Et støvgrann svevende i en solstråle

James Lovelock et al.: The Earth and I Taschen Books. UK

For mange har James Lovelock vært en vitenskapens enfant terrible i rundt 50 år.

Ranveig Eckhoff
Eckhoff jobber som lydbokprodusent og frilansjournalist fra sin base i Berlin.

«Vi ligger begravet under raskt voksende databerg. På denne bakgrunn er denne boken ikke ment å bidra til informasjonsmengden, men til ekte viten.» Sitatforfatteren er mannen bak The Earth and I, den 98-årige (!) briten James Lovelock. Lovelocks bok fungerer som en reiseguide inn i fremtiden, og med på reisen er eksperter innen fagområder som kvantefysikk, astronomi, filosofi, geologi og nevrologi. Det rare er at denne faglige høykompetansen til tross, oppleves boken nesten som lettlest. Også takket være store, forklarende illustrasjoner.

Gaia-teoriens far. The Earth and I er tematisk sett fortsettelsen av et livsverk. For mange har James Lovelock vært en vitenskapens enfant terrible i rundt 50 år, helt siden han på egne premisser utviklet tankene om Gaia, Jorden som en hel og selvregulerende organisme. Den gang var begrepene miljøvern og økologi nærmest ukjente eller suspekte, særlig når de ble presentert av en forsker uten «ordentlig» akademisk bakgrunn. Når biologiprofessorer på britiske universiteter underviser studenter i Gaiateorien, «glemmer» de ofte å nevne opphavsmannen. Selv etter tiår med voksende bevissthet om farene vi utsetter planeten og oss selv for, er Lovelocks posisjon omstridt. Han fremsa tidlig dommedagsprofetier. Jorden ville riktignok hente seg inn, men i uant form. Lovelock snakket dessuten pent om atomkraft. 98-åringen blir forøvrig sitert som en av verdens 100 viktigste intellektuelle og som «en av de største tenkerne i vår tid» (New Scientist).

Selv forklarer denne vennlige hvithårede herren sin alenegang og sitt hjemmelaboratorium i Devon med kommentaren: «Om jeg ønsker selskap, reiser jeg til konferanser to–tre ganger i året. Det er mer enn nok.» Nå har forskningen kommet en langt stykke videre siden tidlig syttitall, og det samme har The Earth and I-forfatteren. Snøballeffekten av menneskenes naturødeleggelse overgikk selv den visjonæres opprinnelige forestillinger, og i 2006 alarmerte Lovelock sine lesere med boken «Gaias hevn» (The Revenge of Gaia). Latt i fred, forklarte han, bevarer Jorden til alle tider gunstige forhold for sine levende organismer. Men mennesket satte seg selv utenfor denne livsbevarende syklusen, med katastrofale følger, og Gaia slår tilbake.

Ikke skremsler, men håp. Ti år senere har «Fader Jord» med venner gått enda et skritt videre. The Earth and I handler ikke om skremsler, men om håp; håp basert på kunnskap om Jorden, universet og den geologiske æra vi har døpt «antropocen», menneskets tidsalder. Med seg i dette prosjektet har Lovelock kolleger fra hele det vitenskapelige spektrum, fra det helt store – kosmos – til det forsvinnende lille – det innerste i atomet. Kapitlene heter blant annet «Sol og superstormer», «Motstandsdyktig planet», «Fra maur til elefanter», «Tenke animalsk» og «Behov for grådighet».

Det vil ta svært lang tid før kombinasjonen av chip- og biologisk liv kan avføde helt nye livsformer.

Tross temaenes alvor gir utgivelsen likevel et forfriskende lekent inntrykk. Foruten de nærmest naivistiske tegningene, innbyr omslaget til å bruke fingeren og skyve på en snurrende pappsirkel med et «vindu», som åpenbarer kapitteltitlene én etter én. En liste med ordforklaringer er god å ty til; likeså litt humor: «Evigheten er svært lang, spesielt mot slutten» (Woody Allen). Men intet av dette forsøker å bortforklare at vi snakker om fenomener som utfordrer den menneskelige fatteevne til det ytterste. Som astrofysikeren Martin Rees sier i kapittelet «Blek blå flekk», om universet, galaksene og Big Bang: «Det er kompleksitet, ikke ren størrelse som gjør tingene vanskelige å forstå. Selv et insekt, med sine lag på lag av kompleksitet, utfordrer forstanden mer enn en stjerne, der intens hete og tyngdekraftens lover hindrer komplisert kjemi. Dette er grunnen til at mindre enn én prosent av forskerne er partikkelfysikere eller astronomer, som undersøker grensene for det helt store og det helt lille. Resten bakser med utfordringene ved det kompliserte, særlig miljøet og levende systemer.»

Opplysningstid på ondt. Den leseren som undrer seg – fortviler – over hvordan mennesket, med sin briljant utviklede hjerne, kunne sette i gang med å grave sin egen grav, får en særlig tankevekker i kapittelet «Menneskelig perspektiv» av filosofen John Gray. Her fører han menneskets oppfatning av seg selv som verdens naturlige hersker tilbake til opplysningstiden. I denne perioden førte tenkerne en kamp for å frigjøre mennesket fra Guds overherredømme. Den positivistiske bevegelsen (i det 18. og 19. århundre) – den som sier at kunnskap bare kan fastslås gjennom erfaring, observasjon, måling og logikk – opphøyet i sin konsekvens menneskeheten til en status som det høyeste vesen. Dette førte til en maskinell tenkemåte, og slik ble opplysningstiden stående for troen på at planeten er til for å bli utnyttet av oss. Og Gray kvesser pennen ytterligere: «Det er denne opplysningstidsinspirerte kulten rundt menneskelig kløkt som mer enn noen annen moderne tenkemåte hindrer en intelligent respons på klimaproblemene.»

Evig tilpasningsdyktig jord. The Earth and I avrunder med Lovelocks konklusjon: For første gang har naturen frembrakt et dyr som er i stand til å høste, lagre og bruke informasjon i en skala av enorme dimensjoner. Like unik er vår mulighet til å gjøre enten ondt eller godt. Vi er ikke en ferdig art. Vi er fremdeles under konstruksjon.
I den antropocene tidsalder, spår Lovelock, kan mennesket begynne å skape nye former for liv, der vi smelter sammen med vår egenproduserte teknologi. Om vi så vil. Det vil riktignok ta svært lang tid før kombinasjonen av chip-liv og biologisk liv kan avføde helt nye livsformer. Disse barna av antropocen vil blant annet få en helt ny og lynrask oppfattelse av tid. Vår kommende intelligens vil bringe liv til en evig tilpasningsdyktig planet.

Vår samlede sorg og lykke, tusener av religioner, ideologier, økonomiske doktriner, hver synder og helgen i vår historie, levde her.

Hvordan dette nye livet vil se ut, står i stjernene. Om vi kaster et blikk på vår egen stjerne fra rommet, og tenker på den som fra fremtiden, kunne det tenkes at vi ble truffet av en smule nostalgi. Eller som Carl Sagan sier på første side i Lovelocks antologi: «Se på den flekken. Det er her. Det er hjem. Oss. Alle du elsket, alle du kjente, alle du noensinne har hørt om, alle menneskelige skapninger – her levde de sine liv. Vår samlede sorg og lykke, tusener av religioner, ideologier, økonomiske doktriner, hver synder og helgen i vår historie levde her – på et støvgrann svevende i en solstråle.»

DEL
Ranveig Eckhoff
Eckhoff jobber som lydbokprodusent og frilansjournalist fra sin base i Berlin.