viser hvordan naturen kan lære oss en ting eller to om bærekraftig teknologi.

Andrew Kroglund
Kroglund er kritiker og skribent.

Adapt. How humans are tapping into nature’s secrets to design and build a better future

Amina Khan

St. Martin’s Press

USA

Naturvitenskap er «in». Med god grunn. Vitenskap er spennende, bevissthetsutvidende og nyttig. Ja, bent frem nødvendig, ikke minst for vår og andre arters overlevelse. Hvorfor? Fordi vi mennesker har drevet det så langt at det moderne, teknologidrevne samfunnet risikerer å ødelegge store deler av sitt eget naturgrunnlag. Kan vi ikke heller bruke vår iboende nysgjerrighet til å lære mer av naturen, i stedet for bare å dominere den? Det ønsker vitenskapsforfatteren Amina Khan. I boken Adapt. How humans are tapping into nature’s secrets to design and build a better future, gir hun oss innblikk i noe av det siste på forsknings- og bedriftsfronten.

Bred bakgrunn. Amina Khan skriver fast i Los Angeles Times. Ut fra hva en kan google seg til har hun et bredt nedslagsfelt, og har dekket og forklart alt fra marslandinger til saker om mørk materie, helse og astrofysikk. Hun debuterer nå som vitenskapsformidler i bokform og vi får en detaljert studie i biologisk inspirert ingeniørkunst. I tillegg får vi et fascinerende innblikk i dyrenes mang­slungne verden: flyvende slanger, gekkoer som går opp og ned vegger, seler med bind for øynene som sporer opp svømmende objekter bare ved å følge bølge­energien. Det er litt Attenborough over det hele.

Teknologisk utvikling er ofte bieffekter av romfartseventyret eller militære behov.

Vi forstår raskt at naturen gir oss mange eksempler på dyr med egenskaper som ikke bare fascinerer, men som vi nå også ønsker å forstå. For deretter å kunne kopiere. Fordi vi med dette kan forbedre vår egen teknologi.

Biomimikk er en etterligning av modeller, system og elementer i naturen, med det formål å løse komplekse menneskelige problemer, ifølge en engelsk wikipedia-side. Begrepet, som så mange andre innen vitenskapen, stammer fra gammelgresk: βίος (bios), livet og μίμησις (mīmēsis), imitasjon.

Naturens egen oppskrift. Levende organismer har utviklet godt tilpassede strukturer og materialer. Dette har de gjort ikke bare i vår historiske tid, men over geologisk tid, og da gjennom det Charles Darwin kalte naturlig utvalg. Biomimikk har da potensialet til kanskje å gi oss en direkte «oppskrift» til ny teknologi, både på makro- og nanoskala, basert på det vi finner rundt oss.

Mennesker har sett på naturen for svar på problemer gjennom hele vår eksistens. Det avtok kanskje noe med industrialismens gjennombrudd. Vår hang til å kontrollere miljøet rundt oss, og å underlegge oss naturen, har vært dominerende de siste 250 årene. Så langt har denne prosessen kommet at vi snakker om at vi nå er i en ny geologisk epoke, menneskeepoken, antropocen.

Prøving og feiling. Forfatteren drar på en reise, både i vitenskapens verden og ut i felten. Vi blir med henne rundt i det vidstrakte USA, men også til tøffe ørkenstrøk i Afrika. Underveis intervjuer hun fagfolk og gründere. Mange er toppforskere, og kanskje derfor med et realistisk forhold til det de driver med. De er av natur optimister, men vet at forskning er prøving og mye feiling. Det gjør boken ekstra leseverdig, etter mitt skjønn. Ting tar tid. Du må bare vite hva du jakter på.

Boken er delt inn i fire tematiske seksjoner. En om materialer, en om bevegelse og en om systemer og måter en bygger på, slik som termitter eller bier. Den siste og fjerde delen handler om bærekraft i litt bredere forstand, slik som i store byer som må lære seg å leve i pakt med de økosystemene de er en del av. Mennesker er også dyr, og dyr er utrolig gode til å gjøre mer med mindre. Hvis et flues øye kan se uten hundrevis av fancy linser, og termitt-tuer kan holde seg kalde i ørkenen uten air-condition, så sier det seg selv at naturen kan lære oss en ting eller to om bærekraftig teknologi og innovasjon. For ikke å snakke om hva vi kanskje kan lære av fiskestimers samarbeid og energibruk.

Militæret og romfarten. Khan skriver godt om sepiablekkspruten, et av klodens mest intelligente bløtdyr. Denne blekksprutarten har en bemerkelsesverdig evne til å endre både farge og tekstur på huden. Dette gjør den for både å kamuflere seg og for å sende signaler til andre artsfeller. Denne formen for kamuflasje er selvsagt interessant for ethvert lands militærvesen. Her ligger noe av ubehaget i historien. Mye ny teknologi har kommet til oss som bieffekter av enten romfartseventyret eller militære behov. Andre historier Kahn drar frem er hvordan forskere bygger roboter som etterlikner gekkoens evne til å klatre på glatte vegger. Slike evner kan være gode å ha under mulige katastrofer, etter uvær og liknende. Svært aktuell er historien om forsøket på å raffinere energi av hydrogenproduserende kunstige blader, som kan tjene som rene, fornybare energikilder.

Roboter som etterlikner gekkoens evne til å klatre på glatte vegger …

Krevende stoff. Boken fortjener en bred lesekrets. Den er ikke nødvendigvis lett tilgjengelig, men personlig oppfatter jeg det som et gode. Jeg måtte strekke meg i noen partier. Akkurat som jeg måtte da jeg leste Dag O. Hessens populærvitenskapelige bok C. karbon – en uautorisert biografi (Cappelen Damm 2015). Å lese om karbonets historie, selv om det er popularisert, krever selvsagt litt konsentrasjon, særlig når en selv har noen huller i den periodiske tabellen og annet. Men henger du med kommer berikelsen i form av økt forståelse.

Det samme gjelder for Khan. Derfor vil både leg og lærd trolig ha glede av hennes bok. Det eneste forlaget kunne ha spandert på seg, var noen flere undertitler. Uten undertitler blir det litt få pauser å «hvile» blikket på gjennom de fire hovedbolkene. Det gjør det hele unødvendig monotont.

Men det er detaljer. Den underliggende undringen, den journalistiske undersøkelsen, den nye kunnskapen og de mulige nye teknologiene dette kan føre til, gjør boken mer enn leservennlig nok.

 

---
DEL