Strid om norsk gruve i Filippinene

Til tross for et 25 års moratorium mot gruvedrift på den filippinske øya Mindoro: Et norsk gruveselskap har likevel fått klarsignal til et nikkelprosjekt i milliardklassen.

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Nyheten kommer som et sjokk på motstanderne av gruvedrift på den filippinske øya Mindoro:

Filippinske myndigheter har gitt det norske gruveselskapet Crew Development tilbake produksjonstillatelsen til selskapets svært kontroversielle nikkelprosjekt på Mindoro, etter at Crew mistet tillatelsen for snart tre år siden på grunn av lokal motstand mot gruveprosjektet.

Nyheten ble presentert 24. mars i form av en pressemelding fra selskapets hovedkvarter i London.

Produksjonstillatelsen (Mineral Production-Sharing Agreement, MPSA) er gitt av sentralmyndighetene i Filippinene, til tross for at provinsmyndighetene på Mindoro for to år siden vedtok et moratorium på 25 år mot enhver form for gruvevirksomhet.

Seieren som folk på Mindoro trodde de hadde vunnet over det norske gruveselskapet for snart tre år siden er dermed ikke lenger så sikker.

Åpne dagbrudd

Den Alta-lignende striden om nikkelprosjektet (Mindoro Nickel Project) startet for alvor i 1997. Da fikk det norske gruveselskapet Mindex – som senere ble til Crew Development – rettighetene til mineraler i et konsesjonsområde på Mindoro, øya som ligger sørvest for hovedøya Luzon.

Prosjektet ble presentert for lokalbefolkningen på følgende måte: Nikkel og kobolt skal utvinnes i åpne dagbrudd i fjellene sentralt på Mindoro. Mindoro er delt i to provinser; Oxidental og Oriental Mindoro, hvorav hoveddelen av prosjektet vil ligge i sistnevnte provins.

Fra gruven skal malmen – uttynnet med vann – fraktes i en 43 kilometer lang rørledning ned til Pili på østkysten av øya, like ved byen Pinamalayan.

Her skal selskapet bygge et prosesseringsanlegg for nikkel og kobolt. Etter planen vil anlegge produsere 40.000 tonn nikkel og drøyt 3000 tonn kobolt årlig.

Anlegget i Pili vil benytte seg av en prosesseringsmetode som kalles High Pressure Acid Leach (HPAL), som bruker svovelsyre til å trekke ut nikkel og kobolt ut av malmen. Til dette formålet har selskapet sikret seg lett og billig tilgang på svovel på øya Negros sørøst for Mindoro.

Et større havneanlegg skal bygges i Pili, hvor ikke bare svovel skal skipes inn og nikkel og kobolt fraktes ut. Rundt en fjerdedel av råvarene til nikkelproduksjonen skal hentes fra en nikkelgruve på øya Palawan, som ligger sørvest for Mindoro.

Svimlende inntekter

Det var ikke småtteri av planer Mindex, som den gang var selskapets navn, hadde. I dag anslår Crews leder av Oslo-kontoret, Truls Birkeland, at investeringene vil komme til å ligge på en milliard amerikanske dollar.

Men så ligger det også an til store inntekter: Med dagens pris på nikkel vil inntektene ligge på svimlende en halv milliard amerikanske dollar i året, ifølge Birkeland.

Prosjektet er imidlertid altfor stort til at Crew alene kan bære det. Helt fra første stund har det derfor vært et mål å få med seg et internasjonalt stort selskap med på eiersiden. I dag opplyser Crew at et østasiatisk selskap – aller helst et kinesisk – vil være mest sannsynlig som partner.

Selskapet profilerte fra begynnelsen prosjektet som et stort økonomisk løft og en positiv velstandsutvikling for Mindoro og dets befolkning. I en pressemelding fra Mindex den 19. august 1998 skriver selskapet at «det ikke finnes noen sosiale, miljømessige eller tekniske utfordringer som kan stoppe prosjektet. Lokalbefolkningen ønsker prosjektet velkommen.»

Motstand

Problemet til Crew Development, som er eid 82 prosent av norske interesser, var at nikkelprosjektet tvert imot fra første stund ble møtt med massiv motstand på Mindoro, noe undertegnede fikk erfare da jeg dro til Mindoro i 1999 for å undersøke saken for NorWatch.

En bred allianse bestående av kirkelige organisasjoner, miljøaktivister, bondeorganisasjoner, menneskerettighetsgrupper, organisasjoner som jobber med sosiale spørsmål og urbefolkningsføderasjoner var dannet med det formål å stanse hele prosjektet.

ALAMIN, som alliansen fremdeles heter, har blant annet opp gjennom årene organisert store demonstrasjoner og sendt inn formelle protester til myndigheter på forskjellige nivå. I 1999 samlet de i løpet av noen måneder inn over 25.000 underskrifter i protest mot nikkelprosjektet.

I protestbrevet fra ALAMIN sto det blant annet følgende:

«Vi tilbakeviser kategorisk Mindex sin uttalelse om at lokalbefolkningen i Oriental Mindoro ubetinget ønsker gruveprosjektet velkommen.»

