Støttespiller for hvem?

Hvis Jonas Gahr Støre faktisk vil gjennomføre det nye «handelsrettede utviklingssamarbeidet» må norsk haldelspolitikk legges om.

Ny Tid
Ny Tids arkiv av artikler, skrevet av diverse skribenter. (Se nederst i artikkelen, evt kontakt oss for skribent).

Av Professor Ruth Haug,

leder av Noragric, Universitetet for Miljø og Biovitenskap, Ås

ruth.haug@umb.no

[Kronikk ] Det er igjen bevegelse i WTO. 26. juli la forhandlingslederne frem nye avtaleutkast som skal vurderes i september. Et av målene med den pågående Doha-runden eller utviklingsrunden som den er kalt, er at de fattige landene skal tjene på handel og globalisering.

Dette får man ikke til. Man klarer ikke å enes om utviklingsmålsetting i WTO. Løfter som gis fattige land kan sitte relativt løst i andre, mer uforpliktende fora. For eksempel G8 i Gleneagles i 2005 ga grunn til svak optimisme, men ble ikke fulgt opp i Heiligendamm i 2007. Det er mange løfter, men når effekten av tiltak kan virke negativt på de rike landene uteblir handlingen. Det ser dessverre ut til at endring bare er mulig når det er snakk om en vinn-vinn situasjon og at vinningen er størst for de rike landene. Virkelighetens verden består dessverre ikke av bare vinnere.

Sterkere når det forhandles internasjonalt. Mens WTO forhandlingene har vært i stampe, har de rike landene (USA og EU) konsentrert seg om regionale og bilaterale avtaler. Disse avtalene setter tøffe krav til u-landene og forventes å forsterke ulikhetene mellom fattig og rik. En rekke bilaterale og regionale avtaler kan også sees på som en måte å undergrave multilaterale løsninger.

U-landene har vist å ha større forhandlingsstyrke i internasjonale settinger hvor de er mange og hvor mektige spydspisser som Brasil, India og Kina kan gå i bresjen. Et multilateralt organ kan også spille en viktig rolle i tvister for eksempel WTOs «handelsdom» i forhold til USAs subsidiert bomullsproduksjon. I Europa har det vært en rekke demonstrasjoner denne våren ledet an av Trade Justice Movement mot frihandelsavtalene Economic Partnership Agreements (EPAs) Disse bilaterale og regionale avtalene blir forhandlet frem mellom EU og afrikanske, karibiske og stillehavsland og inneholder elementer bl.a. i forhold til innvesteringer som er blitt avist av u-landene i WTO forhandlingene.

På lag med EU og USA. Den norske regjeringen ved Jonas Gahr Støre og Erik Solheim kom i mai i år ut med et utkast til plan for handelsrettet utviklingssamarbeid. Her slås det fast at regjeringen vil styrke fattige lands mulighet og evne til handel, fremme et internasjonalt handelsregime hvor hensynet til fattige land tillegges avgjørende vekt og i WTO-forhandlingene opptre som støttespiller for land som fremmer interessen til den fattige delen av verdens befolkning. Dette bærer løfter om en omlegging av norsk WTO politikk.

Norge og G10 har stort sett spilt på lag med EU og USA for eksempel når det gjelder støtte til eget landbruk. Som Atle Sommerfelt skrev i en kronikk i Ny Tid for et drøyt år siden om Norges posisjoner i WTO: «de norske forhandlingene til beste for norske småbønder har blitt en håndstrekning til videre eksportjordbruk i EU og USA og dermed en rasering av jordbruket i fattige land».

Dårligst i klassen. Den nye norske planen for handelsrettet utviklingssamarbeid kan komme til å bidra til at Norge beveger seg oppover på lista og ikke lenger rangeres som en av de dårligste i klassen når det gjelder handel med u-land. Commitment to Development Index 2006 rangerer som vanlig Norge og Japan som de to dårligste OECD landene på handel i forhold til å fremme utvikling i fattige land.

