Strukturer av lyd

Hva er musikk? Hva er jazz? Hva er improvisasjon? Essensielle spørsmål meldte seg under årets All Ears-festival i Oslo.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Musikk er et ord med greske røtter og betyr egentlig «musens kunst». Det var vel først og fremst Euterpe, musikkens muse, de tenkte på. I hylla har jeg et fransk leksikon fra 1925; her defineres musikk som «en kunst å ordne lyder på en måte som behager øret». En moderne utgave av Webster’s dictionary kaller den «taktmessig lydkunst som uttrykker ideer og emosjoner i signifikante former gjennom elementene rytme, melodi, harmoni og farge». Da jeg føyk på Ny Musikk-konsertene i Munchmuseet på begynnelsen av 60-tallet, var den kjente musikalske skjønnhet til tider fortrengt av støymaskiner og burleske påfunn – og musikk ble kort og godt definert som «organisert lyd».

Ordet «jazz» betyr egentlig samleiemusikk. Det er årsaken til at jazzens pionerer selv ikke brukte begrepet før det hadde gått så lang tid at opprinnelsen var glemt; de kalt den heller for hot music, rhythm music, swing, bop eller cool. For å definere jazz er det lurt å sveipe over noen radiofrekvenser, og – hvis vi er heldige – hører vi plutselig en musikk som vi i løpet av noen sekunder kan definere som jazz. Hva er det vi hører på den korte tiden? Vi hører en spesiell tone og en spesiell fraseringsmåte. Et toneideal som ganske enkelt er «blitt til» gjennom tradisjon; en søkende og til dels lekende fraseringsmåte som skyldes trangen til improvisasjon. Vi kan ikke definere jazz ut fra harmonier, rytmisk intensitet eller improvisasjon alene; disse elementene finnes like godt i mye annen musikk.

Fri improvisasjon

På slutten av 50-tallet hadde jazzen tatt igjen den europeiske konsertmusikken i harmonisk kompleksitet. John Coltrane’s «Giant Steps» (1959) var en sluttpel i akkordenes briljans. Avantgarden så seg om etter enklere utgangspunkt. Miles Davis, Bill Evans og likesinnete utviklet den «modale jazz», improvisasjon over enkle skalaer, gjerne med bruk av kirketoneartene, uten hyppige akkordskift, godt demonstrert i LP-en «Kind of Blue» innspilt den samme våren som «Giant Steps».

Men noen ville ha et enda enklere utgangspunkt. Ut fra en liten melodisnutt, en frase, en enkel akkord, bare én tone, en stemning eller ganske enkelt ingen ting, skulle man improvisere fritt og la musikk bli drevet dit innfallene ville. Begrepet «frijazz» var skapt (Ornette Coleman’s LP «Free Jazz», 1960); etter hvert oppstod andre merkelapper som «kreativ musikk» (Chicago-avantgarden fra 1965) og «spontan musikk» (London-avantgarden fra samme år), med tiden fortrinnsvis «improvisasjonsmusikk», forkortet til «impro».

Improvisasjon finnes som kjent i de fleste musikksjangere, og den improvisasjonsmusikken som All Ears-festivalen presenterte sist helg, var for en stor del en blanding av afroamerikansk jazz og ny musikk i europeisk tradisjon. Alexander von Schlippenbachs vakre konsert i Munchmuseet på søndag hadde bare til tider en jazzfarge i tone og frasering, det samme kan sies om Paul Rutherford’s solotrombone i Domkirken. Jaap Blonks gutturale lydkunst og Norwegian Noise Orchestra plasserte seg godt i europeisk avantgarde fra de siste femti år.