Urfolks rettigheter

Motstanden mot prosjektet bygger på en rekke faktorer. For det første vil selve gruvedriften foregå i fjellene hvor Mindoros urbefolkning, Mangyanene, bor. Deres paraplyorganisasjon KPLN (som representerer sju forskjellige Mangyan-stammer) vedtok raskt en resolusjon mot prosjektet.

I tillegg til overkjøringen av urfolkenes rettigheter, frykter lokalbefolkningen at prosjektet vil føre til miljøødeleggelser. Øya har allerede vært utsatt for omfattende avskoging blant annet på grunn av tømmerhogst og befolkningspress.

I dag er kun 6 prosent av Mindoro dekket av skog, og i hovedsak ligger den i fjellene hvor Mangyanene bor. Planene om åpne dagbrudd er derfor lite velkomne.

Motstanderne frykter ikke bare avskoging og ødeleggelser innenfor gruvekonsesjonen. I det samme området har flere av de store elvene sine utspring. I lavlandet i Oriental Mindoro-provinsen finnes noen av de rikeste rismarksområdene i landet. På grunn av avskogingen har allerede bøndene og den øvrige lokalbefolkningen de siste årene fått merke ødeleggende flommer i regntiden.

Med gruvedrift og avskoging i fjellsidene frykter de enda verre flommer.

Motstanderne er også opptatt av en annen side ved vannressursene. Ifølge planene trenger Crew 1150 kubikkmeter med vann per time for å skylle ned malmen fra gruven gjennom rørledningen til prosesseringsanlegget i Pili.

Hvilken effekt dette vil få på grunnvannet og økologien i fjellene, er et åpent spørsmål som opptar motstanderne.

Avfall i havet

Når det gjelder anlegget i Pili, er et av stridsemnene utslipp av avfallet – eller rødslam – fra prosesseringsfabrikken ut i havet. Dette skal skje gjennom en rørledning som skal gå flere kilometer ut i havet og som ender på flere hundre meters dybde.

Metoden kalles Submarine Tailings Discharge (STD), og er svært omstridt og kontroversiell.

ALAMIN er svært skeptisk til hvilken effekt utslippene vil få på økologien i havet. Mindoro-stredet øst for Mindoro er ifølge myndighetene et av landets viktigste fiskeriområder, hvor blant annet en av de kommersielt viktigste tunfisk-artene har sin faste vandringsrute.

Og det er ikke uten grunn at fiskerne langs kysten er bekymret: Gehalten på nikkel og kobolt er på henholdsvis en og 0,07 prosent. Med en årlig produksjon av 40.000 tonn nikkel og 3000 tonn kobolt ved anlegget i Pili, skulle det tilsi at over fire millioner tonn avfall vil bli sluppet rett ut i havet.

Eksperter har advart mot at dette kan føre til suspensjonsky. Det vil si en sky av små partikler som ikke legger seg til ro, men i stedet blir liggende over havbunnen som en evig sandstorm.

Bestikkelser

Lokalbefolkningens syn på Mindoro Nickel Project ble ikke noe bedre av at det norske selskapet ble beskyldt for å bestikke seg til støtte hos politikere og lokalbefolkning.

I begynnelsen av 1999 sto flere politikere fram og fortalte NorWatch at selskapets representant på Mindoro hadde gitt dem armbåndsur i julegaver. Det samme skjedde i forhold til andre sentralt plasserte personer, inkludert hos urinnvånerne.

– Her i landet må du gi gaver til jul, det er en del av kulturen. Den må vi akseptere, vi kan ikke komme her og dytte på dem skandinaviske normer. Dessuten var dette billige klokker som bare kostet tre hundre kroner. Korrupsjon er ikke så farlig som det kan se ut til her i landet, man kan ikke kjøpe seg støtte, sa Arne Isberg, lederen av Mindex sitt datterselskap i Filippinene, til NorWatch den gang.

I tillegg sponset Crews forløper Mindex alt fra sang- og skjønnhetskonkurranser til bygging av prestebolig og studiereiser for politikere.

25 års moratorium

Situasjonen så – til tross for lokal motstand – ut til å gå Crews vei da de tidlig i 2001 fikk produksjonstillatelsen innvilget. Men MPSA-avtalens gyldighet ble kortvarig; i juli 2001 ble den trukket tilbake av filippinske myndigheter.

Året etter vedtok provinsmyndighetene i Oriental Mindoro et 25 års moratorium mot all form for gruvevirksomhet, noe som ytterligere satte en stopper for det norske selskapets planer.

Også på hjemmebane gjennomgikk selskapet omveltninger. År 2000 ble innledet med en fusjon mellom norske Mindex og kanadiske Crew Development, hvor nordmennene satt igjen med 40 prosent eierandel.

Etter hvert ble den gamle ledelsen i Mindex, inkludert Arne Isberg i Filippinene, fjernet. Deretter tok nordmennene over kontrollen av Crew Development, hvor nå altså 82 prosent av aksjene er på norske hender.

Etter at Crew mistet produksjonstillatelsen, har selskapet ligget lavt når det gjelder nikkelprosjektet på Mindoro. Helt til pressemeldingen fra selskapet kom forrige uke.

---
DEL

Legg igjen et svar