Det kan selvfølgelig stilles spørsmålstegn med om denne målingen gir et riktig bilde av situasjonen, men den gir likevel en indikasjon på at det ikke står helt bra til med Norge som handelspartner for u-landene. Statistisk sentralbyrå har utviklet et indikatorsett for bærekraftig utvikling som inkluderer Norges handel med Afrika. Importen fra Afrika utgjorde ca 2% av den totale importen til Norge på midten av 90-tallet og hadde i 2006 sunket til ca 1%. Import fra MUL-land i Afrika utgjorde i 2006 bare 0,15% av totalimporten til Norge – hvorav omtrent halvparten var import av råolje fra Ekvatorial-Guinea.

Nå er det ikke nødvendigvis gitt at det er en direkte sammenheng mellom økt import av varer fra Afrika til Norge og fattigdomsreduksjon i Afrika. I tillegg til å måle størrelsen på hvor mye Norge og andre rike land importerer fra Afrika, bør man selvfølgelig også evaluere i hvilken grad økt handel fører til de ønskede resultater i forhold til fattigdomsreduksjon.

Afrikas potensial. I Afrika Sør for Sahara står landbruket generelt for omtrent ½ av sysselsettingen, 1/3 av BNP og ½ av eksporten. Landbruket er en sektor hvor Afrika har varer som kan eksporteres og har potensial til å øke produksjonen. I mange land i Afrika kan småbøndene fortelle oss at de kan produsere mye mer dersom de hadde et marked som ga en noenlunde anstendig pris for produktene deres. Problemstillingen for mange afrikanske land er i første omgang hvordan landets egne landbruksprodukter skal kunne være konkurransedyktige på hjemmemarkedet i forhold til importerte landbruksvarer (subsidierte, dumpete eller i ren markedsliberalistisk ånd).

For å være i stand til å utvikle sitt eget landbruk må afrikanske land gis rett til å verne sitt landbruk mot import. Men vi kan ikke kreve den samme retten i de rike landene. Vi må være villig til å gi slipp på vår proteksjonistiske landbrukspolitikk, gi økt markedsadgang til afrikanske land og følge opp med bistandstiltak f.eks i forhold til kvalitetskrav slik at landene blir i stand til å benytte seg av markedstilgangen.

I følge tollpreferansesystemet for utviklingsland (GSP) er det mulig å gi handelspreferanser på objektivt grunnlag, f.eks kan man bruke fattigdomsnivå eller inntektsnivå som kriterier for handelspreferanse. Norge bør vri importen av landbruksvarer slik at vi importerer mer fra Afrika og mindre fra OECD land. Her er det en mulighet som vil være mindre konfliktfylt for den sittende regjeringen i forhold til Senterpartiet og norsk landbruksnæring enn det å gi slipp på en proteksjonistisk landbrukspolitikk. Men i praksis er Norge dessverre bundet opp av EØS og andre hensyn som vanskeliggjør en slik vridning. For eksempel hvor lenge har vi ikke snakket om å gjøre noe med importen av subsidiert sukker fra Danmark til fordel for å kjøpe sukker av land som Mosambik eller Malawi. Hva med å innføre straffetoll på import av subsidierte produkter fra OECD land slik at MUL landene bedre kan utnytte sitt tollfritak?

Et av hovedproblemene i den globale landbrukshandelen i dag er den massive subsidieringen i EU og USA som presser prisene, gjør reel markedsadgang illusorisk og hemmer investering i landbrukssektoren i de fattige landene. En annen hovedutfordring er hvordan få markedet til å fungere for de fattige. Området bistand, handel og landbruk er nok en krevende utfordring for den rød-grønne regjeringen. I hvilken grad det er politisk mulig å bedre Norges elendige handelsinnsats overfor Afrika vil vi kanskje få en føling for når det nye koherens eller utviklingsutvalget ledet av Gunnstein Instefjord leverer sin innstilling i 2008. Vi vil også i de gjenopptatte WTO-forhandlingene i løpet av sensommeren og høsten, få en føling med om regjeringen følger opp sin nye handlingsplan. Det vil si legger om tidligere norsk WTO politikk og virkelig begynner å opptre som støttespiller for land som fremmer interessen til den fattige delen av verdens befolkning.

---
DEL