Stram inn handlingsregelen

Statsbudsjettet for 2009 smøres med 92 milliarder oljekroner. Hvorfor er det ingen som kritiserer at det brukes for mye oljepenger?

Ny Tid

Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter.
(Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Den mest brukte frasen i norsk politikk er «nå må noen gjøre noe». Denne setningen kommer gjerne rett etter at noen har påpekt av vi er «verdens rikeste land» og derfor er en mangel intet mindre enn en skandale. Det at ingen tar seg bryet med å si hvem som skal gjøre noe, eller hva de egentlig skal gjøre, er nok symptomatisk for et land hvor politikere i utgangspunktet ikke trenger å prioritere noe som helst. Alle kan få, og alle får. Det største opposisjonspartiet i Norge, et parti som kaller seg liberalistisk, har også som sin hovedkritikk av et sosialdemokratisk statsbudsjettbudsjett at det ikke brukes nok penger. Hvor ellers enn i Norge ville dette skje? Jeg synes ikke det er et mål at alle skal få av det offentlige, og alle politikere har en plikt til å holde budsjettene ansvarlige og mindre enn dagens. Når det offentlige blir større, blir det private mindre. Det er et problem i seg selv.

For det første er oljefondet egentlig et pensjonsfond. Selv om antallet eldre akkurat nå faller, vil det om ti år være en eksplosiv økning i antallet pensjonister, samtidig som antallet i jobb vil gå ned. Med eldrebølgen blir det ikke bare et behov for økte pensjonsutbetalinger, men en eldre befolkning betyr også økt behov innenfor helse og omsorgsektoren. Generasjonsregnskapet går rett og slett ikke opp, og heldigvis har flertallet av norske politikere tatt dette innover seg. Derfor er det meste av oljeinntektene satt av til fremtidens pensjonsforpliktelser. Men oljefondet begynner å bli stort, og 4 prosent av avkastningen begynner å bli mye, senest altså 92 milliarder kroner. Det er penger som brukes til å opprettholde et kunstig høyt offentlig forbruk over tid. Vi har 700.000 mennesker mellom 18 og 65 år som ikke jobber, men er passive mottakere av forskjellige ytelser gitt av staten. Offentlig sektor eser ut, og vi har dobbelt så mange kommuner som Sverige, men halvparten av innbyggertallet. Utvilsomt går det enorme summer ut av budsjettet til disse postene, uten at det blir videre diskutert i den politiske debatten.

Dersom noen foreslår nye velferdstiltak som koster ytterligere milliarder, blir bevisbyrden automatisk skjøvet over på dem som er imot tiltaket, fremfor de som foreslår å bruke mer av skattebetalernes eller fremtidens pensjoner. Så lenge vi har oljeinntekter og flere tusen milliarder på bok, vil presset på stadig å gi mer til alle, bare øke. Stadig flere politikere faller for fristelsen ved å svi av litt mer penger enn sist år, og ingen liker å ta belastingen det er å si nei, eller enda verre, kutte i en budsjettpost. Problemet er at vi bare gjør fremtidens utfordringer større. I det øyeblikket oljeinntektene faller drastisk, vil en oppblåst velferdsstat få store problemer, og i verste fall kollapse. Men dersom vi håndterer dette riktig kan oljeformuen bli den velsignelsen den er, fremfor en utfordring for fremtiden. Derfor er tiden overmoden til å stramme inn handlingsregelen og dermed også handlingsrommet til politikerne. Politikk handler om å prioritere. Så la oss gjøre det en gang for alle.

---
DEL