Strand, ran og strukturer

Plutselig kommer en gjeng brasilianske unggutter løpende mot de norske studentene.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).
[sammenhenger] Sol og sand, bølgebrus og palmesus. Norske studenter ligger på ei strand i Brasil etter forelesning. Det er varmere enn i Norge, penga rekker lenger, forskjellene er større. De er her for å studere kultur og journalistikk.

Plutselig kommer en gjeng brasilianske unggutter løpende mot studentene.

En av studentene har pakka badesakene i ei gullveske. Brasilianerne river til seg veska, og piler av gårde med ipod og lommebok.

Samtidig, på den andre siden av kloden: Brasils president Lula da Silva spiser lunsj med den norske regjeringa på Akershus festning i

Oslo. Lula vil gjerne diskutere handelspolitikk: «De store landbrukssubsidiene er fullstendig uakseptable. De gjør de rike landene rikere

og de fattige fattigere». Men han snakker for døve ører. I Verdens Handelsorganisasjon (WTO) skal Norge forsvare norske næringsinteresser,

mener Jonas Gahr Støre. Dermed opprettholder Norge en handelspolitikk som legitimerer EU og USAs landbruksdumping.

Slik utkonkurreres fattige land, til tross for at de faktisk produserer varene billigere.

Lignende argumenter om utrettferdige globale strukturer kan knyttes til Verdensbanken, gjeld, investeringer og skatteparadiser, lista er

lang. Men for å holde oss til landbrukssubsidiene: «Proteksjonismen forlenger avhengigheten og underutvikling», sier Lula. Med andre

ord: Norge raner Brasil. Det er enorm forskjell på metaforiske ran og faktiske ran. Du har ei veske. Noen stjeler den. Du er uskyldig, tyven er skyldig. Ran gjennom de globale strukturene er hakket mer kompliserte. Du kan ikke forvente at alle vet hvordan WTO fungerer, du kan ikke en gang forvente at de du snakker med har filla peiling på hva WTO er. Andre vil si at WTO er rettferdig, men da har vi i hvert fall debatten i gang. Og det er det viktigste, å få debattene om de globale strukturene oppover på agendaen.

Når mange avviser debatten som for komplisert, har journalistene gjort en dårlig jobb. Journalister skal spørre om hva som er urettferdig,

hvilke strukturer vi bør sette fokus på. I stedet definerer alt for mange journalister politikk som det som skjer på Stortinget, og dekker hvert

miste musepip fra Løvebakken. Jeg var nylig noen uker i Brasil for å undervise de omtalte studentene i journalistikk. Jeg forsøkte å vise forskjellen på å framstille fattige land som bistandsmottakere, og som handelspartnere. I praksis framstilles fattige land nesten utelukkende som mottakere. Kanskje er nettopp det en viktig årsak til at Støre slipper unna med den skamløst egoistiske

handelspolitikken, nesten uten protester. Men hvordan framstiller man ranene som skjer gjennom de globale strukturene like fengende som

man kan framstille et ran på badestranda? Spørsmålet er ikke retorisk ment, send inn forslag.

---
DEL