Puls og energi

Noe som særmerker fri improvisert jazz er energien og intensiteten, både i tonekvalitet og rytmisk puls. Den har fjernet seg fra metrisk rytme, men har allikevel en rytmikk, en puls som ligger og svever rundt 300, slik jeg oppfatter det. Før frijazzen lå musikkformen i rytmisk intensitet noen tiår etter Vårofferet til Stravinskij; nå har vi tatt ham igjen. Toneidealet etter Ornette Coleman, Albert Ayler, Don Cherry og likesinnete er rått og røft, fraseringen er hektisk. Det repetitive er et framtredende element.

Saksofonisten og klarinettisten Peter Brötzmann har vært tysk frijazzguru i førti år og har dette råe og repetitive. Men med manglende dynamikk kan han bli en klisjé av seg selv, slik han til tider framstod på Blå fredag og lørdag. Selv om det nok var partier med melodisk skjønnhet og snev av Albert Ayler’s sentimentale frasering.

Det er frijazzens dilemma at det enkle utgangspunktet skal gi maksimal frihet samtidig som det kreves mye av utøverne for at musikken skal bli interessant og ha substans – eller være til musenes gunst. Elementer som gjenkjennelige melodiske tema, kjente akkordprogresjoner og lett fattbar rytme er borte. Hver gang noe slik skulle oppstå, ligger det i improvisasjonsmusikkens «lov» at man raskt går derfra til noe nytt og kreativt. Det nye, det upolerte, selv det repetitive og suggererende, er velkomne elementer i musikk. Men de musikerne som i tillegg behersker form og dynamikk, klarer å skape noe av spesiell kvalitet.

Dynamikk og substans

Denne dynamikken var spesielt til stede i kvartettinnslagene på Blå. På fredagen gav Ketil Møster (tenorsax), Ivar Grydeland (gitar), Michael Duch (bass) og Morten Olsen (trommer) en formfullendt forestilling, vekslende fra det helt sarte og antydende til det kraftige og ekspressive. Improvisasjonsmusikerne utforsker nye instrumentale muligheter, de lar flere pulserende rytmer gå samtidig – og det er mye skjønnhet i denne form for absolutt jazzmusikk.

Kvartetten på lørdag bestod av Håkon Kornstad (tenorsax), Pat Thomas (piano), Ingebrigt Håker Flaten (bass) og Raymond Strid (trommer). De hadde valgt konkrete melodiske utgangspunkt for sine improvisasjoner, tema hentet fra 60-tallsrepertoaret til Svein Finnerud og Paul Bley, blant annet gjenkjente vi den fascinerende «Ida Lupino». Frijazzens lydkaskader ble strukturert til åpen og meningsfull musikk av disse fire ytterst dyktige samtidsmusikere. Og ingen tvil om at dette var jazz! Et morsomt innslag var konferansierrollen til Emi Maeda; som entusiastisk og grundig introduserte bandet – på japansk…

I Schlippenbachs musikk merket vi også melodiske grunnlag og kompositoriske strukturer. Det samme i Håkon Kornstads og Hild Sofie Tafjords avdeling for tenorsax, valthorn og elektronikk. Tyske Alex Dörner brakte Blås publikum til den totale stillhet ved sin minimalistiske lydkunst, der luft og trompettoner utenfor vanlig register var ingrediensene. Et kroneksempel på definisjonen av musikk som «organisert lyd». Men med så begrensete virkemidler kreves det mye for å holde interessen fanget over lengre tid.

Hver konsert på Blå hadde forrykende avslutninger med nye konstellasjoner av de musikerne som hadde opptrådt tidligere på kvelden. Saksofonistene Brötzmann, Kornstad og Møster på rad i intenst samspill, bassdueller mot Håker Flaten og effektivt driv ved trommeslagerne Paal Nilssen-Love og Raymond Strid. En glitrende oppvisning i hva kreativ og substansiell improvisasjonsmusikk kan gi oss. Takk til den lille gjeng av privatpersoner, med Nilssen-Love og Maja Ratkje i front, som for tredje år på rad har skapt en interessant All Ears-festival. Men hvor var pressen? Hvor var NRK? Må smal musikk forbli smal?

---
DEL

Legg igjen et svar